Krigen ble nominert til Oscar for beste utenlandske film. Pilou Asbæk dominerer i brutalt, ektefølt krigsdrama.
Den danske, Oscar-nominerte Krigen har vært månedens film på Cinemateket, men ikke satt opp på vanlige norske kinoer. Det siste er totalt uforståelig. Krigen er en film mange kunne ha satt pris på og kanskje også burde ha sett, fremfor for eksempel London Has Fallen. Her følger en kjapp recap og en anbefaling om å få med visning på Cinemateket eller leie filmen direkte på nettjenesten Plejmo.
Filmens hovedrolle spilles av Pilou Asbæk, som om jeg forstår det riktig er en slags partner av regissør Tobias Lindholm, i alle fall lokal favoritt, da han også spilte hovedrollen i Kapringen, den eneste andre Asbæk-filmen jeg har sett. Han har også spilt han sleipe spindoktoren Kasper Juul i Borgen, og ordet på internettgaten er at han er med den nye sesongen av Games of Thrones. Og ikke nok med dét, han er jommen med i en nyinnspilling av selveste Ben goddamn Hur!
Som i Kapringen er Pilou i Krigen en mann langt vekk fra kone og barn, denne gangen er det piratinfiserte Indiske Hav byttet ut med Helmand-provinsen under Afghanistan-delen av operasjon Enduring Freedom. Asbæk tolker rollen som Kaptein Claus Michael Pedersen, kommandør av et infanterikompani i den danske hæren.
Filmens handling er enkel, og har en slags todeling. Den første delen utspiller seg på patrulje på den golde, afghanske landsbygda, og den andre i regntunge København, på skole, barnerom og i en rettsal – et kontrastfullt, filmatisk grep som virker bra.
Selv om Krigen er en krigsfilm, så er det lite Hollywood. Med unntak av innledningen der patruljen blir ofre for en IED – og det senere angrepet der Kaptein Claus har blitt med troppen ut på patrulje og blir beskutt – er det ikke mye Platoon. Men det er nettopp dette som gjør den til en bra film. En venn av meg spurte på vei hjem fra visningen hva jeg synes var best, og de første to ordene som poppet opp i hodet mitt var ”nedpå” og ”autentisk”, og særlig det siste har vært en gjenganger i beskrivelsen gitt av andre med forhold til Afghanistan som har sett filmen.
Les også: Kapringen er fengende dansk kapringsfilm
Jeg skal ikke beskrive handlingen i detalj, men den spinner rundt de fatale følgene et luftangrep Claus ringer inn til sitt taktiske operasjonssenter får, da det ender opp med å ramme uskyldige sivile, og det juridiske etterspillet dette leder til med tanke på ISAFs engasjementsregler, såkalte rules of engagement (RoE), og om han faktisk hadde den positive identifikasjonen (PID) av Taliban som han meldte inn.
Dette er ikke kun godt kinematografisk håndverk, det er også et viktig utgangspunkt for moralsk kontemplering, all den tid Norge var en viktig aktør i ISAF og Afghanistan (og Libya), og kan tenkes å ville bli involvert i lignende situasjoner i (nær) framtid. Hvilken grad av militærmakt kan brukes i hvilke tilfeller, og hvilke forsikringer må man ha for at ikke sivile liv får tapt og for at krigens folkerett ikke brytes?
Blir engasjementsregler definert i rolige omgivelser i et konferansesenter, når kulene ikke fyker over hodet på de som fester dem til papiret, når de ikke befinner seg i situasjoner der de må redde medsoldatene sine? I hvilken grad skal soldater holdes juridisk ansvarlig for ting som skjer i kampens hete? Hvor går grensen mellom krigsforbrytelser og såkalte ”utilsiktede tap”? Dette er alle spørsmål som dukker opp under mens man ser denne filmen, og som hadde hatt godt av å bli reflektert over litt oftere av beslutningstakere både innen politics og policy.
Det ble sagt at den danske dokumentaren Armadillo visket ut skillet mellom fakta og fiksjon i gjengivelsen av danske soldater i Afghanistan. Jeg synes Krigen fortsetter i det sporet, fra den andre banehalvdelen. Med unntak av en noe endimensjonal aktor under filmens rettsak fungerer alle skuespillerne godt i sine roller, og man får ikke den samme følelsen av manus som man, kremt, ofte får i norske filmer.
Nå er de jo også dansker, og har en viss uoversettelig Københavnsk cool over seg. I grønnkål- og Birken-landet Norge er du enten grilldressbekledd campingturist, tung rusmisbruker eller en eller annen form for postmodernistisk, nihilistisk hipster om du røyker sigaretter, men det superstreite paret Maria og Claus deler en sigarett på terrassen etter å ha lagt barna som om det var femtitallet og røyking fortsatt var innafor. Jeg hater vanligvis påtatt film-røyking, men her er det bare veldig casual.
Og i settingen trengte man kanskje en sigg, Danmark mistet flere soldater enn noen andre land i ISAF-styrken (relativt til innbyggertall), 43 mennesker, og både på bakken i Helmandprovinsen eller på en veranda i København kan nervene legge seg utenfor kroppen når den ene halvdelen av et ektepar er deployert i en krigssone.
Det eneste jeg fant litt snodig med Krigen var at den ikke brukte nevneverdig tid på å reflekterte særlig over eller skildre de elleve sivile som ble drept (med unntak av noen sedvanlige bilder av barnesko i ruinene) da den på en måte tar sikte på å nettopp vise hva som går galt i krig. Det går mest i Claus’ indre demoner, Marias pragmatiske ”du har kanskje drept åtte barn men du har tre levende hjemme!” og det opplevde fellesskapet mellom soldatene. Det er ikke nødvendigvis noe negativt, den innbyr like fullt til refleksjon, men kombinert med avslutningen av filmens rettssak (no spoilers!) kunne jeg ikke unngå å føle at selv om filmens hovedperspektiv var fra de danske soldatenes vinkel så ble det folkerettslige overtrampet sett litt lett på. Tankene går til oktober i fjor, da et amerikansk AC-130 feilaktig pulveriserte Leger Uten Grenser-sykehuset i Kunduz.
Uansett, det er en av de mest troverdige krigsskildringene vist på kino, og scenene der solen står opp over Hindu Kush er verdt billetten alene. Eller, det er det de vil ha oss til å tro! Jeg var selv og gjorde feltarbeid i tyrkiske Hatay nylig, Krigen er filmet litt lenger vest i Tyrkia (samt i Jordan og Spania), men de karrige tyrkiske fjellenes likhet til Helmand er slående, og kombinert med bruken av faktiske pashtunske flyktninger som snakket pashto understreket kulissene ytterligere det nesten dokumentariske preget.
Det er fortsatt mulig å få med seg Krigen, kommende tirsdag (29.3) kl 18:15 på Cinemateket, hvor de også har vinservering og stoler du kan lene bakover (yeah!), om du trenger ytterligere insentiver for å velge bort London has Fallen på Saga.