Er det tid for å se Trainspotting igjen?

Trainspotting var en av 90-tallets råeste filmer. Nå er dopromantikken, teknoen og den britiske underklassesettingen er på full fart tilbake. Takket være…Rihanna?

Filmer må ses på riktig tidspunkt i livet, og på 90-tallet er det bare møtet med Tarantino som kan måle seg med følelsen jeg hadde da jeg kom ut fra kinosalen etter å ha sett Danny Boyles Trainspotting. Jeg husker ennå hvor det var, på Aker Brygge, og at det var tidlig høst 96. Jeg var lamslått og sykt opprømt.

(Sjekk forresten: OP-5-venninne Inger Merete er inne på det samme her)

Trainspotting altså, En hel film viet drugs, fotball, britpop, tekno og post-thatcherisme: Det lyder stadig som en gyldig oppsummering av de glade 90-årene. Her var masse dritbra skuespillere – verken Robert Carlyle, Ewan McGregor eller Kelly McDonald har vel kommet opp på samme nivå etterpå? Som i alle gode røverfortellinger visste Boyle at han måtte avslutte med en viss optimisme – med at (anti)helten Renton spiller de andre et puss.

Her er det beste jeg fant fra siste scene på Youtube. Med en eksistensiell monolog og Underworlds “Born Slippy”, en av 90-tallets mest ikoniske houselåter, i bakgrunnen. Faen så fett.

Men her er ironien: Da jeg så Rihannas video til We Found Love tenkte jeg umiddelbart tilbake til Trainspotting. Joda, finnes helt klart spor av Natural Born Killers´ Mickey & Mallory-motiv og Aronofskys Requiem for a Dream der også, men det er noe med bylandskapet i bakgrunnen av videoen som er britisk, ikke amerikansk. Noe med fargene, de er mindre neonfargede enn i Statene på et vis.

Så er det musikken. Og det er det virkelig interessante med Rihannas låt. Den er som tatt ut av soundtracket til nettopp Trainspotting. Skamløs pop møter electrohouse. Det virker som de smarte produsenthodene i USA har oppdaget både musikken og estetikken fra rave-generasjonen. Det liker jeg.

Gi ungdommen raveparties og ecstasy før generasjon alvor tar dem! Neida. Joda. Neida.

Avslutter med en gammel favoritt fra The Prodigy. Vet ikke hvorfor. Men den er ganske rå, synes jeg.