Bluebird Bluebird: Texas i flammer

Attica Locke skriver om arvinger av plantasjeeiere, Aryan Brotherhood Texas og en politimann like glad i black out-drikking som etterforskning.

Hva skjer egentlig i Øst-Texas, er det 50-talls disiplin og gammeldags brenne-kors-i-hagen rasisme som dominerer? Boken som Friday Night Lights-serien ble basert på handler om det bakstreberske samfunnet i Odessa, Texas hvor fotball var a) det eneste som betyr noe for folket og b) en sport som fremdeles delte innbyggerne inn i svart eller hvit.

Senere kom de ubehagelige historiene om fotballspiller Adrian Petersons fysiske avstraffelser av ungene sine, fullt utstyrt med eget belterom for ris, noe advokaten hans bortforklarte med at den eneste disiplinen Peterson kjente var den han selv vokste opp med i Øst-Texas. Altså belteskolen.

Og nå Bluebird, Bluebird av Attica Locke, en fantastisk krimroman om den dypeste rasismen du kan finne sørover i USA. Og den finner selvsagt sted i en fiktiv by i et lite fiktivt område: Øst-Texas.

Ved første øyekast er alt som det skal være: hovedpersonen er kastet ut av konen, drikker seg til blackouts, krangler med sjefen om prioriteringer, og stikker mer eller mindre av for å etterforske noen drap i en by som krangler med seg selv om den vil kalles bakevje eller skeivt veikryss. Darren Matthews er vår mann, og som yngste mann i en slekt stolte svarte advokater forventes det at han også til slutt skal gå den veien: til jusen. Så de skuffede henvendelsene – fra kone, slekt, jobb og egen kropps velværesenter – når han insisterer på å drikke og jobbe som pol’ti, regner over ham som guacamole under Super Bowl. Det er vanskelig å puste,

Heldigvis har Darren altså to drap å sysle med, og en ny fiende han vil knuse: Aryan Brotherhood Texas. Han reiser til Lark for å finne ut hvorfor en svart advokat fra Chicago og en lokal hvit jente ble drept med en liten ukes mellomrom i den søvnige fried catfish-byen i Øst-Texas. Vanligvis pleier det gå andre veien: «Southern fables usually went the other way around: a white woman killed or harmed in some way, real or imagined, and then, like the moon follows the sun, a black man ends up dead».

På overflaten bærer Bluebird Bluebird mange kjennetegn fra krim man finner på flyplasser eller sjokkselgere over hele verden, men når man setter tennene i kjøttet, merker man fort at her er det andre ingredienser som utgjør smaken. Attica Locke skriver oppsiktsvekkende vakkert og presist, og skviser ut all juice av hver eneste setning.

Som når hun beskriver Darrens ambivalente forhold til moren Bell, en håpløs alkoholiker han knapt klarer å kalle mamma: «She was Miss Callis for the first few years, then Bell when he got to high school and college. But sometime after he hit forty, the word Mama shot out as if it were a stubborn seed lodged in his teeth all these years that had finally popped free». Aldeles nydelig, og jeg tok meg gang på gang i å hoppe tilbake for å lese setninger på nytt. Ikke fordi jeg falt litt ut av sedvanlig trøtthet, men fordi jeg ville ha en umiddelbar reprise på Lockes briljanse.

Sjekk bare denne beskrivelsen av resignasjon, separasjon og gryende alkoholisme, fanget i to kjappe setninger etter Matthews våkner opp fra nok en black out-kule: «The familiar morning-after fog of shame he’d been living in since he and Lisa split had dulled his curiosity, and he’d made no attempt to piece together what had happened. The facts as he knew them: He drank alone and woke up alone».

Dialogen er elegant og treffsikker og full av lekre formuleringer, og personskildringene sender tankene fort til de beste episodene av Justified. Om det er fengselsgjengen i Aryan Brotherhood Texas, Meth I hear you calling-servitriser, omreisende blues-gitarister, forretningsmagnater eller bare den hardtarbeidende restauranteiermatronen nede i veikrysset, alle blir malt utover sidene med en pensel så følsom at galleriet hopper tredimensjonalt ut av sidene.

Slik skildrer også Locke klasseforskjellene, de historiske konfliktene som setter familier og slekter opp mot hverandre: og ikke minst den gnugende rasismen som gjennomsyrer hver tanke som blir født, enten det er i hodet til den svarte oppvaskhjelpen eller den rike etterkommeren av plantasjeeiere.

Plottet nøstes opp mellom fyllekuler og de ubehagelige telefonsamtalene med eksen Lisa og rasende sjefer, og Matthews innsirkling holder spenningen til siste slutt. Det hele blir ubehagelig hett som Mississippi i flammer, smart som Justified og like velskrevet som James Lee Burke på en veldig god dag. Og Attica Locke skriver seg lett inn i eliteserien av det man må kunne kalle litterær krim. Det blir kanskje ikke Nesbø-millionsalg av det, men på et eller annet todspunkt kan det nok bli en knakende god film av Bluebird Bluebird.