5 tanker om Politi av Jo Nesbø

nesbø_politi
For en uke siden ble Politi av Jo Nesbø sluppet for salg. Det er på tide å diskutere innholdet, og vi gir deg en God Kveld Norge-anmeldelse! NB: Stappfullt av spoilers.

Det ble mildt sagt mye oppstuss da Jo Nesbø slapp Politi, den tiende boken om Harry hole, forrige uke. Bloggkollega Aslak Nore og jeg fikk kjenne bittelitt på trykket da vi intervjuet forfatteren foran en full Tanum-butikk på Karl Johan, etter at folk hadde stått i kø rundt hjørnet før arrangementet åpnet.

Kritikerne var også i godt humør, og VG markerte seg kjapt med en kraftig 6-er dagen før boken skulle ut i 270.000 (!) kopier til det norske markedet.

Nå som støvet har lagt seg er det på sin plass å titte litt på innholdet i boken. Dette er ikke en anmeldelse, men noen ting jeg tenkte på mens jeg leste Politi i forige uke. Og om du har lest boken, så hadde det vært kult med litt feedback eller noen innspill i kommentarfeltet under.

1. Oslo-beskrivelsene er bedre enn noensinne
— Noe av det fineste med Harry Hole-bøkene er måten Jo Nesbø beskriver Oslo på. Nostalgisk, romantisk og voldsomt treffende, som en slags krimens Lars Sabbye-Christensen, eller et 501-svar på øldrikking på Last Train. For meg som vestlending har Harry Hole og Jo Nesbø vært blant de som viste meg hvor digg denne byen er (takk for Schrøder-tipset, Nesbø!), og jeg kjenner meg veldig igjen i åpningsbeskrivelsen av Oslo: “Det hadde vært en varm, lang septemberdag med det lyset som forvandler Oslofjordentil smeltet sølv og får de lave åsene som alt hadde fått et første stenk av høst, til å gløde. En av de dagene som får Oslo-folk til å sverge at de aldri, aldri skal flytte derfra”. Nydelig greier, ser det for meg. PS: Jeg har samme Pioneer-TV som Truls Berntsen beskriver da han ligger og forlyster seg selv til Megan Fox-filmer, ikke fullt så vakkert bilde å få i hodet.

Les også: Vi gir terningkast til alle Harry Hole-bøkene

2. Volden blir grovere, mer brutal
— Mens Oslo-beskrivelsene er nydelige, er volden – om mulig – grovere og mer skjellsettende. Scenen for den gamle favoritten Beate Lønn blir funnet i en søppelbil, kuttet i biter (mens hun fremdeles var i live) og kroppsdelene blir skvist som kjøttfarse er bokens absolutt mørkeste punkt. Det minner meg om The Innocent av Ian McEwan, hvor en mann skjæres opp og det beskrives så fryktelig detaljert. Ian McEwan angret i sin tid på de grafiske beskrivelsene, men i Nesbø-universet hører vel slikt hjemme. For det bringer oss til neste punkt, nemlig at…

3. Boken er skrevet for et internasjonalt – og kanskje spesielt amerikansk – marked
— Den grove volden, det outrerte politiseriemordertemaet og bunnløs politikorrupsjon, dette er elementer som går rett hjem i det amerikanske markedet. Mens andre hjemlige forfattere (tenk Riverton-vinner Jørn Lier Horst) skriver seg stadig tettere ned mot bakken med jordnære, norske politiplott, er Politi som designet for et amerikansk thrillerpublikum, Hollywood-interesse, NY Times sin bestsellerliste og talkshow-opptredener. Det er ment som et kompliment ( i tilfelle noen skulle misforstå), for selv om Nesbø er stor i utlandet, har han et stykke igjen før det amerikanske markedet er fullstendig erobret. Med pageturner-teknikkene og plottet og den nesten burleske volden han presenterer i Politi, burde alle suksessbarometerne bli varme i kvikksølvet når boken slippes på engelsk.

4. Harry Hole minner meg om Robert Langdon
— Måten Harry Hole introduseres på i Politi, gjør ham til en slags Robert Langdon, symbol- og ikonprofessoren som er hovedkarakter i Dan Brown sin vilt suksessrike eventyrbøker. På en scene (på Politihøyskolen), foran et lydhørt publikum, beundringen er til å ta og føle på, han sier effektfulle punchlines om faget sitt, og det er åpenbart at han er nummer én på det han gjør. Faktisk ikke så ulikt åpningen på Tom Egelands seneste, Nostradamus testamente, den starter vel også i en forelesningssal slik Da Vinci-koden gjorde? Interessant hvordan man da understreker at karakterene kan noe, siden de tross alt har søkt seg mot et rom fullt av kunnskap

5. Noen av overraskelsene minner meg om Harlan Coben
— Som noen anmeldere har påpekt er Politi kanskje 50-70 sider for lang, og jeg syntes plottet fikk et ekstragir for mye på slutten. Men et element Jo Nesbø briljerer med i Politi, er Harlan Coben-effekten hvor alt snus på hodet med enkle setninger, og etter den over-the-top heseblesende slutten er det siste kapittelet komplett thrillermagi. Nesbø har alltid vært en tryllekunstner med plottene sine (lurer oss med den ene hånden til å se en vei, mens han gjør et triks med andre hånden), men her er han på sitt aller beste, Måten han lurer oss til å tro at det er Harry Holes begravelse i siste kapittelet er mestertakter som Harlan Coben hadde lagt seg flat for. Boken er full av slike små illusjoner so sprekker, og som thrillerleser er det ingenting man vil mer enn å bli fintet ut, sendt tilbake på banen, mens man får den “aaaaah, selvsagt, sånn var det!”-følelsen.

Sånn, det var noen tanker om det foreløpig siste kapittelet i Harry Hole-sagaen. Som sagt er ikke dette noen anmeldelse, men om jeg skulle anmeldt boken for God Kveld Norge ville jeg sagt (med sånn fancy TV 2-kjekkasstemme): Kjempespennende ny bok fra hele Norges Jo Nesbø! Velskrevet og overraskende, sterkt og brutalt plott som tar litt vel av på slutten, men alt i alt en bok du virkelig kan kose deg med på stranden i sommer. Harry Hole skuffer ikke. Terningkast 5!

  • Yngve Svendsen

    Gode observasjoner om en OK thriller. Selv fant jeg ikke den melankolske strengen som har tiltrukket meg så veldig ved de tidligere bøkene, og så ble det etter min smak akkurat litt for mye av nettopp “tvetydighetsteknikken” til Nesbø gjennom boka, så da bryllup-eller-begravelse-scenen kom på slutten merket jeg at jeg gikk lei. På det jevne, men ikke blant de beste Hole-bøkene.

  • Cecilie

    Den scenen hvor Beate Lønn ser Valentin skrive i duggen på den møtende trikken ved Frognerparken – noen som tar hvor den er hentet fra..? 🙂

    • Jonas

      Ah, selvfølgelig. Jeg tenkte ikke på det da jeg leste det.

    • Anonymous

      Nei, fortell 🙂

      • Anonymous

        Aaah… Der skjønte jeg det. 😉

    • Fortell?

      • Guro

        Ved Frognerparken møtes to trikker kvart på ni, og hun smilte bak ruten til vinteren var forbi. Jeg skrev i rutens morgendugg, “jeg tror jeg elsker deg”, men våren kom og isen gikk og hun reiste sin vei.

  • Lene Waldeland

    Veldig enig i mye her. Nesbøs skrivestil får virkelig leseren til å kjenne på hele følelsesregisteret. Kjente hvordan jeg ble kvalm av å lese de grusomme scenene med Beate Lønn, satt med hjertet i halsen når det holdt på å bli voldtekt, og ble rørt når Oleg fører sin mor til alters, og det endelig sluttet godt for Harry. Ble så til de grader lurt flere steder i boka og ble sendt rett tilbake i fella gang på gang, og jeg digget det! Nesbø er en mester, og Politi er veldig gjennomført og fantastisk godt skrevet! Det MÅ komme litt mer…

  • Marte K. Husdahl

    Er så enig i din tanke nummer 1 i forhold til Oslo-beskrivelsene! Jeg er vanligvis ikke så glad i malende beskrivelser av omgivelsene, men dette var akkurat så kort og ikke minst så treffende at det var en fryd! Det er mulig det er på grunn av gjenkjennelsesfaktoren at det satte seg sånn i hjerterota. Uansett årsak – bilde av første side av kapittel én er trygt lagret på telefonen min til senere gjensynsglede.

    At volden blir mer brutal har nok skjøvet bort noen lesere (kjenner minst én), men samtidig så tenker jeg for meg selv at det illustrerer veldig godt akkurat hva som er på spill. Det gjør det mer skummelt hver gang karakterene i boka opererer på egen hånd og man aner at faren lurer i buskene. I tillegg blir kampen mot den/de skyldige mer intens og personlig.

  • Anonymous

    Denne gangen klarte Nesbø å lure meg opptil flere ganger i løpet av boka, som vanlig, men jeg fant ut hvem politislakteren var rundt 150 sider før bokas slutt, og lenge før Harry. Det er en smule skuffende, men Nesbø klarte likevel å holde spenningen oppe med glimrende action etter dette. Grunnen til at jeg fant det ut så tidlig tror jeg er tipset fra Nesbø selv, om at man alltid må fokusere i utkanten av “billedrammen” for å finne sannheten (som jeg for øvrig leste på denne bloggen) Jeg hadde det i bevisstheten under hele boken, og klarte med det å skjønne hvem det var såpass tidlig. Senere klarte han å villede meg likevel, med å antyde at morderen hadde en medsammensvoren, men jeg var i grunn hele tiden sikker på hvem selve politislakteren var.

    Når det kommer til bryllup vs begravelse ble jeg heller ikke lurt, nettopp på grunn av ovenfor nevnte i form av en tekstmelding fra Harry til Rakel. Likevel er jeg enig i at scenen er skrevet ytterst briljant. Hadde det ikke vært for en setning nokså tidlig i boken, hadde jeg ikke vært i tvil om at det gjaldt en begravelse.

    Jeg håper at jeg kan slutte å fokusere i utkanten av billedrammen i framtiden, for det er jo kjedelig når man leser krim. 😉

    And now for some synsing: Nesbø slutter aldri å imponere meg med sin forfatterstil. Du nevner at boken passer perfekt til det amerikanske markedet, og jeg er helt enig, men den har også kvaliteter som gjør at den passer perfekt til det mer jordnære markedet her på berget. Faktisk så synes jeg at Nesbø er en av de mest jordnære forfatterne jeg har lest. Det handler om de indre beskrivelsene og de melankolske minnene. De fleste av oss kjenner igjen de små tingene som Nesbø beskriver så elegant.

    Nesbø er ultravoldelig, men han har også en menneskelig dybde man må lete lenge etter i – mener jeg – stort sett mer kyniske og overfladiske amerikanske krimbøker. Vi kjenner oss igjen i beskrivelsene og følelsene og tankene til karakterene. Han skjerper sansene våre. Vi må noen ganger rett og slett stoppe opp å tenke på om man faktisk også kunne vært villige til å gå så langt, ofte må man konkludere med at, ja, det ville man. Det er skremmende og et meget effektivt virkemiddel. I denne boken beskriver han at kjærligheten er enn mye større drivkraft til vold enn hat, på en måte som gjør at jeg opplever at det var noe jeg ikke hadde tenkt over før, og som åpnet øynene mine enda mer. Slike “åpenbaringer” opplever jeg ofte i Nesbøs bøker.

    Å kombinere ovenfor nevnte med at det er en pageturner i “Dan Brownske” dimensjoner, er en fantastisk bragd, som jeg tror Nesbø er alene om å mestre.

    Jeg er helt enig i din God-kveld-Norge-oppsummering. 🙂

  • Roar Sørensen

    Etter at Aschehoug har brukt mange millioner kroner på reklame og markedsføring, med kjempestore annonser på forsiden i alle de største avisene hver eneste dag i et halvt år, etter at alle aviser velvillig har rullet ut den røde løperen for forfatteren annen hver dag i denne tiden og laget kjempereportasjer bare forfatteren har hostet eller nyst, etter at media har fortsatt med dette avguderiet og hysteriet (på bekostning av andre forfattere) også etter utgivelsen – ja, endog forsterket det – samt at Aschehoug eier 100 bokhandlere, så har faktisk, enten dere tror det eller ei, “Politi” seilt til topps på bestselgerlista!

    Hurra!

    Det er nesten så vi må gni oss i øynene. Alle jubler og er i ekstase over denne enestående prestasjonen.

    Eller for å ta en analogi: Siden Hjallis var så umåtelig populær og hadde vunnet så mange stevner før, og hadde en så flott personlighet, og var så kjekk, smilte så varmt og hadde en så fin trikot, så fikk han starte på 5000-metersmerket under hver eneste 10 000-meter i alle stevner, pluss at det ble montert en propell på ryggen hans, mens konkurrentene pent måtte starte på startstreken, uten propell.

    Dette mente media og skøyteforbundet var rettferdig, siden det jo var meningen at Hjallis skulle vinne!

    Og når han gikk i mål på Bislett, var Hjallis umåtelig stolt over prestasjonen sin, og på tribunen jublet folk i ekstase, og INGEN hadde lov til å kritisere ham, eller apparatet hans, for da ble man straks betraktet som en “dårlig taper”, som “misunnelig” eller “smålig”, og man fikk høre ting som “du unner ikke andre suksess”, “skaff deg din egen propell”, “smil varmt og bli populær, så får du også lov til å starte på 5000-metersmerket”, osv.

    Mon det.

    Nei, jeg tror ikke Hjallis hadde godtatt et slikt urettferdig system; han hadde insistert på å starte likt med konkurrentene sine, på like vilkår, uten propell, og han hadde ikke ønsket at populariteten hans, trikoten eller fordums bragder skulle gi ham noen særfordeler. Han var en hedersmann og en ærlig konkurransemann. Han ville ikke ha vært stolt over å vinne med slike metoder.

    Men Nesbø, og apparatet hans, synes det er all right, så da må det vel være det?

    Så… ingen grunn til å nøle: Løp til bokhandelen og kjøp “Politi”! Og pass på at du roper ekstra høyt, ja, nærmest i ekstase, når forfatteren ender opp på førsteplass på bestselgerlista.

    Vel fortjent og helt utrolig!

  • Pål

    Alle de løse trådene i Politi legger jo opp til at det blir en oppfølger. Kan Sønner/Sønnen som allerede er skrevet og kommer i mars være denne?
    På sommeråpent sier Nesbø: “Den er allerede ferdig. Det måtte bli sånn, av forskjellige grunner”.
    Dette kan jo være en roman knyttet til broren, men oppfølger er vel heller ikke utelukket? Filmrettighetene er i følge dagbladet allerede solgt, så det er vel ikke en Harry Hole-roman, men kanskje vi hopper frem i tid og det er Oleg som tar opp saken? Oleg føler seg nok som sønn, og det hintes jo om politiskolen.

  • Vestfoldgirl

    Morsomt å lese det du skriver! særlig det om begravelsen……jeg var helt sikker på at det var Holes begravelse, til Rakel plutselig begynner å le oppover midtgangen! Genialt av Nesbø! En av de beste Hole bøkene til nå synes jeg 🙂 Gleder meg til neste allerede!!

    http://vestfoldgirl.wordpress.com/

  • Kjetil H. Dale TV 2

    Bunnsolid håndtverk igjen av Nesbø. Drapet på Beate Lønn tok meg helt på solsengen. Hun har vært en favorittkarakter.

    Som pappa måtte jeg bare skumme gjennom kapitlet der det virker som vesle Aurora er myrdet. Av samme grunn sliter jeg med bokens siste setninger. Skal virkelig et barnedrap være utgangspunktet for neste bok? Usikker på om jeg orker.

    Et par andre ting; hvorfor gjør han byrådet til politimesterens overordnede? Jeg skjønner at den umulige alliansen med byråden er viktig for hele konspirasjonen, men det er jo egentlig politidirektøren og politidirektoratet som skulle vært adressen her.

    I USA er jo slike jobber politisk styrt, er det derfor? Hensynet til det amerikanske markedet? Eller ble det for voldsomt å trekke inn politudirektoratet etter 22. juli?

    Og 22. juli blir aldri nevnt? Kan en så sentral oslohendelse forbigås også i neste bok, i et univers som er så knyttet opp mot Oslo?

    • Simen

      Nå tror jeg du skal skille mellom virkelighetens univers og Harry Holes univers. 22. Juli blir ikke nevnt fordi det aldri skjedde. Hadde det skjedd hadde det stjelt altfor mye oppmerksomhet bort fra den opprinnelige fortellingen.

  • Pingback: Ferien er ferdig – dette leste dere mest av i juli | OP-5()

  • Martin Hansen

    Jeg syns dette var en av de svakere Hole-bøkene på svært lenge. Svaret på plottet var uinteresant og kjedelig, og det finnes grenser for mange ganger kona (nå) til Harry Hole plutselig skal være i livsfare i eget hjem, denne gangen fordi drapsmannen gjorde noe helt vanvittig som totalt overskygger alle måter han har handlet tidligere i boka. Og han var tilfeldigvis kollega til Harry Hole, ikke sant? Merkelig.

    Og muligens har jeg lest de tidligere bøkene for intenst, men jeg lar meg ikke helt overaske av Nesbø i denne boka; det er som jeg vet hvordan Nesbø tenker, når han bringer inn en ny person så vet man så ofte hva denne personen vil gjøre og kommer til å gjøre. Det stemte for meg i altfor mange av tilfellene i denne boka.

    Og hva var egentlig meningen med Valentin?

    Og hvor kjedelig kunne man gjøre Bellman og hans kumpan i denne historien? Det virker litt autopilot for meg, det er på høy tid at noe skjer.

    Boka var en firer, maks. Mediene ga seksere i hytt og pine, men Nesbø får jo poeng bare for oppmøtet. Slik er det å være superstjerne. Og norsk.

  • Lili

    Men: Hvordan ble Beathes og Halvorsens sønn plutselig til en datter??

  • Pingback: De 10 beste bøkene fra 2013 | OP-5()

  • Pingback: Har Jo Nesbø fått Bono-syndromet? | OP-5()