Robert Redford som snart pensjonert CIA-agent. Stemningsfullt bakteppe fra Beirut og Berlin. Terningkast 4-kongen Tony Scott i registolen. Er det rart OP-5-redaksjonen holder Spy Game som en av våre favorittfilmer?

Som våre faste lesere kanskje vet etter hvert, er det få ting Asbjørn og jeg liker bedre enn å bli underholdt av en god spionfilm. Når filmen tar oss med til både Langley og eksotiske strøk, og filmen attpåtil er regissert av helten Tony Scott (kongen av kule terningkast 4-filmer), ja da må det bli bra.

Les også: Bare vi som digger Enemy of the State?

Og det ble Spy Game. Selv om filmen ble lansert i 911-bakrusen, selv om den høstet nokså middels kritikk og selv om den aldri ble noen stor box-office-hit: Filmens rennomé har bare vokst. For oss er den en av de kuleste spionfilmene i moderne tid. Bortsett fra Bourne er det vel bare Speilbergs München som matcher den på 2000-tallet?

Les også: Så ble det München igjen da.

Plottet er effektivt, om enn ikke det aller mest originale. CIA-agenten Bishop (Brad Pitt) blir torturert på dødscella i Kina mens USA er i ferd med å lande en handelsavtale med midtens rike. Bishops mentor Muir (Robert Redford) skal pensjonere seg etter 30 år i bransjen. Nå kalles han inn. Og forteller historien om da han rekrutterte Bishop.

Les også: Er ikke United 93 en kul film?

Og FOR noen flashbacks! Vi følger Bishop som sniper i Vietnam, som case officer i Øst-Berlin under den kalde krigen og på spionoppdrag i Beirut, der han blir keen på en engelsk raddisdame. Blant mange fantastisk scener, liker jeg nok spiontreningsscenene med mentoren Redford og naive Pitt aller best. Jeg har forresten lest at manusforfatterne leste Mossad-avhopperen Victor Ostrovskys By Way of Decepion for å få det riktig. Strålende, paranoid bok forresten, treningssekvensene derifra er i likhet med filmen dritbra. Se selv.

Dessuten er dialogen i nåtidshandlingen kjapp og morsom. Redford er konge som antiautoritær gammel playboy (Pitt likner forresten skremmende mye på hvordan Redford så ut i spionklassikeren Three Days of the Condor). Stephen Dillane er sedvanlig kjip som CIA Deputy (han er alltid det, men hva kan du egentlig forvente av mannen som spiller Stannis Baratheon i GoT?). Opplegget Redford setter i gang for å redde sin gamle protegé er smart og spennende.

For dere som ikke har sett den på en stund skal jeg ikke røpe hvordan det går. Bortsett fra at Redford forsvinner inn i solnedgangen i en fet sportsbil i siste scene. Og at musikken er passe dustete high-tech rock. Akkurat som de skal i en perfekt terningkast 4-film. Og de er ofte de beste, ikke sant?