Téa Leoni blir amerikansk utenriksminister, og tar med seg familie og CIA-fortid inn i den nye jobben. Er Madam Secretary verdt å bruke tid på?

NEI.

Jeg hadde tenkt å skrive en litt lengre sak om hvordan Madam Seretary prøver å kombinere den litt myke, idealistiske stilen til West Wing med den saftigste Washington-innsidespenningen fra Scandal og en dose House of Cards-kynisme.

Det er nå strøket fra bloggekalenderen etter tre episoders selskap med Madam Secretary. I et serieår hvor Justified, Broadchurch og nå fra og med onsdagen The Americans leverer episoder uke etter uke, er det ikke tid til TV-serier. Madam Secretary prøver å være litt av alt for seriefolket, men ender med å falle flatt på magen som en bukslaktet hval av middelmådighet. Téa Leoni er god i midten der, men et forutsigbart manus av liksom-overraskelser og karikerte familiemedlemmer gir henne lite å spille på.

Så inntil minst tre personer jeg stoler på sier at “den der Madam Secretary har tatt seg skikkelig opp, altså” blir serien strøket fra minnet av den nye eraser-pennen jeg kjøpte fra Tommy Lee Jones og Will Smith forrige gang jeg traff dem i en bakgate.