5 grunner til Harry Hole-seriens ufattelige popularitet

Under lanseringen av Politi snakker OP-5 med forfatteren selv, Jo Nesbø. Her er fem grunner til seriens sensasjonelle popularitet.

Joda, så trillet VG sekseren til Politi, med en av de mest panegyriske anmeldelsene jeg har lest på en stund. Enda mer imponerende er førsteopplaget. 270 000 kopier. Jepp, du leste riktig. Over fem prosent av Norges befolkning. Større enn Bergen by. Et slikt opplag i USA – i absolutte tall – ville vært nok til å lande Nesbø høyt på amerikanske bestselgerlister. I et land med 300 millioner mennesker.

Vi intervjuer Jo Nesbø live på Karl Johan – og du er invitert

Så hva er det som gjør dette så fengende? Vi har skrevet en god del om Nesbø opp gjennom årene, og har analysert bøkene grundig. Her er et forsøk:

1. Harry Hole
— Alle suksesser av denne typen er drevet av hovedpersonene. Hva ville The Sopranos vært uten Tony? Breaking Bad uten Walt? I utgangspunktet oppstod Harry Hole (oppkalt etter Molde-legenden Harry Hestad) som en gjenkjennelig hardkokt amerikansk antihelt, fra Philip Marlowe til Harry Bosch (en annen inspirasjon). Han er kanskje ikke like original og outrert som Lisbeth Salander, men destod mer menneskelig. En gang leste jeg artisten Venke Knutson uttale at hun var forelsket i Harry. Hva handler det om? Jeg har faktisk spurt Nesbø om hovedpersonen en gang. Han svarte:

– Broren min er fem år eldre. Da jeg var liten og gikk inn på rommet hans ble jeg innviet i en verden der jeg likte meg. Tingene hans, historiene hans, atmosfæren. Kanskje det er noe slikt Harry har. Som forfatter kan du ikke invitere deg selv hjem til leseren, men derimot invitere leseren hjem til deg. Til en tankeverden som er din. Det handler om å åpne døra og si: her bor jeg, det er jeg som har valgt interiør, farger og bildene på veggene, min mat som serveres, det er min platesamling vi hører på og jeg har den beste stolen og fører ordet. Det er en invitasjon du kan takke nei til, naturligvis, men nå vet du i alle fall hvor jeg bor.

Les resten av dette lange Nesbø-portrettet her

2. Plottene
Mange krimromaner har utspekulerte og gode plott, men få gjør seg mer flid med dem enn Jo Nesbø. Selv tilhører jeg nok dem som mener plottene har blitt litt uoversiktelige etterhvert, spesielt i Panserhjerte (2009), men jeg er ofte stum av beundring av hvordan forfatteren villeder oss, gang etter gang. Hvordan gjør han det? I et intervju her på bloggen fortalte Nesbø litt om det. Spennende saker, hør bare her:

– Et eksempel fra den forøvrig glimrende boka The Conversations hvor forfatteren Michael Ondaatje intervjuer Francis Ford Copppolas filmklipper Matthew Murch om nettopp hvordan vi leser et filmbilde. Hvis den som snakker er midt i bildet oppfatter vi som regel det som sies som sant. Men om vedkommende er til venstre eller høyre i billedrammen, slik at det er ute av balanse, tror vi ikke på det han sier. Vi oppfatter ubevisst at det er noe som ikke stemmer. For meg handler det ofte om sånne små ting, bare omvendt. At jeg – billedlig talt – plasserer en person ute i kanten av bildet for at leseren skal TRO at vedkommende lyver. Og det er DER du kan plante sannheten, avsløringen som forhåpentligvis skal få leseren senere i boken til å tenke; “a-ha!” Og så: “Søren også, jeg hadde jo fått det fortalt, jeg så det bare ikke!”

Les resten av  det rimelig ferske Nesbø-intervjuet her

3. Bibelen
Jepp, du leste riktig. Det er en grunn til at Bibelen, sammen med andre religiøse skrifter og helteeposer har blitt lest i tusenvis av år. De har opp grunntemaer alle fortellinger til sist koker ned til. Fadermordet, brødrerivalisering, dødssynder. Som ingen andre forfattere klarer Nesbø å bruke dem i sitt eget univers. Han er også en bedre psykolog enn de fleste forfattere, innenfor og utenfor krimsjangeren, og syr sømløst grådighet, sjalusi og misunnelse inn i historien. Også dét har Nesbø sagt forstandige ting om:

I Rødstrupe er det overtydelig, siden hver del har en bibelsk navnereferanse. Det er Kain og Abel. Bror slår i hjel bror. Det handler om å gå i dialog med de forskjellige urfortellingene. Man kommer ikke utenom det. Du greier liksom ikke å toppe urfortellingene.

4. Oslo-melankoli
— Jeg flytta til Sorgenfrigata, men det hjalp ikke det heller, skriver Oslo-forfatteren Ola Bauer et sted. Ikke tilfeldig er Sorgenfri (2002) en av Nesbøs titler. Det hviler en sorgmunter bymelankoli over de beste Nesbø-bøkene, ikke minst Oslo-kvartetten fra Rødstrupe til Frelseren. På sitt beste kan feelingen faktisk minne litt om Saabye Christensen. “Jeg traff henne på St.hanshaugen sommeren åttini,” liksom. Det er en underkjent sammenheng mellom Di Derre og Harrys Oslo. Med Nesbøs egne ord:

Nostalgi i øyeblikket. Di derre handler om det. Tenk på det øyeblikket: La oss si stupetårnet på Ingierstrand, når du er liten og du løper opp de våte trappene på stupetårnet mens det klasker under føttene før du hopper fra tieren og du i et øyeblikk ser byen … [Jack, av Ulf Lundell] Det er en Stockholmsroman. Den intense stemningen av en by. En pose øl, ingen kjæreste, midt på sommeren, hva faen gjør vi. Dumpe inn på en fest. Det var sånn jeg tenkte i Marekors også. Tenk deg lyden av et unaturlig sommerstille Oslo, ekkoet av en fotball som sparkes mot veggen i skolegården. Fellesferie, den ensomme fotballspilleren etterlatt i byen.

5. Kvalitet
Jeg var fristet til å skrive tid her, for det er en underkjent faktor i alle suksesser. Det tok mange år for Nesbøs bøker virkelig tok av. Men viktigere er det at han har blitt stadig bedre, i motsetning til de fleste krimforfattere. For det viktigste er dette: Jo Nesbø er ikke bare den bestselgende spenningsforfatteren i Norge. Han er også den beste.