TV-suksessen Broen går mot slutten. Er det kanskje i kveldens nest siste episode morderen avsløres? OP-5 skal ikke røpe noe. Men vi må skrive litt om serien…

Visuelt er Broen en sammenhengende nytelse, fra den poetiske åpningssekvensen med den opplyste broen til de dystre og styggvakre industrilandskapene på begge sider av Øresund, som dominerer de ti episodene. Ja, så godt er fotohåndverket at vi tv-seere tvinges til å spørre: Bruker danske filmfotografer andre linser enn norske? Hvorfor ser ikke norske tv-serier slik ut? Som i Forbrytelsen er det sjelden solen skinner, og like sjelden den kvinnelige hovedpersonen smiler.

Broen har stort sett fått glimrende anmeldelser. Ikke få ganger på sosiale medier har jeg støtt på sammenlikningen med Forbrytelsen. Og Broen er jo tidvis riktig god. Premisset er strålende: å bruke symbolet på Øresund-integrasjonen som utgangspunkt for krim er en slående idé. Ikke minst bør det inspire norske serieskapere til å gjøre noe annet enn sine sedvanlige oppvisninger i nostalgi og trygg utkantromantikk beregnet for tv-seere oppvokst lenge før noen HBO-era.

Serien bæres oppe av hovedpersonene Saga Norén (Sofia Helin) og Martin Rohde (Kim Bodnia). I seriens første halvdel ble jeg faktisk irritert på Sagas aspergers-aktige framtoning, men hennes rollefigur er proporsjonal med hennes sosiale intelligens. Begge vokser. Bodnias Martin har derimot vært seriens høydepunkt for meg fra første scene, en jovial mann med mørke hemmeligheter.

På hver sin måte skal parhestene symbolisere hver sin nasjonale karakter: Martin som den tilbakelente og coole dansken, Saga som den strengt organiserte og nevrotisk regelstyrte svensken, der alt skal skje etter boken. Ikke tilfeldig begynner kontakten med at hun anmelder Martin, for å ha latt en ambulanse kjøre gjennom ulykkesstedet på broen. Når man blir vant til dem, er dette en både original og dypt menneskelig duo.

Svakhetene med Broen er imidlertid like enkle å få øye på som styrkene. Jeg mistenker at mange har latt seg forføre av de vakre bildene og karismatiske hovedpersonene, for i plottet er det mye som skurrer. I Forbrytelsen er det for eksempel et eneste drap som driver oss gjennom 20 episoder, noe som skaper en realistisk følelse av at dette faktisk angår oss.

I Broen er det derimot så mange drap at de ganske tidlig slutter å angå oss. Hjemløse drepes, narkomane forgiftes, barn kidnappes. Ok, krim er eskapisme. Men masterplanen til vår gjerningsmann er så grandios og omfattende at jeg har vanskelig for å tro at en mann kan gjøre det, attpåtil uten å bli observert på noen av åstedene. Det er heller ingen tegn til at politiet i verken Malmø eller København er i noen spesiell alarmberedskap eller at folk flest er særlig oppskaket, selv etter et titalls spektakulære drap.

Men det største problemet er gjerningsmannen. Mer skal jeg egentlig ikke si, annet enn at en god krim skal ha et utvalg mistenkte som alle dukker opp i åpningen av fortellingen. Morderen i Forbrytelsen er et perfekt eksempel. Og hvor mange av de mistenkte i Broen kan man egentlig si det om, når episode 9 tar til?

Uansett: Episode 9 er seriens desiderte spenningshøydepunkt. Enjoy!