Damian Lewis og Paul Giamatti skinner når milliardbusiness møter motstand i Billions.
HBO har nylig sluppet de to første episodene av Billions, Showtime-serien om en hedgefund-manager og hans nemesis, statsadvokatens mann i New York.
Etter traileren er fem tanker om de to første episodene. Den er ikke helt spoilerfri, men jeg har prøvd å ikke avsløre for mye. Så om du ikke er spoilernazi, bør det gå greit:
1. Castingen er knakende god, spesielt de to hovedpersonene og deres maker. Damian Lewis (aka Brody fra Homeland og Henry VIII fra Wolf Hall) spiller den privat hensynsløse, men utad karismatiske pengemannen Bobby Axelrod, Paul Giamatti er den ærgjerrige, masochistiske, og regelridende statsadvokaten Chuck Rhoades, Malin Åkerman er Axelrods vakre, pragmatiske og alltid like støttende kone Lara, og Maggie Siff er Chuck Rhoades karriereflinke psykiaterkone Wendy. Billions følger Rhoades og Axelrod i hver sin verden, hver sin boble, men når de møtes på en konferanse for pengefolk, er det rett før flatskjermen min eksploderer av hat, forakt og alfahanngnisninger. En av de best utførte seriescenene jeg har sett på lenge, selv om den er kort og bretter seg ut som forventet. Det er skuespill av aller beste sort, og minner meg om de beste scenene i Boss.
2. Jeg var aldri noen stor fan av The Wolf of Wall Street, Scorcese-filmen ble for mye musikkvideo og i overkant mytologiserende. Jeg foretrekker kanskje mine over-the-top kriminelle som narkosmuglere eller bankranere, ikke som sleske nevemagneter som raider pensjonisters sparepenger for å bidra til det bolivianske bruttonasjonalproduktet. I Billions fremstår Bobby Axelrod litt enklere, mer jordnær og interessant enn DiCaprios karakter i The Wolf of Wall Street. Axelrod er mer av en Gordon Gekko-type, en fyr som bare vil ha det største huset i Hamptons og etternavnet sitt på en fet bygning i New York. Jeg tipper serien bretter ut flere av hans mørke sider utover i sesongen, men foreløpig går det i elegant tempo. De små sekvensene der han flirer over hundens innepissing er megetsigende, mens overkjøringen av konkursfamilien i episode 2 er både breial og megetsigende. Kult med Metallica-skjorte på styrerommet, forresten. Enkelt triks, men funker.
3. Det er litt søkt at Chuck Rhoades kone Wendy jobber som bedriftspsykiater hos Axelrods firma, men samtidig bygger det opp noen konflikter om lojalitet, spill og forventninger som garantert gir dramurgisk overskudd utover i sesongen. På samme måte som historiene om Axelrods arbeiderklassebakgrunn forbereder oss på hvorfor karakteren hans gjør som han gjør, og scenene med Rhoades og hans overkjørende far forklarer handlingsmønsteret hans mot hvitsnippforbrytere.
4. Dramaturgisk er det også interessant med Axelrods bakgrunn som 9/11-overlevende. Han er den eneste av sitt forrige firmas sjefer som overlevde, og er blitt en folkehelt i NYC etter han donerte 100 millioner dollar til NYFD og sender barn av 911-ofre gjennom college. Jeg vedder en bærepose Underberg-korker på at 9/11-godheten kommer tilbake og biter ham i låret i løpet av sesongen.
5. Finansverden er ikke min sterkeste side, men det virker som serien tar for seg reelle problemer/konflikter på en enkel og forståelig måte. Vi må få vår finanskorrespondent Richard Paulsen til å se nærmere på Billions, så kan han fortelle om det er kredibelt løst eller ikke.
Oppsummert? Jeg likte god disse to første episodene, de har bra driv og en brukbart medrivende historie. Skuespillerne er den største beholdningen i Billions så langt, men jeg tror konflikten mellom Rhoades og Axelrod kan nå solide høyder utover i sesongen. Selve plottet og presentasjonen av karakterene er enkel og tydelig, og gjør Billions til mer av en bred serie for et mainstream-publikum enn en raffinert nerdeserie. Så ikke forvent avansert karakterdrama, her hamres konfliktene inn med slegge.