blackmass1

Black Mass: gangsters i gatene

Historien om Boston-gangsteren Whitey Bulger er godt trimmet, og med skuespillere i toppform. Velkommen til Bostons blodige gater.

2015 ble året da jeg fikk sett så altfor lite film på kino, så nå prøver jeg å gjøre opp for den gnagende dårlige samvittigheten. Først ut er da selvsagt Black Mass, som jeg fant til 20 dollar på iTunes US. Dyrt, men det er da HD og greier.

Uansett. Black Mass er historien om James “Whitey” Bulger – vi kaller ham Whitey Bulger, lederen for Bostons notoriske Winter Hill Gang. Etter han slapp ut fra et knapt tiår på Alcatraz, slo han seg opp i Bostons kriminelle underverden gjennom 70- og 80-tallet, med god hjelp fra en allianse med utvalgte FBI-detektiver i Boston. Det skadet heller ikke at broren Bill Bulger var president for senatet i Massachusetts og en av statens mektigste politikere.

Les også: dokumentaren vi har ventet på – Whitey

Bulger forsvant på midten av 90-tallet, og da Osama bin Laden ble drept i 2011, rykket Boston-gangsteren opp til første plass på FBI Most Wanted-listen. Ett år senere ble han arrestert i Santa Monica, og brakt for retten i Massachusetts. En saftig historie, for å si det mildt, og filmer som Rivals og serien Brotherhood er tungt inspirert av historien om Whitey Bulger og broren Bill.

Her er fem tanker etter å endelig ha sett Black Mass:

1. Historien er slanket. Vi møter Whitey først etter han er sluppet ut fra Alcatraz, og Black Mass snur seg raskt til forholdet mellom FBI-agent John Connolly og hans barndomsvenn Whitey Bulger. Det hele starter som en informantavtale, men utvikler seg fort til at Bulger får fritt leide for å informere om andre gjenger og mafiaaktører. Som over snittet interessert i både Boston og Bulger, skulle jeg gjerne sett time på time med barndom, oppvekst, ung krim, fengselsopphold og familiesammenkomster, men dette grepet gjør filmen umiddelbart tydelig, fengende og fremoverlent. Vellykket fra regissør Scott Cooper og manusforfatterne Jez Butterworth og Mark Mallouk.

blackmass3

2. Johnny Depp skinner som psykopatiske, voldelige og ubehagelige Whitey Bulger, men for en kruttsterk cast han har rundt seg. Joel Edgerton som FBI-agent John Connolly gjør en briljant tolkning av en manns karrierevei fra ambisjoner og vindskeive idealer til korrupsjon og selvrettferdighet. Jesse Plemons – kjent fra Breaking Bad og Fargo sesong 2 – spiller muskelmannen Kevin Weeks som en litt avansert neandertaler, og nærbildene av ham i avhørsrommet er så brutale og iskalde at flatskjermen nesten fryser bildet. Benedict Cumberbatch er litt malplassert som Bill Bulger, mens Rory Cochrane spiller Whiteys våpendrager Stephen “The Rifleman” Flemmi til perfeksjon med undertrykte ansiktsuttrykk som lyser av vold og elendighet. Som i The Departed skorter det på store kvinneroller, men irsk mafia i Boston er da en gang a man’s world. Det hindrer ikke Dakota Johnson fra å være overveldende god som Whiteys elskerinne og moren til hans første og eneste sønn, Lindsey Cyr. Scenene på sykehuset er veldig vonde, og oppgjøret mellom Bulger og Lindsey er en av de viktigste scenene for å forstå hvordan den siste rest av menneskelighet forsvant fra Bulgers sjel. Julianne Nicholson er også suveren som Marianne Connolly, FBI-agenten Johns stadig mer skeptiske kone.

blackmass2

Les også: I Ben Afflecks fotspor – en kriminell guide til Boston

3. Boston er lekkert filmet. Black Mass er i stor grad filmet i og rundt Boston, til og med strandscenene fra Miami er skutt i Massachusetts. Byens skeive gater, koselige hus og amerikanske arbeiderstrøk er intimt og fint skildret, og i likhet med filmer som The Town og Monument Avenue ser man tydelig hvilken by man er i, samtidig som vi tas elegant tilbake til 70-tallet uten overdrevne tidsmarkører. Highfive fra en Boston-fan.

Les også: Whitey Bulger film Black Mass re-creates the lost Boston of 1975

4. Det er lite – om noe – glorifisering av mafia/vold. I motsetning til Scorceses opphøying av gangsters og mafia, hvor kriminalitet og vold ofte tarantinofiseres for å spille opp skurker som helter (det kan også funke, for all del!), er Black Mass nådeløs med Bulger og hans omgangskrets. De fremstår som en skikkelig kjip gjeng, banditter som forsøker å legitimere egen kriminalitet med at de er et alternativ til italiensk mafia eller en Robin Hood-gjeng som hjelper gamle damer over veien med handleposen. Virkeligheten er at de er mordere og narkodealere, uten at det tvinges i deg som fôr i en fransk gås. Det gir Black Mass en helt annen dynamikk enn andre mafiafilmer, for det er aldri noen kjappe replikker etter en skuddveksling eller oppløftende 70-tallslåter som spriter opp et hagledrap.

5. Hvor rangerer Black Mass oppe med klassiske Boston-krimfilmer? Dessverre for alle filmmakere er det neppe mulig å matche Robert Mitchum i The Friends of Eddie Coyle, men Black Mass er – etter første gjennomtitting – helt oppe med The Town og Mystic River og Monument Ave som Boston-klassikere. Filmen tar Whitey Bulger-historien bort fra mytologien, dyrker kildematerialet Dick Lehr og Gerard O’Neill gravde opp i sin 2001-bok Black Mass: Whitey Bulger, The FBI and a Devil’s Deal, og forteller historien uten sminke.

Black Mass slippes på Blu-ray 14. mars.