Sell me this pen! Finansblogger om finansfilm

Hva sier egentlig insidere om The Wolf of Wall Street? Finansblogger Richard Paulsen vurderer filmen for OP-5.

Fra redaksjonen: Vi her på OP-5 synes det er veldig kult når vi får faglige innspill fra felt der vår egen kompetanse kommer til kort. For selv om vi digger å skrive om finanskrim og thrillere av forskjellig typer, som her om The Wolf of Wall Street, Martin Scorsese-filmen om pengespekulanten Jordan Belfort og hans eskapader på 80/90-tallet, innser vi glatt at det er veldig mange der ute som kan dette veldig mye bedre enn oss.

Richard Paulsen er en sånn type. Han har jobbet med aksjer i mange år, før han bestemte seg for å bli skribent. De siste årene har han bl.a. skrevet for Nordnetbloggen.no og du kan følge ham på Twitter som @richardpaulsen (dessuten var han i TMBN sammen med halve OP-5-redaksjonen, men det er en annen historie..)

Så la oss gi ordet til Richard Paulsen:

“Sell me this pen”. Er du blant de som forteller om pennens egenskaper eller den som heller skyver et ark til kunden og ber han notere ned navnet sitt… mens du holder fast i pennen og dermed skaper et behov han egentlig ikke hadde?

The Wolf of Wall Street er ikke en film om finans, selv om det var aksjer hovedpersonen solgte. Det er en annen vinkel på filmen, som mange kanskje kjenner seg igjen i. Du får uansett valuta for pengene om du liker Leonardo DiCaprio, luksusforbruk, damer, drugs og evnen til å selge sand i Sahara.the-wolf-of-wall-street-official-extended-trailer-0

Den sentrale røde tråden som kanskje ikke alle er klar over, er følgende: glattbarbert snakk og pitchen, elsket av de praktiserende, men uglesett og hatet av resten av samfunnet. The Wolf of Wall Street er en film om hvordan en mann bruker sine talegaver.

 Alle som har jobbet med finans eller salg og markedsføring, kjenner nok igjen den striglete typen med innøvde replikker. Den halvflirete ironiske tonen, der mottaker aldri er 100% sikker på om avsender er ærlig. Dette er resultatet av utallige salgspitcher og et liv under hardt press for å produsere resultater. Problemet er at det er vanskelig å legge fra seg denne tonen i andre deler av livet, når den fungerer så godt i jobben.

Dette er vel også grunnen til at salgsyrket ofte er uglesett, men Leonardo DiCaprio og The Wolf of Wall Street leverer noe av det beste jeg har sett av salgsprat på film, noen gang. Bare gled deg til scenen der han signerer en kunde på første cold call. Talen der han skal trekke seg fra selskapet eller Matthew McConaughey sin muntlig levering på lunchdaten. Se filmen med dette for øyet: Hvordan selge og kommunisere et budskap, vinne over et publikum og til slutt hvordan salgsvesenet preger andre deler av livet.

Det beste eksempelet på hvordan selgere ofte underholdes eller øves ovenfor hverandre, er da de diskuterer dvergkasting. Hvordan snakke om temaer som er på grensen men akkurat holde seg innenfor, er en stor sport. Tonen, smilet, ironien og munterheten vil nok være skremmende gjenkjennbar for mange. Poenget er at du ikke skal uttrykke i klartekst det du egentlig mener, i den hensikt å åpne for doble tolkniger. Dette er en måte å prate på, som går igjen på aksjedesker og salgsavdelinger over hele verden. Den subtile ironiens mestere.

Scenen der økonomisjefen/faren til Jordan, kommer løpende inn med store fakturaer fra et horeshus, var en god fortsettelse. Forklaringene deres ville aldri bli trodd, men  “they put on a show” uansett og med et smil forklarte at det egentlig var en forretningslunch og siderettene var dyre. “Tell him about the sidecourses Donnie” sier Leo med et flir som kunne provosert maleriet på veggen.

Baksiden av salgsyrket er kanskje at man blir blasert og overfladisk, men oppsiden er ofte stor arbeidsiver og en evne til å ikke la seg knekke av set-backs. Den siste scenen i filmen var ikke overraskende, fordi det var noe den røde tråden bygget opp gjennom hele filmen.

Hva bommet de på?

Det irriterte meg at det var så mange mennesker på kontoret hele tiden, som hoyet og skrek. De oppførte seg som statistene som spilte dem. Du fikk ikke inntrykk av at “massen” var egosentriske rasedyr, men heller en flok geiter. Alle som har sittet på en aksjedesk vet at det er svært liten konsensus for noen ting, spesielt for ledelsen. Meglere som tjener millioner i året står ikke i nesegrus beundring for noen andre enn seg selv. Det er lov å bruke filmatiske virkemidler, men dette ble for dumt.

Alvoret. Jeg har tidligere skrevet i kommentarfeltet på OP-5 om hvordan finansbransjen skilles mellom de som henvender seg til privatkunder (problematisk å selge til de som ikke har forutsetning for å forstå produktet) og de som jobber med institusjonelle investorer. Sistnevnte gjør kun forretninger med selskaper og personer som tar hovedansvar for egne avgjørelser og tap.

Publikum, finanstilsynet eller offentligheten forøvrig synes ikke det er et regulatorisk problem hvis Øystein Stray Spetalen eller John Fredriksen taper penger på en handel. Hvis derimot en veiarbeider som lever på vanlig årslønn blir solgt inn i en aksje han ikke kjenner, av en aggresiv retailmegler, er det noe samfunnet ikke ønsker. Derfor har reguleringene i hele den vestlig verden gått i favør av å beskytte denne investoren, og vi kan jo si det slik at Jordan Belfort var bidragsyter til at dette ble strammet inn.

I dag må det signeres et skjema der kunden selv må erklære kunnskapsnivå, kapital, og risikoprofil. Passer ikke investeringen inn i denne profilen, vil kunden kunne få pengene tilbake. Se på Røeggen saken, der DNB solgte produkter til en pensjonist, som ble tilnærmet verdiløse. Røeggen vant i høyesterett, og utløste en haug med settlements og rettsaker i etterkant.

Jordan Belfort var en smørselger og lovbryter som mistet alle pengene da han ble tatt. Han var på toppen av dette problemet som har ridd kapitalmarkedet de siste 20 årene. I dag jobber han som skribent, foredragsholder og rådgiver til SEC/økokrim. Han bygger videre på det han alltid har vært god på, nemlig salg. Den som har ringt flere hundre kalde telefoner om dagen, vet noe om drivkraft og motivasjon, men ikke nødvendigvis om hvordan man bygger en varig formue og et legacy.

Hvis finanslegacy og formue var målet, finner vi bedre eksempler. Da John Pierpoint Morgan stiftet JP Morgan i 1893, var han med på å utvikle stålindustrien (fusjonerte Federated og Carnegie til US Steel) som bygde det moderne USA. Han finansierte jernbanebygging og er mannen som fant opp det moderne investment bankingfaget.

I dag er JP Morgan Chase den største banken i USA med 260.000 ansatte og en balanse på $2.3 trillioner. Det er cirka halvparten av hva Federal Reserve / Sentralbanken har på bøkene sine. De drar inn $25 milliarder hvert kvartal og har gjort dette siden finanskrisen i 2008.

Jordan Belfort solgte sine egne aksjer ulovlig til firmaets kunder, gjennom et meglerapparat av naive ansatte som tok hjem en usikker lønn. Hver dag jobber JP Morgan sin Investment Banking Divison med over 20.000 kunder (selskaper, myndigheter osv) i over 100 land med å optimalisere kapitalstruktur, slik at selskapene skal kunne vokse raskere, ansette flere og bidra til verdens brutto nasjonalprodukt. Oljen som smører det kapitalistiske systemet. CEO Jamie Dimon spiser til motsetning av Jordan Belfort, ikke en neve quaaludes til frokost.

Finansfilmer

For de som er interessert i finansfilmer vil jeg heller anbefale Wall Street eller Margin Call.

Min favoritt er Margin Call med Kevin Spacey, som viser de interne spenningene i en bank som holder på å gå til grunne. Denne er realistisk og samtidig underholdende, men det er nok en film for finansnerder.

Wall Street, kultfilmen fra 1987, tipper jeg fortsatt står øverst hos alle finansinteresserte. Her får vi full servering med selskapsanalyser, trading, tekniske duppeditter og innblikk i hvordan det faktisk gjøres. Hvem digger ikke en bidding war på et selskap? Engelsk aristokrati møter Wall Street corporate raiders.
wall_street_poster

Alle som har prospektert kunder i livet sitt, blir nok varme i fletta når Bud Fox sitter med en eske sigarer i venteværelse til Gordon Gekko. Musikken og filmingen av klokken bygger opp til en stor utløsning da sekretæren plutselig sier at Gordon vil gi han fem minutter. Dørene åpnes og the big whale åpenbarer seg med sine bukseseler og rader med quotronskjermer. Det legendariske gliset til Michael Douglas og de evige ordene: “This is the kid, calls me 59 days in a row, wants to be a player”.