Grusom drapshistorie fra Japan


Historien om Lucie Blackman er familietragedie, brutal krimgåte og en reise ned i den mørkeste delen av av menneskesinnet. Richard Lloyd Parry har skrevet People Who Eat Darkness.

People Who Eat Darkness er den mest intense
, spennende, grusomme og skjellsettende boken jeg har lest på årevis. Vi snakker true crime i kateogorien “you couldn´t make that shit up”, hendelser og handlinger som er så koko og bisarre at det ikke er mulig å tro på dersom det fortelles som fiksjon.

Jeg oppdaget boken da Julie Forchhammer (som har skrevet om Mo Hayder for oss her) tipset om den, før en OP-5-leser dagen etter nevnte den på Twitter. Først ble jeg mest hektet på den rare og mystiske tittelen, før jeg leste en anmeldelse i New York Times og sporenstreks kastet meg over boken.

Jeg skal holde meg unna de verste spoilerne, men viss du ikke vil vite noe som helst om denne historien, foreslår jeg at du bare kjøper boken.

Les også New York Times sin anmeldelse av People Who Eat Darkness

People Who Eat Darkness handler om 21 år gamle Lucie Blackman, som forsvant i Japan i 2000. Hun jobbet som vertinne (hostess) på klubben Casablanca i Roppongi-området av Tokyo, det vil si at hun fikk betalt for å prate med og le høflig av kundene som kom for å drikke whiskey. Kundene er da som oftest japanske forretningsmenn.

— Dagen etter Lucie forsvant, fikk venninnen hennes mystiske telefoner fra en mann som påsto at Lucie hadde blitt med i en obskur kult, og at de aldri fikk se henne igjen.

— Kort tid etter Lucie har forsvunnet kommer faren hennes, Tim Blackman, til Tokyo sammen med sin andre datter, Sophie. Tim setter i gang et mediesirkus når han skjønner at politiet er komplett udugelige, og ikke veldig interessert i å jobbe effektivt.

— Uten å avsløre for mange detaljer, så kommer det frem at Lucie ble drept, etter at hun hadde blitt utsatt for brutale overgrep. Liket var også lemlestet på det groveste, og hun var langt fra det eneste offeret for den mystiske drapsmannen.

— Selve boken handler ikke så mye om drapet, men mer om omstendighetene rundt: hvordan sønnen av en undertrykt koreansk innvandrer arvet stor rikdom, fjernet sine koreanske røtter, trakk seg unna samfunnet, og fikk operere fritt som brutal overgrepsmann i tiår etter tiår.

Les wiki-artikkel om drapsmannen her

— Hele vertinnekulturen, som fremstilles delvis som noe backpackere gjør for å tjene penger, blir også godt beskrevet i Mo Hayders glimrende Tokyo. Fascinerende og uforståelig, men Lloyd Parry har gode kilder og forklarer konseptet bedre enn jeg har lest noen steder før.

— Beskrivelsen av Blackman-familien, og hvordan drapet på Lucie river dem enda mer fra hverandre (foreldrene var skilt) er så hjerteskjærende og tilsynelatende kirurgisk presis at det er vondt å lese. Faren Tim som tar i mot 500.000 pund som en slags tilgivelsesgave fra drapsmannen, og moren Jane som rabiat fordømmer Tim uansett hva han gjør. Og de to søsknene til Lucie som blir fanget mellom skyldfølelse og foreldrenes underlige oppførsel og kamp mot hverandre, alle i denne boken får livene sine mer eller mindre ødelagt av drapet på Lucie.

— Dramturgisk minner People Who Eat Darkness om The Black Dahlia Files, den beste boken jeg har lest om det berømte Black Dahlia-drapet som rystet Los Angeles og USA i 1947. Jeg tenker også på den grovt undervurderte, men sjokkerende gode dokuserien The Staircase, om en familie som blir revet i stykker av et tragisk drap/dødsfall.

— I følge folk i krimbransjen skjer det mye spennende i Japan for tiden. People Who Eat Darkness fungerer fint for å forstå hvordan det japanske rettssystemet fungerer; for eksempel dømmes over 99 prosent av alle tiltalte i rettssaker i Japan. Er man tiltalt, regnes man som skyldig, og en av grunnene til det er at politiet er helt besatt av tilståelser. De går sjelden til rettssak med mindre en tilståelse ligger på bordet.

— Oppsummert: People Who Eat Darkness er den beste true crime-boken jeg har lest på årevis. Platekompaniet selger den for 79 kr pluss porto, mens Play selger den for cirka 1o euro.