VM-SPESIAL 2: Er du en fotballhipster?


Er du lei av Manchester United og sambafotballen til Brasil? Da er du kanskje en fotballhipster.

Halvparten av OP-5 er i Brasil for å skrive om fotball-VM for blant annet Klassekampen, så vi publiserer noen artikler derfra. Beklager til fotballhaterne, men vi kjører som alltid på med klassiske krimtips også. Her kan du lese første rapport, om driblingen til Argentina og Brasil.

Hipsterkulturen kom sent til fotballen. Ikke fordi trendsettere selv var motstandere av spillet. Hvis de noensinne har vært det, var det lenge før min tid (i dag er det vel motsatt, du finner knapt en intellektuell som ikke vil diskutere taktiske formasjoner eller fotball og politikk i Latin-Amerika).

Hipsteren har røtter i møtet mellom hvite og svarte på 1940-tallets jazzscene i New York. Men den eksistensielle angsten Norman Mailer målbar i det epokegjørende essayet ”The White Negro” er for lengst erstattet av alternativt senkapitalistisk forbruk: indiemusikk på Spotify, tv-serier som ikke vises på statskanalen og rusmidler som ikke er lovlige. Det nye er at hipsteren også liker alternativ fotball.

For all del: hipsterkulturen befinner seg langt unna fotballens mainstream. Spillerne selv er stort sett barnslige harrytasser, oppfostret i et eller annet klosteraktig akademi, der de har blitt fratatt alle muligheter til å famle seg fram til en egen stil som oss andre. Utenfor banen likner de nattklubbpromotører, solariumsbrune realitydeltakere og nyrike håndverkere på Sydentur. De ytterst få som skiller seg litt ut (Myggen hadde lest Hvite niggere og Daniel Sturridge prøver å bli Merseysides Kanye West på Twitter) blir feiret som ikoner.

Hipsterkulturen har ikke akkurat trengt seg inn i fotballens TV-studioer og kommentatorbokser heller, som fremdeles domineres av trauste typer oppvokst på Drillo-sjargong (”gjenvinning”, ”gå på løp”) og engelsk 4-4-2-formasjon. Si hva du vil om Roar Stokke, Kalle Løken og Mini Jakobsen: Hipstere er de ikke.

Det er mot denne bakgrunnen fenomenet fotballhipsterne må forstås. Ingenting fyller dem med større forakt enn det norske landslaget, opphausingen av Premier League eller Brasils landslag. Til tross for at den brasilianske fotballmagien oppstod i møtet mellom hvite intellektuelle og svart gatekultur, har hipsteren overraskende lite til overs for den. Brasil er mainstream. I den grad connoisseurene liker brasiliansk fotball, er det klubbfotballen. Si ”FLA-FLU” (forkortelsen på det store lokaloppgjøret Flamengo-Fluminense i Rio) og du får et anerkjennende nikk.

Rundt i verden finnes en rekke klubber med kredibilitet. Du har de politisk korrekte punkeveganerne i FC St.Pauli. Du har kommunistklubbene Livorno i Italia og Rayo Vallecano i Madrid. Til og med storklubber som Borussia Dortmund, Athletic Bilbao, Ajax og Barcelona har høy stjerne hos fotballhipsterne. Godt akademi, lojale fans og dramatisk historie hjelper. Du vet du er alternativ når The Guardian lager saken “A socialist football club in Hamburg’s Red Light district” om deg.

Dessuten skal hipsterfotball spilles med ukonvensjonell taktikk. 3-6-1? 4-6-0 med falsk nier? Kanskje vel 2012… 3-1-3-3? Ja takk. Akkurat den formasjonen tilskrives ofte Marcelo ”El Loco” Bielsa. Mange trenere har hatt større suksess. Men ingen har hatt større innflytelse det siste tiåret enn den intellektuelle argentinske visjonæren.

Selv om Bielsa har påvirket trenere så ulike som Pep Guardiola og Diego Simeone, merkes hans innflytelse aller tydeligst på Chile. Under VM i 2010 trente han selv landslaget. Han har heltestatus for å ha funnet en spillestil som passet den chilenske fotballkulturen. Denne gangen har han overlatt skuta til sin landsmann Jorge Sampaoli, som styrer etter samme prinsipper: Offensiv og dynamisk fotball basert på høyt press, hurtig gjenvinning og raskt kortpasningsspill.

I motsetning til tidligere har Chile dessuten et mannskap som er sterkt nok til å gå langt i VM, spesielt på søramerikansk jord. Det siste halvåret har de tidvis utspilt både England og Tyskland i treningskamper. Chilenerne er tradisjonelt blant de mest taktisk disiplinerte i Sør-Amerika. I Barcelonas spiss Alexis Sanchez og Juventus-midtbanespilleren Arturo Vidal har Chile to av verdens beste spillere å bygge et ellers solid lag rundt.

Artikkelen ble skrevet før Chile slo Australia, så vi kjører opp Sanchez-målet fra oppgjøret:

En skade på Vidal (han mister trolig åpningskampen) og en knallhard gruppetrekning (mot Spania og Nederland) har dempet den chilenske optimismen noe. Mens VM-finalistene møtes i første kamp, må Chile banke Australia. Gjør de det, kan alt skje. VM-historien er full av underdogs som ved hjelp av entusiasme, flyt og et par verdensstjerner går helt til semifinalen. Fra Belgia i 1986 til Uruguay i 2010 har det skjedd i nesten hvert mesterskap.

Dette vet fotballhipsterne, som trekker fram Colombia, Bosnia og nettopp Chile som mulige sensasjoner i årets VM. For et år siden hadde Belgias gylne generasjon samme status, men de har blitt mainstream siden da. Og til dere som synes at denne artikkelen selv er skrevet av en ufordragelig fotballhipster: I det siste har jeg merket at selv ikke Chile er esoterisk nok for de aller mest trendsensitive. I fotballbladet Josimars TV-sending ble nettopp Chiles motstander Australia trukket fram som et spennende lag å følge med på.

Eller kanskje Iran kan stelle i stand en sensasjon?