Pageturner-mesteren Harlan Coben er ute med ny bok. Six Years åpner spektakulært, men klarer kongen av suburb-thrillers å holde koken til siste slutt?

Her i OP-5 er Harlan Coben en av våre felles favoritter. Spesielt er vi begge glade i det frodige, tegneserieaktige karaktergalleriet i Myron Bolitar-romanene, samtidig som vi dypt beundrer hans beste standalones: moderne krimklassikere som In The Woods, Tell No One og The Innocent.

Så forventningene er høye når Harlan Coben ikke bare gir ut ny bok, men også får umiddelbar braksuksess på hjemmemarkedet i USA. Her i gården stoler vi på amerikanske thrillerkjøpere. I tillegg er jommen meg Hugh Jackman allerede signert til å spille hovedrollen i filmversjonen, en sjelden filmatisering av Coben-litteratur (PS: sjekk den franske filmatiseringen av Tell No One, kanonfilm).

Uansett, nå har vi fått lest Six Years, og her er mine tanker om denne tjuefemte romanen fra Cobens hender.

— Åpningen er intet mindre enn gåsehudfremkallende bra. Jeg skrev en liten sak om åpningssetningen her, for det er et perfekt anslag: “I sat in the back pew and watched the only woman I would ever love marry another man”. For oss Coben-fans er dette ren perfeksjon. Hvem er denne damen, hvorfor gifter hun seg med en annen fyr, hvilket drama ligger til grunn for bruddet med karen med fortellerstemmen? Hvor skal vi nå, hvilke historier skal nøstes opp fra fortiden?

Les også: Myron Bolitar og Harlan Coben tilbake i storform

— I god Coben-tradisjon fortsetter Six Years med den ene plottwisten etter den andre. Når man nærmer seg slutten på et kapittel og føler man har brukbar oversikt, dropper Coben en ny bombe, og når støvet legger seg serverer han cliffhangere i hvert kapittel.

— Plottet er like vanedannende som det er enkelt. Det handler om seks år som har passert siden åpningssetningen, seks år i villrede for hovedpersonen Jake Fisher: “Six years have passed since Jake Fisher watched Natalie, the love of his life, marry another man. Six years of keeping his promise to leave Natalie alone, and six years of tortured dreams of her life with her new husband, Todd. But six years haven’t come close to extinguishing his feelings, and when Jake comes across Todd’s obituary, he can’t keep himself away from the funeral. There he gets the glimpse of Todd’s wife he’s hoping for…but she is not Natalie.” Alle har hemmeligheter, enten det er professorkolleger av Jake, mafiabosser eller tilfeldige baristaer på den lokale kafeen.

— Harlan Coben holder koken til omtrent halvveis, men da begynner plottet å skli litt ut. Det vil si: det er få som kan thrillerfaget bedre enn Coben, så han drar det i land i kapittel etter kapittel, men på et tidspunkt glemmer han å inkludere leseren i sine heseblesende berg-og-dalbaneturer gjennom karakterer, konflikter, overraskelser og følelser. På et tidspunkt begynte jeg å bry meg litt mindre om Jake Fisher enn hva jeg burde, og Jake Fisher/Harlan Coben tenker så høyt at det føles som om noen skriker til meg fra siden. Det som i starten av boken er en smygende og innbydende symfoni, blir til en kakafoni av instrumenter som kjemper om plassen. Før det heldigvis roer seg litt ned til musikalsk samstemthet på de siste sidene.

Les også: Hvorfor lages det ikke flere filmer av Harlan Coben-bøker?

— Når det er sagt, er Six Years spennende til siste siden, og plottet og dets avleggere nøstes elegant opp. Alle regnestykker går opp, og nok en gang forlater man et Coben-univers med en følelse av at balansen er opprettet, men med en viss sårhet og småskade på karakterenes sinn.

— Oppsumemrt? Latterlig god start, ren og skjær thrillermagi, før Coben går seg litt vill i egen fortreffelighet. Sannsynligvis er Six Years perfekt for den planlagte filmatiseringen med Hugh Jackman, for i filmatiseringer rensker man gjerne opp i villnisset av karakterer og konflikter (tenk bare L.A. Confidential) og strømlinjeformer forfatterens fantasiser.