Daphne du Maurier: fra Hitchcock til Gone Girl

Hun inspirerte Gone Girl og Piken på toget, og var Hitchcocks favorittforfatter. Det er på tide å dykke ned i Daphne du Mauriers legendariske forfatterskap.
Hun var Alfred Hitchcocks favorittforfatter, og moderne krimfenomener som Flink pike, Piken på toget og årets Kvinnen i vinduet kunne ikke blitt skrevet uten inspirasjon fra Daphne du Maurier. 30 år etter hennes død selger bøkene hennes fremdeles i titusener på de britiske øyene hvert eneste år. Det er ikke feil å kalle henne moderne krims gudmor.

Når man leser de Maurier – og denne skribenten har hatt et bulimisk forhold til bøkene hennes den siste tiden – blir man slått i bakken av hvordan det snakker til moderne mennesker i 2018. Noe som kan synes rart, for verden hun skildrer, av herskap og tjenere, autoritære menn og undertrykte kvinner i forblåste Sør-England, er oss tilsynelatende fremmed.

Men ingen spenningsforfatter – verken før eller siden – har en like presis forståelse av parforholdets psykologi. De Maurier skildrer kvinner som få andre. Deres gester, klær og manerer, selvsagt, men også dagdrømmer og ekteskapelige problemer.  

Ta Rebecca, hennes mest berømte bok. Den navnløse fortelleren forelsker seg i en eldre mann fra overklassen, og flytter til Manderley-godset hans i Cornwell. Bokens virkelige hovedperson er hans karismatiske avdøde kone: Rebecca. Hennes ånd hviler over herskapshuset, ikke minst den legendarisk kjipe husholdersken Fru Danvers, og skaper en mystisk følelse av sjalusi og uhygge.

Hva som skjer videre skal ikke røpes her, men Rebecca er boken som viser at det er mulig å kombinere ekteskapsroman og psykologisk thriller. Selv om den inneholder færre ritualdrap og seriemordere enn et minutt av Broen, er den uendelig mye mer spennende. Som Hitchcock visste de Maurier at spenning ikke handler om selve smellet, forventningen om at noe uhyggelig skal skje.

Daphne du Maurier for begynnere:

Rebecca (1940)
— Siden boken allerede er omskrevet, tar vi sjansen på å fremsnakke filmversjonen av selveste Hitchcock fra 1940. Den mangler noe av bokens drømmeaktige magi, men uhyggen er den samme.

The Birds and Other Stories (1952)
— Note to self: Lese flere krimnoveller! De Mauriers samling – utgitt under forskjellige titler – er et eksempel på hvorfor. Tittelnovellen ble senere til en strålende skrekkfilm av Hitchcock, men her er mye annet gull også.

Jamaica Inn (1936)
— På overflaten en helt annerledes historie – om smuglere, pirater og en creepy bar på 1800-tallet – men de Mauriers blikk for ondskapen mellom mennesker løfter denne til klassikerstatus.