Det måtte en superheltfabrikk til for å lage årets beste seriefigur: privatetterforsker Jessica Jones.
PS: Ganske spoilerfri artikkel, men som de sier i nøttebransjen: kan inneholde spor av.
Jessica Jones, hvem er det for en dame? Høres ut som en rolle Lindsay Lohan kunne spilt før hun ble party girl. Jeg er med andre ord mediu oppdatert på Marvel-universet, for tittelkarakteren i Jessica Jones er en pensjonert superhelt som har fått sin egen TV-serie. Krysten Ritter spiller den mørke, unge, desillusjonerte Jessica, privatetterforskeren i enkvinnesfirmaet Alias Investigations.
Om du er interessert i krim (og det antar jeg du er, siden du er inne og leser på en krimbasert blogg), bør du sjekke ut Jessica Jones. Personlig er jeg lett blåst i bakken av historien om eks-superhelten som bekjemper indre demoner med brandy, og fryser av skrekk hver gang hun hører navnet Kilgrave.
Kilgrave driver med tankekontroll, og får folk til å gjøre de mest unevnelige ting. Da et fortvilet foreldrepar leier Jessica til å finne sin forsunne datter, blir det kaos når Kilgrave lurer i kulissene. Gjennom Jessicas kamp mot Kilgrave treffer vi også venninnen Trish, bartenderen Luke Cage, junkien Morgan og den kyniske advokaten Jeri i et fargerikt, men skadeskutt galleri av bifigurer.
Sånn: det var plottet, under traileren er 5 grunner til å se Jessica Jones.
1. TV-året har som vanlig vært dominert av politifolk med Asperger og okkuperende russere, men hvor har den gode gamle privatdetektiven blitt av? Joda, Jessica Jones er 2015s Sam Spade, vår tids Varg Veum og en moderne Nero Wolfe. Har hun flaske med billig sprit i skuffen? Yes. Er kontoret i en skrukkete del av byen? Selvsagt. Bruker hun mye arbeidstid på å knipse kåte, utro ektemenn? Helt klart. Jessica Jones er en privatdetektiv av den gamle skolen.
Les også Serienytts hyllest til Jessica Jones
2. Plottet er litt preget av Marvel-universet Jessica Jones kommer fra, men serien er mer en blåtonepreget noir-serie enn over-the-top superheltfortelling. Dystre skjebner møtes i duse bakgater, og sårede sjeler må jobbe sammen for å beskytte seg selv og sine nærmeste. Alt til tonene av vandrende jazz, og lekkert filmet med New York som kriminiminell bakgrunn. Det er ganske rørende, faktisk, helt frem til Kilgrave kommer og lager psykothrillerstemning.
3. Kilgrave er den skumleste og mest komplette skurken på TV i år. Drit i de danske psykopatene som sitter i designerhusene sine og fjonger seg med rødvin og ritualdrap. Her har vi med en tredimensjonal, ond, sjamerende og tverr fyr som kan styre tankene dine, men som også ønsker å bli elsket for den han er. Strålende spilt av David Tennant, sist sett som megafrustrert politimann i Broadchurch. Det er også usedvanlig elegant hvordan introduksjonen av ham drar seg ut som i en hveilken som helst Se7en.
4. Krysten Ritter gjorde Breaking Bad enda litt bedre i rollen som Jane Margolis, Jessie Pinkmans kjæreste. I Jessica Jones er hun hovedperson, sentrum og stjerne, og gjør hovedrollen til en av de beste – kanskje den beste – karakterene i 2015. De kjappe kommentarene, det lakoniske blikket, de sårbare øyeblikkene, de fortrengte minnene – alt spilles perfekt av Ritter. Her er også et ekstra aspekt til seriens suksess, for ikke bare behandler den overgrep/voldtekt med en finesse og nyanser vi knapt har sett før, Ritter spiller også denne delen av Jessica Jones-karakteren på imponerende vis.
5. Det blir mer! Netflix og Marvel har inngått en avtale om å lage fire enkeltserier – om karakterene Daredevil, Jessica Jones, Iron Fist og Luke Cage – for så å avslutte alt med å samle alle fire i én serie. Det er artig med superhelter, for all del, men det skal ganske mye til for at forventningspumpen går i rask takt. Etter å ha sett Jessica Jones ser det søren meg ut som jeg må sjekke alle disse andre seriene også. Hektet.