Argo! Homeland! Zero Dark Thirty! Hemmelige agenter er tilbake


Argo
vinner Oscar for beste film. Homeland er den beste tv-serien de siste årene. Lite gleder OP-5-redaksjonen mer enn at agenthistorier er tilbake for fullt.

På krimfestivalen torsdag møter Asbjørn og jeg selveste Tom Rob Smith for å snakke om “den moderne agentromanen.” Et stort tema, som vi skal sørge for å gjøre enda større, sjekk artikkelen om møtet her. For selv om det skjer en del i boksjangeren for tiden, et par brukbare forfattere i England og Statene, bærer utviklingen i Hollywood bud om at hemmelige agenter igjen er i ferd med å bli the shit. Det kan vi like.

Les også: Tom Rob Smiths Child 44 nærmer seg filmatisering

For hør på dette: I år vant retrospionthrilleren Argo Oscar for beste film. Det skjedde foran nesen på kontroversielle Zero Dark Thirty, en film som i stor grad handler om etterretningsjakten på bin Laden. Og da har vi ikke engang nevnt OP-5-favoritten Homeland – allment hyllet som den beste nye tv-serien de siste årene. Hovedperson? Carrie Mathison (Claire Danes) – hvis figur er basert på CIA-dama som fant bin Laden.

Så noe er definitivt i ferd med å skje. Jeg tror det også kommer til å gi seg utslag på agentromanfronten. Men hva har skjedd? Og hvordan kommer dette til å endre agentsjangeren?

1. Dokumentarisme
— Husk hvor ufattelig tåpelig James Bond var på slutten av nittitallet (hei Denise Richards!) Med Jason Bourne kom virkeligheten inn. Vekk med agenter som hopper etter fly i løse lufta, inn med håndholdt kamera og referanser til italiensk nyrealisme. Særlig tydelig var dette i Supremacy og Ultimatum, regissert av den gamle krigsreporteren og dokumentaristen Paul Greengrass. Da Daniel Craig gjorde entré som “realistisk” Bond ble det tydelig hvor banebrytende Bourne-filmene var. Men hvordan gjøre noe tilsvarende i bokform? Jeg har noen tanker om akkurat det, men skal ikke ta hele den regla nå.

Les noen tanker jeg har om saken i et intervju om min bok En norsk spion

2. Damene kommer!
Lenge var damene i agentfilmer begrenset til lunefulle femme fatales. Ikke noe galt i det, forsåvidt, men det er bare rett og rimelig at damer spiller en helt annen rolle i moderne fortellinger. Vår alles kjære Carrie (Claire Danes) er det mest åpenbare eksemplet, men hun har fått følge av blant annet Jessica Chastains rollefigur i ZD30. Også her henger boksjangeren etter. Når kommer den første kule kvinnelige etterretningsagenten på norsk?

Her skriver vi om sterke kvinneroller i moderne tv.

3. Emo-thrillere
Jeg husker da Kanye West ga ut emo-albumet 808s & Heartbreak for noen år siden. Sånn skulle ikke rappere gjøre! Og hva skjedde? I løpet av et par år var hiphopen full av følsomme dudes med kjærlighetssorg. Nå har jo thrillersjangeren lenge vært full av tøffe agenter med problemer på hjemmebane (tenk Carl Hamilton), men jeg savner en agent som tar livsangsten til moderne menn på kornet, samtidig som han jakter bad guys. Ingen motsetning der, tvert i mot.

Terningkast på bøkene om den myke machosupermannen Carl Hamilton her

4. Sjangerutvidende
Egentlig er jeg ganske lei krimlitteratur. Jo, på sitt beste er det spennende, men hvorfor er det så liten vilje til å gjøre noe virkelig nytt? Tenk tilbake til revolusjonen i amerikansk tv på slutten av 90-tallet. Før det hadde reglene vært helt konvensjonelle: Slemme skurker, snille helter, løsning i hver episode osv. Enter The Sopranos. Og viser at det er fullt mulig å bryte alle sånne konvensjoner, og likevel slå massivt an. Historien etter kjenner vi. Noe tilsvarende må jo være mulig å få til i thrillerlitteraturen? Jeg kan ikke se noen prinsipielle grunner til at det er umulig. Det handler bare om å være god nok. I den sammenhengen er Tom Rob Smith også interessant. Debuten hans Child 44 ble faktisk long-listed til Booker-prisen, Englands mest prestisjefulle litterære pris.

Til inspirasjon: Her er den kanskje råeste spionfilmscenen fra de siste årene. Yup, vi snakker selvsagt om Waterloo-scenen i The Bourne Ultimatum