Better Call Saul ble noe helt annet enn vi forventet etter Breaking Bad. Vi oppsummerer etter endt sesong.
Da Breaking Bad-skaper Vince Gilligan annonserte at Saul Goodman skulle få sin egen spinoff fra methkaoset i New Mexico, tenkte jeg umiddelbart at det kom til å bli en komedie. Sannsynligvis gikk tankene i den retningen fordi Bob Odenkirk som Saul Goodman var en rappkjeftet comic relief i en serie preget av død, narko og familietragedie, men det var nok også et underbevisst ønske om at Better Call Saul skulle bli en Frasier-aktig spinoff med en karakter jeg digger fra en serie jeg elsker.
NB: Denne saken er full av spoilers, om du ikke har skjønt det ennå.
Det tok uansett ikke mange minutter av Better Call Saul før vi alle skjønte at dette ikke skulle bli en sassy serie med hysteriske oneliners fra artige menn som sklir på tomme kolaposer. Jeg skrev en liten hyllest til Better Call Saul halvveis i sesongen, og nå er det på tide med noen tanker om hele sulamitten. Here we go:
1. Bob Odenkirk er den store stjernen som Jimmy McGill før han blir Saul Goodman. Ikke bare fordi han spiller tittelrollen, men fordi han gjennom denne sesongen har demonstrert at han er kanskje bransjens beste på å være selvsikker samtidig som tvilen gnager hull i hodet på ham, morsom samtidig som han er lei seg, og fremoverlent samtidig som verden faller sammen rundt ham.
2. Jeg kan ikke huske å ha sett en serie hvor hver episode står nesten som en egen film. Det tydeligste eksempelet er episode 6, hvor Mikes fortelling om hevnen over sønnen fortelles som et flashback, men de andre episodene er også skrevet og laget som novellefilmer. Vi så bruken av tilbakeblikk og fremoverblikk i Breaking Bad (jeg husker spesielt episodene med flyulykken i luften, den som kom fordi air controlleren var lei seg etter datteren døde etter Walter lot henne kveles ved siden av Jessie osv), og Better Call Saul bruker disse grepene på en enda mer utfordrende og virkingsfull måte. Seeren får drypp fra fortid og fremtid, og så legges puslespillet i løpet av de neste femti minuttene.
3. Om det er noe som trekker ned, synes jeg det ble litt for mye skal/skal-ikke på Jimmy i de siste episodene. Skal han ta pengene, skal han kjøre eget løp, skal han bli, skal han dra osv. Jeg liker derimot hvordan Jimmy og Mike sakte dras mot hverandre til partnerskapet vi vet ligger og blinker i det fjerne.
4. Når vi første snakker om Mike, den scenen i parkeringshuset med de to andre torpedoene er helt nydelig, og kanskje den som representerer mest Better Call Saul slik jeg trodde det skulle bli. Knallhard, morsom og med highfive-stemning fra sofa til skjerm.
5. Angående highfives, to massive i retning music supervisor Thomas Golubic. Først plukket han “Baby Blue” til avslutningen av Breaking Bad, så finner han frem Deep Purples ihjelspilte “Smoke On The Water”, og gir den nytt liv. Først da riffmonsteret blir enkelt plystret i smuget hvor Jimmy og kompisen skal lure en tilfeldig barhopper, så da kameraet stiger opp fra bilen til Jimmy og kvitterer ut hele sesongen. Først nynner Jimmy riffet, så kommer Ritchie Blackmores tunge gitar inn, før Roger Glovers pumpende bass lager motsats til riffet, og låten stiger til himmels sammen med kamera. Snakk om perfekt avslutning på den kuleste og mest overraskende debutsesong av en serie noensinne. Der og da fikk endelig Deep Purples signaturlåt oppreisning fra latterliggjøring og uthenging som den enkleste låten å spille i gitar butikken, og Better Call Saul forlot oss med et dypt behov for nye sesonger. And fire in the sky!