En liten advarsel: Har funnet noen krimrelaterte artikler jeg har skrevet opp gjennom årene. Denne stod i Vagant engang i 2008. Ok, denne er for spesielt interesserte, men likevel. Håper folk som digger le Carré og som synes forholdet mellom politikk og litteratur er interessant, vil ha glede av den.

Av Aslak Nore

Mot slutten av John le Carrés ambisiøse dannelses- og spionroman Absolute Friends (2004), etter at vi som lesere er blitt geleidet gjennom siste halvdel av det tjuende århundre, og har fulgt hovedpersonen Ted Mundy fra hans oppvekst i periferien av det synkende britiske imperiet til sekstiåtteropprør i Berlin, fra tjeneste i den britiske etterretningstjenesten til raseri over den amerikanskledete invasjonen i Irak – møter Mundy den mystiske milliardæren og filantropen Dimitri, tilsynelatende en blanding av George Soros og Andreas Baader. Dimitri retter pekefingeren mot Mundy, og utbryter:

”I am speaking of the deliberate curtailment of free thought in our society, Mr. Mundy, and how we may address it. (…) I have acquired many books on this subject.” So Sasha said, Mundy is thinking. ”I have in mind such thinkers as the Canadian Naomi Klein, India’s Arundhati Roy, who pleads for a different way of seeing, your British George Monbiot and Mark Curtis, Australia’s John Pilger, America’s Noam Chomsky, the American Nobel Prize winner Joseph Stiglitz, and the Franco-American Susan George of World Social Forum in Porto Alegre. You have read all of these fine writers, Mr. Mundy?”

”Nearly all.” And nearly all Adorno, nearly all Horkheimer and nearly all Marcuse, Mundy thinks, recalling a similar interrogation in Berlin a few lifetimes ago. I love them all, but I can’t remember a word any of them said.

”From their varying perspectives, each of these eminent writers tells me the same story. The corporate octopus is stifling the natural growth of humanity. It spreads tyranny, poverty and economic serfdom. It defies the simplest laws of ecology. Warfare is the extension of corporate power by other means. (s. 326-327)

John le Carrés skildringer av den kalde krigen i The Spy Who Came in From the Cold (1963), Tinker, Tailor, Soldier, Spy (1974) og A Perfect Spy (1986) bygger alltid på selvgranskning og moralsk ambivalens. For den overvektige og seksuelt dysfunksjonelle le Carré-helten George Smiley er den sovjetiske spionmesteren Karla alltid motspiller, og aldri noen apokalyptisk tegneserieskurk. Det siste tiåret har britens forfatterskap imidlertid tatt en radikal politisk vending. The Constant Gardener (2000) og The Mission Song (2006) omhandler vestlige overgrep i det postkoloniale Afrika, mens rammefortellingen i Absolute Friends er lagt til et USA-kritisk Europa i etterkant av Irak-krigen. Anmelderne har delt seg i to leirer. Noen tilkjenner le Carré en betimelig moralsk sensibilitet, mens andre forarges av det agiterende politiske budskapet – ”forenklede der hans tidligere romaner var sofistikerte; dogmatiske der de var skeptiske” (New York Times)¹.

Hva er årsakene til John le Carré raseri? Den politiske vendingen i britens forfatterskap har funnet sted parallelt med framveksten av en ny radikal sakprosa, som med Dimitris velformulerte oppsummering ønsker å se verden på en annen måte. Med Naomi Klein i spissen ønsker de såkalte globaliseringskritikerne å vise baksidene av de siste tiårenes markedsstyrte samfunnsutvikling. Etter deres mening har den økonomiske globaliseringen øket forskjellene mellom fattige og rike land, forsterket multinasjonale selskapers makt på bekostning av nasjonalstater, og vært en lite påaktet drivkraft bak de siste års kriger.

Den virkeligheten som beskrives her, med privatiseringer, sjokkdoktriner og ”krigen mot terror”, har pustet nytt liv i den britiske kaldkrigskronikørens forfatterskap. Samtidens geopolitikk har også vist seg å være fruktbar mark for thrillersjangeren mer generelt. Samtidig har ”krigen mot terror” satt forholdet mellom fiksjon og den virkelige verden på spissen. Dette er ikke tilfeldig. Hva gjør fiksjonen når den overgås av virkeligheten, når virkelige skurker plotter anslag så store at ingen thrillerforfatterer kunne tenkt dem ut? Både le Carré og andre ledende thrillerforfattere som Frederick Forsyth har på ulikt vis nærmet seg sakprosaen. Motsatt er konspirasjonen som beskrives i Naomi Kleins bok The Shock Doctrine (2007) så skremmende at den nærmer seg thrillersjangeren.

”The theoretical mapping and charting of territory”

Framveksten av den storpolitiske spenningsromanen er en av imperialismens utilsiktede konsekvenser. Thrilleren er en britisk oppfinnelse, og John le Carrés sene forfatterskap står i åpenbar gjeld til den britiske imperielitteraturen. Men hvordan oppstår denne tradisjonen? Og hva kjennetegner egentlig forholdet mellom litteratur og geopolitikk i litteraturen som springer ut av imperiet?

Det er disse spørsmålene Edward Said søker svar på i Culture and Imperialism (1994). I en omdiskutert nylesning av Jane Austens Mansfield Park (1814) spør Said hva som utgjør den økonomiske rammen for Austens kammerspill. Svaret er åpenbart: ”Thomas Bertram’s slave plantation in Antigua is mysteriously necessary to the poise and the beauty of Mansfield Park.” (s. 69) Den britiske idyllen er grunnlagt på utbytting og slaveri.

Selv om Austens roman utspiller seg før imperialismens gullalder, finner Said flere trekk som leder fram mot en forståelse av forholdet mellom kultur og imperialisme. Det første er en geografisk analyse, ”the theoretical mapping and charting of territory” (s. 69) som ligger under vestlig fiksjon, historieskriving, og filosofisk diskurs på den tiden. Det ligger i imperiets natur at det ekspanderer romlig. Nye områder, ”hvite flekker”, underlegges kolonistene, pengestrømmer går fra periferi til sentrum, og dermed dannes det et avhengighetsforhold mellom råvareprodusenter og foredlere.

Sir Thomas Bertrams uvilje til å snakke om ”forretningene” ved slaveplantasjen på Antigua er etter Saids mening et uttrykk for Europas geografiske sentrumsplassering, som tilskriver ikke-europeere en annenrangs ”rasemessig, kulturell og ontologisk status” (s. 70). Med utgangspunkt i dette funnet går Said til angrep på den britiske litterære kanon, også imperialismekritiske forfattere som George Orwell, Graham Greene og Joseph Conrad. For det medfører riktighet, medgir Said, at Conrad anser imperialismen som dømt til undergang av sine egne megalomale ambisjoner. Men det er også riktig at Conrad skriver som en mann hvis vestlige blikk på den ikke-vestlige verden ”is so ingrained as to blind him to other histories, other cultures, other aspirations” (s. xix).

”Leave it to the professionals, fellas”

Den moderne spenningslitteraturens genese tidfestes ofte til første halvdel av det tjuende århundre, med forfattere som Erskine Childers, William Somerset Maugham og Eric Ambler. Disse forfatterne bruker stormaktsrivalisering i Europa som bakteppe for sine intriger, og er avgjørende forløpere for le Carrés romaner fra den kalde krigen, som med få unntak utspiller seg på europeisk jord. Den mest interessante forbindelsen mellom Saids imperialismetese og den moderne spenningsromanen oppstår imidlertid i en litterær undersjanger som betrakter imperiet med et vestlig blikk. Den feirede britiske memoarlitteraturen i perioden 1900-1950 teller navn som Orwell, Robert Graves, T.E. Lawrence og Winston Churchill. Viktigst for utviklingen av spenningssjangeren er den mindre kjente Fitzroy MacLean. Hans svært velskrevne memoarer utkom første gang i 1949 under tittelen Eastern Approaches. Kort fortalt omhandler denne boken den skotske aristokratens opplevelser i tiden 1937-1945, da han som ung diplomat bevitnet Moskva-prosessene, foretok lange reiser inn i Sentral-Asia, deltok i opprettelsene av det britiske eliteregimentet SAS i Nord-Afrika, og var Churchills diplomatiske utsending til Tito på Balkan. For å vise hvordan MacLean foregriper moderne spenningslitteratur, må vi både se på innholdet som beskrives, og skottens litterære stil. Her er åpningen av bokens siste del:

With a jerk my parachute opened and I found myself dangling, as it were at the end of a string, high above a silent mountain valley, greenish-grey and misty in the light of the moon. It looked, I thought, invitingly cool and refreshing after the sand and glare of North Africa. (s. 299)

Eller ta dette møtet med statsminister Winston Churchill i Egypt mot slutten av krigen:

The first thing was to see the Prime Minister. We found him installed in a villa out by the Pyramids. He was in bed when we arrived, smoking a cigar and wearing an embroidered dressing-gown. He started by telling us some anecdotes about the Teheran Conference and his meeting with Stalin. This, it appeared, had been a success.

Then he asked me whether I wore a kilt when I was dropped out of an aeroplane, and from this promising point of departure, we slid into a general discussion of the situation in Jugoslavia. (s. 510-511)

Enten diplomaten MacLean hopper i fallskjerm over Balkan eller lytter til Winston Churchills anekdoter fra Teheran, preges hans fortelling av den samme avvæpnende humoren og arrogansen. Samtidig: Gjennom hele den britiske imperielitteraturen – fra Austen til MacLean – ser vi verden som et sammenflettet økonomisk og geopolitisk rom. Sentrum og periferi er uløselig forbundet, og hendelser det ene stedet får betydning et annet sted. Typisk for memoarlitteraturen blir det vestlige, britiske blikket et stilistisk virkemiddel. Paradoksalt nok forsvinner ikke dette utsynet med det britiske imperiets undergang i tiårene etter 1945. Selv om tidligere kolonier frigjør seg og befolkningen gjør opprør, selv om Storbritannias økonomiske makt skrumper inn og fotballandslaget blir slått ut i verdensmesterskapets innledende runder: Ingen skriver storpolitiske spenningsromaner fra et oppløst imperium som britene. Velrenommerte The Guardian understreker hoverende at historier om spionasje, svik og forræderi bør overlates til briter: ”Eric Ambler, Graham Greene, Le Carré, Len Deighton (…) leave it to the professionals, fellas, not Robert Ludlum or Alan Furst.”²

Det er i denne litterære konteksten den moderne thrillersjangeren oppstår. Ian Fleming skal angivelig ha brukt Fitzroy MacLeans eventyrlige liv som modell for James Bond. Misogynisten og halvrasisten Agent 007 er karikaturen av en mann som lever i feil tid, og det er denne versjonen av det britiske John le Carré har brukt hele sitt forfatterskap på å gjendrive. I hans bøker er det få martinis og enda færre vakre kvinner, lite action og ingen vansirete lik. I stedet møter leseren en virkelighet av realistiske karakterer på kjedsommelige oppdrag bak jernteppet. Det genuint britiske hos le Carré gjenfinnes i stedet i hans skarpe blikk for klassedistinksjoner, hans portretter av mellomsjiktet i landets forvaltningsbyråkrati, og i spørsmålet om lojalitet og svik i forhold til landets nasjonale idé. Med le Carrés politiske nyorientering får sistnevnte tematikk – det ”splittede engelske hjerte” – nytt innhold.

”His divided English heart”

The Constant Gardener er historien om den fredsommelige diplomaten Justin Quales jakt på sannheten etter at hans unge kone blir funnet myrdet nord i Kenya. Idealisten Tessa har i lengre tid drevet undersøkende arbeid bak sin ektemanns rygg, og hennes trofaste reisekompanjong Arnold er meldt savnet. Belgiskafrikaneren Arnold blir raskt hengt ut som morder i britiske løssalgsaviser og i det britiske miljøet i Nairobi, der ryktene har svirret om at Tessa bedrar sin ektemann. Justin fatter imidlertid mistanke om en internasjonal konspirasjon, som både omfatter politiske myndigheter og økonomiske aktører, og legger ut på en verdensomspennende reise for å finne sannheten. Ingen spenningsforfattere undergraver sjangerkonvensjonene like elegant som le Carré. Hvordan gjør han det? Her fra åpningen:

The news hit the British High Commission in Nairobi at nine-thirty on a Monday morning. Sandy Woodrow took it like a bullet, jaw rigid, chest out, smack through his divided English heart.

På kriminalfortellingens økonomiserte måte forteller denne åpningen at et drap har skjedd. Likevel er det beskrivelsen av Sandy Woodrow som påkaller vår aktsomhet. Woodrow er kansellisjef ved det britiske høykommisariatet i Nairobi og en mann som gestalter landets stolte fortid og innflytelsesrike nåtid med sin stive hake og framskutte brystkasse. Han er samtidig, skal det vise seg, en feig og unnvikende løgner som ofrer andre menneskers liv for et ukomplisert forhold til sjefen og britiske interesser. Men, understreker le Carré, han bærer på et ”divided English heart”.

Dette er hovedmetaforen hele le Carrés forfatterskap undersøker. Briten er en av samtidens store portrettører av det fallende imperiets embetsmannsstand og byråkrati. Er ikke enhver embetsmann alltid på ett eller annet nivå preget av splittelsen mellom personlig overbevisning og lojalitet til systemet? Historien om britisk etterretning etter andre verdenskrig skildres gjennom nøkkelbegreper som svik, forræderi og skiftende lojalitet. Dobbeltagenter som Magnus Pym (A Perfect Spy) og Bill Haydon (Tinker, Tailor, Soldier, Spy, bygget på den sanne historien om Kim Philby) martres av sine ”splittede hjerter” – mellom Vesten og Østblokken, mellom kapitalisme og kommunisme, mellom personlig overbevisning og imperiet de skal tjene.

Satt opp mot det postkoloniale Afrika blir splittelsen et bilde på dobbeltheten i Storbritannias historie. På den ene siden har landet vært en ledende drivkraft i liberal opplysningstenkning og teknologiske framskritt siden modernitetens gjennombrudd. Den industrielle revolusjonen kan vanskelig tenkes uten britiske teknologiske innovasjoner; britiske tenkere har ledet an i kampen for likestilling og mot slaveri. Som Said er inne på, ble imidlertid denne sivilisasjonen delvis holdt oppe av en asymmetrisk verdensorden. Den ambivalente brite føler en lojalitet til den sivilisatoriske siden ved sitt lands ekspansjon, samtidig som han frastøtes av imperiets baksider, av fattigdom, vold og utarming.

Det er nettopp denne tvetydigheten som blir synlig i The Constant Gardener. Hobbygartneren Justin har i mange år levd et anonymt liv som lojal tjenestemann i det britiske utenriksdepartementet. Hans undersøkelser etter drapet viser at Tessa og Arnold har kommet på sporet av den farmasøytiske industriens overgrep mot vanlige afrikanere. Le Carré har selv sagt at han vurderte å fokusere på våpenindustrien, men fant det farmasøytiske industriens ugjerninger mindre kjente, og like velegnet bokens kritiske formål. Tessa og Arnold har funnet beviser for at legemiddelgiganten Three Bees har testet tuberkulosemedisin på fattige afrikanere, og denne sterkt profittgenererende virksomheten har kostet mange uskyldige liv. Samtidig står britiske myndigheter i et avhengighetsforhold til Three Bees og den karismatiske Kenny K, som beskriver globaliseringen på denne måten:

”You´re history, Donohue. You think countries run the fucking world! Go back to fucking Sunday school. It´s ‘God save our multinational’ they’re singing these days.” (s. 401)

I motsetning til den klassiske kolonialismen – som i stor grad var drevet fram av stater og deres handelskompanier – er den nye imperialismen preget av et endret styrkeforhold. I le Carrés Kenya er det private multinasjonale aktører som Three Bees som styrer statene, ikke omvendt. Den gamle britiske betegnelsen For God and Empire er for le Carré erstattet av lydighet overfor The Profit God.

Hele The Constant Gardener kan derfor leses som et eksistensielt forsøk på å frigjøre seg fra diplomatiets inkorporerte servilitet og maktlojalitet, eller i ekstrem konsekvens gjøre opprør mot det politisk-økonomiske imperiet som står bak den farmasøytiske konspirasjonen mot Afrika. Både Justin og den mystiske Kurtz-karakteren Lorbeer – en lege som har jobbet i den farmasøytiske industrien og som angivelig skal sitte med nøkkelen til mysteriet rundt tuberkulosemedisinen – målbærer denne revolten. Når leseren først møter Justin, er det som en slags seksuell evnukk, en mann uten fysisk kraft, en hanrei uten raseri. Le Carrés mesterskap er å gjøre reisen inn i hans avdøde kones tidligere liv til det motsatte av hva leseren forventer; i stedet for en stereotyp kriminalfortelling om et mord som bunner i Tessas erotiske forhold til Arnold, får vi vite at belgieren er homofil. Der man venter seg at hans raseri vil skyldes sjalusien, er det de politiske avsløringene som gjør Justin rasende. Om forfølgere fra den farmasøytiske industrien som akkurat har skambanket ham, tenker Justin:

If they came back now, and did everything to me again, they would never reach the untouched man. I’ve passed the exam I’ve shirking all my life. I’m graduate of pain. (s. 330-331)

Når Justin helt mot slutten finner en angrende Lorbeer i Sør-Sudan, utbryter legemiddelindustriens tidligere støttespiller:

”You want to turn to God, you gotta be a sinner first,” Lorbeer says huskily. ”Everybody in this place is convert to God’s pity, man, believe me.”

Jakten på løsningen på den politiske konspirasjonen har frigjort Justin og gitt hans liv en betydning han inntil nå har lengtet etter, en høyere mening som transcenderer fysisk smerte. Lorbeer på sin side har frivillig søkt tilflukt i et av verdens verste konfliktområder, og snakker om sitt tidligere liv i bibelske dikotomier. Synden er identisk med den farmasøytiske industrien. Guds nåde oppnås gjennom fysisk oppofrelse og kritikk av markedskreftene. Er det her man aner en overgang mellom den illusjonsløse kynikeren fra den kalde krigen og den aktivistiske globaliseringskritikeren John le Carré?

The Constant Gardener er tilegnet hjelpearbeideren Yvette Pierpaoli, ”who lived and died giving a damn”. Det er nærliggende å gjette at Tessa Quale er basert på den franske idealisten. Alle helteskikkelsene i boken, fra henne og Arnold, til Justin og Lorbeer, gir stemme til en altoppslukende kritikk av markedskreftenes rolle i Afrika. Fra forskjellige utgangspunkter utgjør de en kakofoni av synkroniserte stemmer med et politisk entydelig budskap. Med dette grepet tangerer le Carré tendensen i bøkene til de ”eminente forfatterne” som Dimitri forteller om i Absolute Friends. Et påfallende trekk ved dokumentarsjangeren det siste tiåret er en type åpen forfatteraktivisme. Filmskapere som Morgan Spurlock og Michael Moore, eller journalister som Barbara Ehrenreich og Naomi Klein, har et utilslørt normativt budskap i sine verker. Tradisjonelle journalistiske dyder som ”objektivitet” og ”saklighet” er erstattet av et ønske om forandring. I et essay fra The New Yorker om bakgrunnen for boken skriver John le Carré: ”Det var Yvettes arbeid, forstår jeg nå, som jeg ønsket å hylle da jeg tok fatt på romanen.”

”Anatomy of a Plot”

Hvis John le Carré er den fremste fornyeren av den høylitterære spenningsromanen etter krigen, har hans landsmann Frederick Forsyth i samme tidsrom vært den formelpregete thrillerens ledende innovatør. 1970-tallsthrillerne The Day of the Jackal og The ODESSA Files er sentrale verker i sjangerens kanon, og Forsyths journalistiske tilnærming har hatt stor påvirkningskraft. Begge søker å speile samtidens geopolitikk gjennom sine fortellinger, og i likhet med le Carré har også Forsyths bøker opplevd en renessanse på 2000-tallet.

The Day of the Jackal følger en britisk leiemorder med oppdrag om å snikmyrde Frankrikes president Charles De Gaulle. Tidspunktet er satt til 1963 og oppdragsgiveren er den høyreekstreme franske organisasjonen OAS. Bokens første del gir en svært inngående innføring i sjakalens planlegging, og etter hvert hvordan franske myndigheter kommer på sporet av ham. Den andre delen blir en parallellhistorie om leiemorderen, som kommer stadig nærmere målet, og etterforskeren Claude Lebel som gjennom en internasjonal etterforskning sirkler ham stadig tettere inn.

Ingen har beskrevet de indre moralske kvalene i etterretningsfaget like realistisk som den tidligere MI6-mannen John Le Carré. Få har beskrevet spionasjens ytre rekvisitter mer utførlig enn journalisten Frederick Forsyth. En thrillerforfatters første bud er realisme. Slik rockepublikumet verdsetter ”skills”, ser thrillerpublikumet etter håndfast detaljkunnskap. Vet forfatteren nok om moderne etterretning? Behersker forfatteren sjargongen rundt moderne våpen- og informasjonsteknologi? Dette handler om å etablere et tillitsforhold til leseren, som skal føle at hun er i trygge eksperthender. Bare når denne realistiske grunnmuren er støpt, kan thrillerforfatteren ty til sjangergrep som overdrivelser og spesialeffekter.

Forsyths tidlige bøker er ført i et pedantisk telegrambyråspråk, fullstendig blottet for psykologisk innsikt og følelser. Den kjølige og nøytrale stemmen blir et stilistisk virkemiddel, en passende måte å beskrive våpensammensetninger og sikkerhetsforanstaltninger. Ikke for ingenting heter de tre delene i The Day of the Jackal ”Anatomy of a Plot”, ”Anatomy of a Manhunt”, ”Anatomy of a Kill”. ”I følgende stykke klinisk thrillerprosa møter vi sjakalen idet han setter sammen sitt våpen:

The Englishman took the knurled end of the bolt between forefinger and thumb of the right hand, gave it a sharp turn anti-clockwise. The bolt unlocked itself and rolled over in its groove. As he pulled, the bolt slid back to reveal the gleaming tray into which the bullet would lie, and the dark hole at the rear end of the barrel. He rammed the bolt back home and twisted it clockwise. Smoothly it locked into place. (s. 140-141)

Året etter braksuksessen, fulgte Forsyth opp med en ny bok, den historiske thrilleren The ODESSA File. Historien om jakten på SS-kommandanten Eduard Roschmann er i likhet med forgjengeren blitt stående som et sjangerdefinerende verk. The ODESSA File er beretningen om hvordan den tyske journalisten Peter Miller i 1963 kommer over informasjon om et nynazistisk nettverk som beskytter gamle SS-offiserer, og hvordan han infiltrerer gruppen. Når Forsyth er innovativ, er det først og fremst fordi han bruker vekselvirkningen mellom nåtid (1963) og andre verdenskrig til å generere spenning. Fortidsdimensjonen setter noe på spill for karakterene i nåtiden. De søker hevn, revansj eller fortielse.

Denne typen historiske thrillere er ekstremt populære. Ledende thrillerforfattere som Daniel Silva (i sin Holocaust-trilogi), William Boyd (Restless), Robert Wilson (A Small Death in Lisbon og The Blind Man of Seville) og Jo Nesbø (Rødstrupe) har alle brukt fortellerstrukturer som veksler mellom nåtid og tiden rundt den andre verdenskrig. Bøkene begynner gjerne med kriminalfortellingens drap. Når helten (hos Wilson og Nesbø en etterforsker, hos Silva en agent) begynner granskningen, blottlegges langsomt en tildekket forbindelse mellom forbrytelsen og en lite flatterende fortid. Grunnen til oppskriftens popularitet er innlysende. Spenningsromaner handler om å sette karakterene under press, å skape fortettede og meningsfulle situasjoner som utfordrer de fiktive karakterenes moralske univers. Andre verdenskrig utgjør et slikt bakteppe. Finner hovedpersonen etterlatenskaper fra en mor eller far som snur opp ned på bildet av foreldrene? Fantes det en konspirasjon mellom Vatikanet og nazistiske myndigheter om jødenes skjebne?

Frederick Forsyth er altså foregangsmann for både den geopolitiske og den historiske formelthrilleren. Men hvordan inkorporerer han egentlig geopolitikk i sine fortellinger? The Avenger (2003) viser dette og demonstrerer samtidig hvordan to avgjørende storpolitiske hendelser de siste tiårene kan gjøres om til et intelligent plot. I boken får ”hevneren” Calvin Dexter i oppdrag å bringe den serbiske krigsforbryteren Zoran Zilic til ansvar for drapet på en ung amerikaner i Bosnia under krigen på 1990-tallet. Flere faktorer kompliserer granskningen. Zilic er dypt involvert i organisert kriminalitet og beskyttes av Milosevic-regimet. Samtidig er Zilic i hemmelighet rekruttert av CIA for å finne ”UBL” – Usama bin Laden – og beskyttes av organisasjonen.

Tidsepoken for romanen – mai 1995 til 10. september 2001 – utgjør et vannskille i amerikansk og internasjonal geopolitikk. Figuren Zilic symboliserer 1990-tallets konfliktmønster, med ”etniske” kriger og massakrer i stor skala. Han er massemorder og mafioso, men utgjør ingen sikkerhetsrisiko for USA eller andre stormakter. Hva er viktigst, blir spørsmålet som ligger under Forsyths fortelling, universelle humanistiske prinsipper eller nasjonal sikkerhet? Dette er et av de viktigste spørsmålene i internasjonal politikk. Forsyths fortelling representerer møtet mellom det Samantha Power har kalt ”Bosnia-generasjonen” og 2000-tallets zeitgeist – mellom doktrinen om humanitære intervensjoner på den ene siden og kynisk realpolitikk i ”krigen mot terror” på den andre.

Med hvert sitt utgangspunkt og fra hvert sitt politiske ståsted belyser britene John le Carré og Frederick Forsyth viktige sider ved det siste tiårets geopolitiske og økonomiske utvikling i sine bøker. Som samfunnsdiagnostiker har Le Carré sin styrke i hvordan han klarer å gjøre kompliserte økonomiske prosesser om til relevante plot. Forsyth fokuserer i langt større grad på det strategisk geopolitiske. I The Afghan (2006) er handlingen lagt til Afghanistan og krigen mot al-Qaida, og Forsyth forsøker samtidig å gi et fyllestgjørende bilde av landets utvikling de siste tiårene. I lange essayistiske ekskurser skildres historien om mujaheddin og de kompliserte frontene i den afghanske borgerkrigen.

Denne vendingen mot samtiden og vår nære historie har revitalisert forfatterskapene til både le Carré og Forsyth. Samtidig kan det virke som de begge forsøker å bryte ut av den rene fiksjonsthrillerens univers, og gå inn i hybridsjanger med sterkere innslag av sakprosavirkemidler: Forsyth med sine historiske analyser, le Carré med sitt politiske engasjement. Flere nevnte tendenser i samtidslitteraturen – et aktivistisk forfatterideal, flere dokumentarthrillere etc. – peker i denne retningen. For var ikke attentatet 11.september 2001 dagen da virkeligheten overgikk alle fiksjoner? Sikkert er det i alle fall at dokumentarsjangeren har blitt langt viktigere for utviklingen av moderne thrillere. Men ser vi også en tilnærming andre veien? Har sakprosaen beveget seg i retning av spenningslitteraturen?

”Shock and Awe”

Fans av Jason Bourne-trilogien (The Bourne Identity 2002, The Bourne Supremacy 2004, The Bourne Ultimatum 2007) må vente helt til slutten av tredje film før man finner ut av heltens hukommelsestap. I mellomtiden har Bourne nedkjempet et uttall fiender sendt etter ham av hans tidligere arbeidsgiver – CIA. Selv om Robert Ludlums bøker er av eldre dato, er Bournes suksess på 2000-tallet ingen tilfeldighet. Regissør Paul Greengrass er selv en ledende representant for dokumentarisme i fiksjonsfilm, og har klart å gi den moderne spionfilmen et klaustrofobisk og konspiratorisk preg som kler tidsånden svært godt. For hva er egentlig årsaken til Jason Bournes hukommelsestap? Han er offer for sjokkdoktrinen.

The Shock Doctrine er den sentrale metaforen i Naomi Kleins geopolitiske analyse. Doktrinen kan føres tilbake til psykiateren Ewen Cameron og hans psykologiske eksperimenter fra tidlig etterkrigstid. Heller enn lindrende samtaleterapi, ønsket Cameron å bryte opp gamle patologiske mønstre for å bringe pasienten tilbake til en tilstand av mental tabula rasa, gjennom bruk av blant annet elektrosjokk. Det var krigføring mot hjernen – det var ”shock and awe”. Den vanligste bivirkningen av metoden var amnesi. Ikke overraskende fattet CIA raskt interesse for Camerons metode. Organisasjonen hadde på 1950-tallet lansert et hemmelig initiativ kalt ”special interrogation program”, hvor Camerons lærdommer kom til nytte. I hemmelighet ble prinsippene videreutviklet. Elektrosjokkene ble flere, og sterkere.” ”Sanseberøvelse” – ”isolasjonsbokser” der pasientenes sanseinntrykk skulle minimeres – og ”extended sleep” ville til sammen redusere individets forsvarsmekanismer. Dette var hva Cameron kalte ”regression” – ved å frata mennesker deres romlige og tidsmessige orientering ville de gå tilbake til en mer ”infantile state” og bli omgjort til avhengige barn.

Når Kleins beskrivelser har relevans for thrillersjangeren er det av flere grunner. For det første har spørsmål om avhør og tortur blitt et betent politisk spørsmål etter 11. september, noe som også speiles i thrillersjangeren gjennom tv-serier som 24, bøker som Alex Berensons The Faithful Spy (2006) og Jason Bourne-filmene. Nettopp Jason Bourne representerer en interessant tolkning av sjokkdoktrinens virkemidler. I den avgjørende scenen i The Bourne Ultimatum ser vi helten i et sterilt rom sammen med doktor Hirsch, der legen understreker at det psykologiske eksperimentet som har fratatt Bourne hukommelsen vil redde ”mange amerikanske liv”. Argumentet er med andre ord at mishandlingen helten har vært utsatt for, kan rettferdiggjøres av et høyere mål. Med andre ord: Alle midler må tas i bruk for å garantere USAs nasjonale sikkerhet, et argument som tangerer forsvaret av den kontroversielle ”The Patriot Act” høsten 2001. Hele Bourne-serien kan forstås som et angrep på denne tankegangen, som bak sin ”patriotiske” fasade undergraver verdiene USA skal være tuftet på. Ikke for ingenting utbryter Pamela Landy, Bournes gode hjelper i CIA, at slike eksperimenter ikke var det hun vervet seg for. Moralen er at bak myndighetenes paranoia finnes det et ”annet” USA av borgerrettigheter, demokrati og rettferdighet.

Naomi Klein har derimot forlengst mistet sine siste illusjoner om USA. Etter sin innledende beskrivelse av sjokkdoktrinens opprinnelse, brukes uttrykket som en allegori over alliansen mellom radikal markedsøkonomi og høyreorientert politikk i verden de siste tretti år, en koalisjon som både får intellektuell overbygning og politisk kraft i USA. Fortellingen dreies rundt den innflytelsesrike Chicago-økonomen Milton Friedman, som engang uttalte at ”only a crisis – actual or perceived – produces real change”. Gjennom hele 1970-tallet var Friedman teoretisk læremester for en lang rekke økonomer i Latin-Amerika, samtidig som han pleiet tette bånd til politikere på ytre høyre fløy. Med utgangspunkt i kuppet i Chile skriver Klein levende om hvordan den markedsliberalistiske politikken er upopulær og må innføres i krisetider. Ved å anvende ”sjokkdoktrinen” på denne måten makter hun å knytte begivenheter i Latin-Amerika sammen med Solidaritet i Polen, eller oppstanden på Den himmelske freds plass sammen med avviklingen av Apartheid i Sør-Afrika. Kleins revisjonistiske og dypt originale historie skrider framover, mot hendelsene etter tusenårsskiftet. Her blir hennes geopolitiske analyse særlig aktuell for spenningssjangeren.

”The Davos Dilemma”

”The Davos Dilemma” er av Financial Times beskrevet som blandingen av verdens ”gunstige økonomi og trøblete politikk”, et mye omtalt tema for den økonomiske elitens årlige sammenkomst i den sveitsiske fjellandsbyen. Mens internasjonal politikk det siste tiåret har vært rystet av terrorisme, upopulære kriger og frykt for kjernefysisk spredning, har verdensøkonomien opplevd ”en gylden periode av bredt fordelt vekst”³. Diskrepansen mellom global politikk og økonomi har fått flere til å parafrasere Dickens’ berømte frase: Man snakker med utenrikspolitiske eksperter og det er en av de verste av alle tider. Så snakker man med potensielle investorer og det er en av de beste av alle tider. Dette er en historisk ny situasjon. Konvensjonell visdom tilsa lenge at politisk stabilitet og økonomisk vekst var uløselig sammenknyttet. På 1990-tallet hadde massakrer og direkteoverførte kriger fra Balkan, Midtøsten og Afrika skremt potensielle investorer, både i de respektive områdene og i en skjør vestlig opinion. Krig og konflikt fikk børser til å falle og profittmarginer til å skrante. Derfor, ble det hevdet, ville den økonomiske eliten virke som en modererende faktor til krigshissige politikere. Fred var i deres egen interesse.

Kapitalen har forlengst tilpasset seg de nye tidene. Gjennom ”outsourcing” av tidligere statlig virksomhet til private aktører har det åpnet seg enorme profittmuligheter innen moderne krigføring. Historien er velkjent: De siste tiårenes liberalistiske politikk og ”Revolution in Military Affairs” har gjort at stadig flere oppgaver som før var forbeholdt staten settes ut til private aktører. Logistikk, catering, messedrift, og vaktoppdrag utføres i dag av private selskaper, gjerne underlagt gigantkorporasjoner som Haliburton og KBR. Samtidig, og nært forbundet med denne selektive anbudspraksisen, skulle Iraks bankerotte kommandoøkonomi sjokkprivatiseres etter Saddam Husseins fall. Som i Mexico og Russland i tiårene før – da multimillardærer som Roman Abramovitsj og Carlos Slim bygde formuene sine – skulle statlige dinosaurselskaper umiddelbart omgjøres til strømlinjeformete og konkurransedyktige foretak.

Davos-dilemmaet uttrykker også grunnleggende endringer innen høyteknologisk industri. Skiftet kommer klarest til syne i Israel, som på 1990-tallet hadde en av verdens ledende IT-sektorer. På denne tiden talte landets økonomiske elite ofte for en endelig fredsavtale med palestinerne. Med dot.com-bransjens fall og ny intifada, er det imidlertid en annen bransje som har vokst i Israel. Landet har blitt verdensledende i antiterrorisme-teknologi. Avanserte identifikasjonsmetoder, brannmurer, overvåkningsutstyr og blast walls er landets nye eksportvarer. Samtidig har fremtredende representanter fra landets forretningsliv forlatt sin forsoningsretorikk med palestinerne. Hvorfor? Fordi der Israels økonomiske utvikling tidligere var proporsjonal med stabilitet i de palestinske områdene, går aksjene på landets antiterrorismeteknologi opp ved hvert rakettangrep og hver selvmordsbomber som sprenger seg i luften. Ustabilitet er den nye stabiliteten, skriver Naomi Klein med godt øye for hul markedsføringsretorikk.

Denne slående geopolitiske analysen utgjør på mange måter bakteppet for bøkene til både Frederick Forsyth og John le Carré. Hos Forsyth, som for flertallet av dagens thrillerforfattere, er det den ”trøblete politikken” som i en eller annen forstand beskrives. Etter at ”krigen mot terror” ble innledet med angrepet på Afghanistan er verden blitt et sted av skiftende allianser og et svært komplisert trusselbilde. Forsyth skildrer hvilke motstridende hensyn stormaktene står overfor, og hvor komplisert krigen mot det lukkede og desentraliserte al-Qaida er. I The Constant Gardener uttrykker le Carré på sin side profittmulighetene i en ustabil verden. Logikken er enkel: I likhet med våpenhandlere vil det farmasøytiske selskapet ThreeBees vinne på størst mulig ustabilitet. I et land med svak statsmakt vil de flernasjonale selskapene legge premissene for samfunnsutviklingen. Dess flere kenyanere med tuberkulose, jo flere vil kjøpe medisinen. Og, for å fremheve sakens aller mest frastøtende aspekt: Flere vil kunne brukes som forsøkskaniner før produktet når vestlige markeder. Le Carrés fiktive multinasjonale selskap trives derfor svært godt i rommet mellom politisk ustabilitet og økonomiske profittmuligheter.

Det samme kunne vi si om den geopolitiske thrilleren generelt. Den tradisjonelle kriminalfortellingen tar vanligvis utgangspunkt i oppklaringen av en forbrytelse. Spenningen i en thriller genereres derimot av å forhindre en forbrytelse før den finner sted (for eksempel et terrorangrep), stoppe forbrytelsen mens den pågår (for eksempel et gisseldrama), avsløre en konspirasjon (for eksempel hemmelig samarbeid mellom legemiddelindustrien og britiske myndigheter) eller en kombinasjon av disse faktorene. Siden thrillere av natur er plot- og karakterdrevne fortellinger, må de skape meningsfulle handlingsforløp som setter troverdige hovedpersoner under press. Hvorvidt en geopolitisk thriller er god eller dårlig avgjøres både i enkeltscenenes intensitet og relevansen av storpolitikken som ligger under. Naomi Kleins begreper som ”sjokkdoktrinen” og ”Davos-dilemmaet” legger grunnlaget for både intense enkeltscener og et relevant geopolitisk bakteppe. Men akkurat som Klein påvirker thrillersjangeren, må vi spørre oss om thrillersjangeren har påvirket sakprosaen.

Tilsynelatende finnes det mer åpenbare eksempler på thrillere i sakprosaformat enn The Shock Doctrine. Både Steve Colls Ghost Wars og Lawrence Wrights dokumentarthriller The Looming Tower er bredt anlagte fortellinger om moderne geopolitikk. I The Looming Tower forteller Wright historien om radikal islamisme i det tjuende århundret, fra Sayyid Qutbs skrifter, via mujaheddin-motstanden i Afghanistan og fram til 11. september. Samtidig tilføres fortellingen spenning og intensitet fordi forfatteren også følger FBIs John O’Neill – en fordrukken og utro levemann som det finnes mange av i spenningslitteraturen – sin kamp for å stoppe terroranslaget. Rasende over amerikanske sikkerhetsmyndigheters manglende vilje til å stoppe bin Laden, har John O’Neill nylig tatt fatt på sin nye jobb. Jobben? Sikkerhetssjef i World Trade Center.

Wrights bok har en så dramatisk historie og et persongalleri så hensynsløst og heroisk at de ikke kunne vært funnet opp. Og kanskje kjennetegnes dagens geopolitikk nettopp av ytterligheter som er så ekstreme at bare dokumentarsjangeren vil kunne fange dem. Forbrytelsene 11. september er nevnt. The Shock Doctrine maner frem en globalisert verden der alliansen av politiske og økonomiske interesser framstår som så mektig og velkoordinert at få thrillerforfattere ville ha kunnet dikte den opp. For Kleins bok er tross alt ingen thriller, men en polemisk, veldokumentert og revisjonistisk historiefortelling – med vekt på ordet fortelling. Mer enn å gi en balansert analyse av den geopolitiske situasjonen, ønsker Klein å kjempe mot de hegemoniske markedsliberalistenes definisjonsmakt. I kampen mot disse mektige kreftene må man ta i bruk ekstreme virkemidler, og kan ikke bruke for mye plass på å veie for og imot. For selvsagt finnes det et stort antall empiriske fakta som motsier Kleins analyse. De kan drøftes et annet sted. Poenget her, er at Klein makter å gjøre sin fortelling overbevisende. Sammenstillingen mellom sjokkdoktrinen som psykologisk- og samfunnsmessig eksperiment, er retorisk glitrende. Men er den sann? Gir det egentlig mening å sammenlikne tortur med slanking av offentlig sektor og salg av ineffektive statsbedrifter? Milton Friedman kler rollen som markedsliberalistisk mastermind og erkeskurk godt gjennom hele boken. Men er det nå egentlig en nettverksliknende konspirasjon av økonomer og politikere som har ansvaret for den markedsliberalistiske vendingen de siste tiårene?

Slik kunne man fortsette å spørre, uten at det ville skade Naomi Kleins bok nevneverdig. Å trenge inn i universet til The Shock Doctrine, har mange fellestrekk med det å lese en spennende konspirasjonsthriller. Det er spennende og skremmende; en bit av virkeligheten fortolkes på en måte som virker sann nok til å være relevant, men samtidig virker den for overlagt til å samsvare helt med en uoversiktelig verden som ofte kjennetegnes av tilfeldigheter og kjedelige kompromisser. Sjangermessig er utviklingen likevel interessant. Kanskje vil thrillerforfatterne i framtiden bevege seg ytterligere i retning av sakprosaen, og kanskje vil sakprosaen i økende grad benytte seg av spenningsskapende grep?

Det finnes en megetsigende blurb på baksiden av min amerikanske utgave av The Shock Doctrine. Den lyder: ”Impassioned, hugely informative, wonderfully controversial, and scary as hell.” Avsender? John le Carré.