Broen over Øresund – hvor bra er serien egentlig?

TV-suksessen Broen går mot slutten. Er det kanskje i kveldens nest siste episode morderen avsløres? OP-5 skal ikke røpe noe. Men vi må skrive litt om serien…

Visuelt er Broen en sammenhengende nytelse, fra den poetiske åpningssekvensen med den opplyste broen til de dystre og styggvakre industrilandskapene på begge sider av Øresund, som dominerer de ti episodene. Ja, så godt er fotohåndverket at vi tv-seere tvinges til å spørre: Bruker danske filmfotografer andre linser enn norske? Hvorfor ser ikke norske tv-serier slik ut? Som i Forbrytelsen er det sjelden solen skinner, og like sjelden den kvinnelige hovedpersonen smiler.

Broen har stort sett fått glimrende anmeldelser. Ikke få ganger på sosiale medier har jeg støtt på sammenlikningen med Forbrytelsen. Og Broen er jo tidvis riktig god. Premisset er strålende: å bruke symbolet på Øresund-integrasjonen som utgangspunkt for krim er en slående idé. Ikke minst bør det inspire norske serieskapere til å gjøre noe annet enn sine sedvanlige oppvisninger i nostalgi og trygg utkantromantikk beregnet for tv-seere oppvokst lenge før noen HBO-era.

Serien bæres oppe av hovedpersonene Saga Norén (Sofia Helin) og Martin Rohde (Kim Bodnia). I seriens første halvdel ble jeg faktisk irritert på Sagas aspergers-aktige framtoning, men hennes rollefigur er proporsjonal med hennes sosiale intelligens. Begge vokser. Bodnias Martin har derimot vært seriens høydepunkt for meg fra første scene, en jovial mann med mørke hemmeligheter.

På hver sin måte skal parhestene symbolisere hver sin nasjonale karakter: Martin som den tilbakelente og coole dansken, Saga som den strengt organiserte og nevrotisk regelstyrte svensken, der alt skal skje etter boken. Ikke tilfeldig begynner kontakten med at hun anmelder Martin, for å ha latt en ambulanse kjøre gjennom ulykkesstedet på broen. Når man blir vant til dem, er dette en både original og dypt menneskelig duo.

Svakhetene med Broen er imidlertid like enkle å få øye på som styrkene. Jeg mistenker at mange har latt seg forføre av de vakre bildene og karismatiske hovedpersonene, for i plottet er det mye som skurrer. I Forbrytelsen er det for eksempel et eneste drap som driver oss gjennom 20 episoder, noe som skaper en realistisk følelse av at dette faktisk angår oss.

I Broen er det derimot så mange drap at de ganske tidlig slutter å angå oss. Hjemløse drepes, narkomane forgiftes, barn kidnappes. Ok, krim er eskapisme. Men masterplanen til vår gjerningsmann er så grandios og omfattende at jeg har vanskelig for å tro at en mann kan gjøre det, attpåtil uten å bli observert på noen av åstedene. Det er heller ingen tegn til at politiet i verken Malmø eller København er i noen spesiell alarmberedskap eller at folk flest er særlig oppskaket, selv etter et titalls spektakulære drap.

Men det største problemet er gjerningsmannen. Mer skal jeg egentlig ikke si, annet enn at en god krim skal ha et utvalg mistenkte som alle dukker opp i åpningen av fortellingen. Morderen i Forbrytelsen er et perfekt eksempel. Og hvor mange av de mistenkte i Broen kan man egentlig si det om, når episode 9 tar til?

Uansett: Episode 9 er seriens desiderte spenningshøydepunkt. Enjoy!

This entry was posted in Artikler, Film/serie and tagged , . Bookmark the permalink.
  • http://twitter.com/v36ar Vegar K.

    Er veldig enig i at “Forbrytelsen” har en realisme og fokus som “Broen” mangler.

    Skulle likt å vite hva slags kamera de har brukt til Broen. Kunne dessverre ikke finne noe info fort. Svært mange serier i dag skyter jo med moderne RED Digital Cinema kameraer.

    Til en viss grad kan nok optikken være viktig for å heve kvaliteten. Men det er også et faktum at RED i f.eks. M-X baserte systemer både tar opp ukomprimert signal (RED CODE = Lossless Wavelet codec, som er nesten som RAW.)

    Desssuten er optimal eksponering på litt høyere ISO enn raskeste filmen som finnes.

    Både filmer og serier som skytes i Norge har ofte mer tradisjonelle kamera-systemer. Både eldre store digitale kameraer, og kjemisk film.

    Unntaket er serien Dag, med Atle Antonsen. Den skytes på Canon 1Ds Mk4. Større og med lysfølsom sensor enn RED. Men på ingen måte proff lossless codec.

    http://home.c2i.net/dylan.hopkin/fuckup_tsr.html
    http://home.c2i.net/dylan.hopkin/dag_s02.html

    Men som filmen “Fuck Up” viser så er “uproff” codec mer enn god nok for dyktige folk.

    Ellers er en konsekvens med HDTV at mange kanaler (som BBC) har blitt negative til serier som er skutt på “Super 16″. (Men de er neppe like strenge med “The Walking Dead”, som valgte Super16 fordi det skal passe inn i lavbudsjett Zombie stil.)

    En annen serie som skytes med RED Digtal Cinema er US remake av Shameless. Filmfotograf (DOP) er Rodney Charters som før var ansvarlig for “24″. Han langt på vei gikk med på at Keifer Sutherland var en viktig grunn til at de ikke brukte digitale kameraer på “24″. Moderne kameraer er nemlig brutale for eldre skuespillere som ikke har og ungdommelig perfekt hud lenger. (Dette kan lett glattes ved å bruke rett filter på materialet.)

    Både at man har et “kompakt” kamera, og en lysfølsom sensor, er tydelig i Shameless. At de har yngre folk i serien, gjør at ikke bare nesen til skuespilleren vises i nattopptakene. (Som med Kiefer på “24″.)

  • Anonymous

    Visuelt er “Broen” en fryd å se på. Når det gjelder gjerningsmannen husker jeg mange, spesielt i Danmark, var skuffet da de endelig fikk vite hvem gjerningsmannen var i “Forbrytelsen del I”.

  • http://twitter.com/martingruner Martin Grüner Larsen

    Enig, det er store huller i plottet. (Obs: ingen spoilere, jeg er på episode 9, men jeg spoiler fritt fram til da). Mitt største problem er den manglende viljen til å få alle baller til å lande. Masse ting som faller fra underveis og som vi ikke har sett siden episode 5. Hun som Martin ligger med, for eksempel, og hennes manns affære. Stefans søster, eller den familien han hjelper med å unnslippe (pluss hva er det egentlig han har gang i med alt han driver på med?). Innvandrerfamilien. Anja og hennes schizovenn. De historiene avsluttes svært utilfredsstillende.

    Apropos utilfredsstillende: La meg velge ut Daniel Ferbés karakterbue som ekstra problematisk. Den var HELT GRUSOM. Han starter som en interessant og motbydelig karakter. Så forandrer han seg brått gjennom noe så banalt som en nær-dødenopplevelse (btw hans andre den uken — han ble nesten sprengt i luften). Og så, akkurat i det hans karakter begynner å bli komplisert (ja, han redder et barn gjennom en overskridende handling, men samtidig er han fortsatt kjip med sin “venn” og kollega) — så tar de livet av ham i en scene der det er null spenning, null suspense. Akkurat i det du bryr deg om karakteren så PFFT og så er han borte. Ha det godt.

    Hva gjelder å introdusere morderen tidlig: vel, ja, men nei. Man KAN gjøre det, men man trenger ikke å gjøre det. Broen handler forsøksvis om andre ting. Den handler om relasjonen mellom Martin og Saga, Martins familie og Sagas kollegaer. Den handler om sosiale problemer i Øresundregionen. Noe den delvis lykkes med å vise rundt karakteren Stefan og hans historie, men som mislykkes desto sterkere med den ekstremt klossete historien om innvandrergutten som finner sin brors morder i kjelleren, eller den overtydelige historien om Stefans søster (jeg glemmer navnet) som er den mest narkomane prostituerte uteliggeren av et psykiatrisk tilfelle noensinne.

    Det som er problemet er at Broen ved en rekke anledninger *hinter* om at man har introdusert morderen tidligere. Når Martin insisterer på at han kjenner noe igjen, eller at Saga ringer ham midt på natten og forteller at kanskje morderen vil noe mer … etc. Med den typen hint i spill oppmuntrer man til gjettelek, og når morderen først dukker opp på skjermen kjempeseint i serien, så er det problematisk.

    Men jeg liker denne typen krimserier med forsøk på sosial bevissthet. Det er som en slags bastardkrysning mellom Sjöwall og Wahlöö, Stieg Larsson og noen plottelementer fra “Se7en”. Min spådom til siste avsnitt: it goes back to the beginning. Slutter på Broen.

  • http://serienytt.no Vidar Daatland

    Et litt svakt punkt ja, det hele føles egentlig som en kar som ber deg gjette hvilke av de fem kortene på hånden som er en ess, bare for å dra frem et 6. kort etter at man har grublet seg ihjel i flere uker :)

    Men alt i alt en solid serie, som kanskje ikke bør analyseres for mye på lupe på dette området :)

    PS: Om dere trenger hjelp til å få oversatt alt det engelske på siden deres kan jeg godt gjøre det for dere, free of charge ;)

  • http://www.facebook.com/profile.php?id=701035217 Asbjørn Slettemark

    Det var et kanontilbud! Kommer gjerne tilbake til deg på det.

  • http://twitter.com/jonsoap jon thorstensen

    Broen. Var lang som selve broen. Men den bar virkelig.

  • Anonymous

    Av en eller annen grunn har Broen blitt litt oppskrytt. Den ligger ganske langt unna Forbrytelsen i kvalitet. Altså – Broen er for all del god, men langt fra best. Spesielt er det at den inneholder en rekke logiske brudd og usannsyneligheter som har irritert meg.

    Eksempelvis er det den gangen de leter etter jenta som har rømt hjemmefra, og som har bodd noen dager hos denne “samuraien”. De vet at drapsmannen er på jakt etter henne, så det gjelder å hente henne inn til stasjonen raskest mulig. En politipatrulje oppdager henne. De vet hun er i livsfare, men istedet for å ta henne inn til stasjonen ringer de til Saga. Selv om hun er langt unna. Det er tydeligvis bedre å bruke en halvtime ekstra slik at Saga får reddet denne piken istedet for politipatruljen(?). En irriterende usannsynlig hendelse, og slike merkelige grep finnes gjennom store deler av serien.

    Det andre er — som dere også såvidt nevner her — selve drapene, og planen til gjerningsmannen. Hans grandiose prosjekt bunner til syvende og sist ut i at han hele tiden ønsket å ta hevn på karakteren til Kim Bodnia. Kunne han ikke bare gått rett til kjernen av problemet med en gang da?

    De gode filmatiserte massemorderne synes jeg har en mye mer sammenhengende “masterplan”. Det ligger et snev av genialitet i deres ondskap, og brikkene faller overraskende perfekt på plass til slutt. Som for eksempel i Seven. Men i Broen står jeg bare igjen med spørsmål om hva planen til denne mannen egentlig var… Hans genialitet som morder blir litt kjedelig når det bare virker som at han har sparket vilt i alle retninger for å “ta igjen” for den urett han følte han hadde opplevd.

    Og så er jeg enig med det Martin Grüner Larsen har skrevet tidligere. Alt, alt for mange løse tråder og sidefortellinger. Og mye som ikke var nødvendig for historien.

  • Arild Aspøy

    Så er Broen ferdig, og avslutningen viste seg å bekrefte de svakhetene som vi så under veis. Den endte med en ganske banal sjalusihistorie som motiv for det som lenge så ut til å være politisk motiverte seriemord. Og det hjelper ikke at Kim Bodnia forsøker å ta brodden av kritikken ved å stille spørsmåklet til morderen: Har du tatt livet av alle disse menenskene fordi hun valgte meg.
    Men det skal de ha: den var lekker, og den hadde en kvinnelig hovedfigur som klarte å virke original.

  • Es

    Hørte vi egentlig noe mer om Daniel Ferbé etter at ble gasset i bilen?

  • Anonymous

    Eg er einig i at Broen er ein serie med mange hol og lause trådar som ikkje blir tilfredsstillande nøsta opp. Det framstår lite truverdig at ein person lagar eit vanvittig stort politisk prosjekt, berre for å få has på ein kar som har hatt seg med dama hans (for å seie det plumpt og enkelt). Dessutan er det ein litan detalj eg har hengt meg veldig opp i, og som irriterer meg: Heilt på slutten av opningssekvensen er det ein bil som køyrer i venstre køyrefelt over brua. Har dei spegelvendt biletet, eller noko slikt?

    Men eg må likevel innrømme at serien fascinerte meg, og at eg har sett heile greia frå byrjing til slutt :)

  • http://op-5.no/hva-er-galt-med-norske-tv-serier/ Hva er galt med norske tv-serier? | OP-5

    [...] veldig gode, driver de med ganske konvensjonell fortellerkunst, tilpasset et veldig bredt publikum (se vår artikkel om Broen her). The Wire og Sopranos er derimot genuint nyskapende og veldig eksperimentelle serier, som ble [...]