Harry Hole var ikke død

Denne våren er Jo Nesbø tilbake med boka Politi. OP-5-redaksjonen var de første i verden til å ta en prat med ham om den og forfatterskapet.

Nei, Harry var ikke død. “Det er kjærligheten, ikke hatet som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst” sier han et sted i Politi. Det slår meg som en presis oppsummering av motivene til de fleste hovedpersonene i ditt forfatterskap, enten de er skurker eller helter. Men hva mener han egentlig?
– 
Jeg tror han mener – og ja, jeg sier tror fordi det må være opp til leseren å tolke – er at hat forutsetter kjærlighet, at det er to sider på samme mynt. At et sjalusidrap er en skrudd kjærlighetserklæring. At kjærligheten mellom mann og kvinne i sin natur ofte er egoistisk, det handler om hva vi vil ha, ikke hva den andre trenger. Og at når drivkraften for å oppnå noe er frykten for ikke å få det, begynner kjærligheten og hatet å ligne veldig på hverandre. Og, ja, jeg synes at den type hat eller kjærlighet fungerer som motiv fordi de av oss som har kjent på de følelsene, vet at de kan gi støtet til ekstreme handlinger, ting vi ikke hadde vært i stand til å gjøre ellers. Så det gir oss en mulighet til å forstå og identifisere oss med en drapsmann. Og det gjør selvfølgelig fortellingen mer interessant, rikere, gir den flere fasetter og muligheter for flere emosjonelle forløp.

Et sted i boka skriver du: “En vill og helt uakseptabel tanke selvfølgelig, men hjernen er dårlig på sensur.” Når jeg leser denne og de andre bøkene dine, tenker jeg at å tenke ville og uakseptable tanker uten sensur kanskje er en måte å forstå hvordan du jobber. Kjenner du deg igjen i det?
Ja. Ta noe ekstremt. Ta dyresex og tenk på det å bli penetrert av en hest. Alle har tenkt tanken et stykke, men så grøsset og avvist resten. Sannsynligvis hadde du måttet du tvinge deg selv om du skulle tenke tanken helt ut i alle dens detaljer og konsekvenser. Og det er kanskje der forskjellen ligger, at jeg ikke behøver å tvinge meg. Jeg kjenner motstand, men samtidig er jeg nysgjerrig på hva som er på andre siden av den tanken. Noen dykker etter hai eller går til Sydpolen, jeg dykker i utedoer og tenker på detaljene rundt hestepuling.

En tryllekunstner er ekspert på å lede publikums oppmerksomhet bort. Leserne av Politi vil også få seg noen betydelige overraskelser underveis. Har krimforfattere og tryllekunstnere flere fellestrekk enn vi tror? Hvordan jobber du med illusjonskunsten?
Mest instinktivt. Men det er fint å vite et par ting om hvordan en leser oppfatter teksten, hvilke forventninger som skapes. Et eksempel fra den forøvrig glimrende boka The Conversations hvor forfatteren Michael Ondaatje intervjuer Francis Ford Copppolas filmklipper Matthew Murch om nettopp hvordan vi leser et filmbilde. Hvis den som snakker er midt i bildet oppfatter vi som regel det som sies som sant. Men om vedkommende er til venstre eller høyre i billedrammen, slik at det er ute av balanse, tror vi ikke på det han sier. Vi oppfatter ubevisst at det er noe som ikke stemmer. For meg handler det ofte om sånne små ting, bare omvendt. At jeg – billedlig talt – plasserer en person ute i kanten av bildet for at leseren skal TRO at vedkommende lyver. Og det er DER du kan plante sannheten, avsløringen som forhåpentligvis skal få leseren senere i boken til å tenke; “a-ha!” Og så: “Søren også, jeg hadde jo fått det fortalt, jeg så det bare ikke!” På en god dag funker det i alle fall sånn …

Poly betyr mange, skriver du. “Altså poly-ti. Som i politi.” Tittelen er både enkel og deskriptiv, men det hva er det som ligger under her?
Det var en arbeidstittel som jeg så tvilte meg frem til som endelig tittel. Siden den er så enkel og direkte, både har og har den ikke undertekst, du kan velge selv. Jeg vurderte “Åsted” som har mer språklig undertekst i seg, men det ble så blasst, så ordinært. Så i stedet for å gå for noe mer litterært, tenkte jeg at vi kan kalle den noe mer “in your face” som er en på sett og vis dårlig tittel, men likevel har noe insistrende, bråkete og kantete i seg. Jeg synes Politi har det. det høres ut som en lurvete, dritkommersiell paperback på 120 sider med halvnaken dame på coveret. Jeg kuttet imidlertid ut utropstegnet den da burde hatt: “Politi!”

Jeg blir ikke helt klok på perspektivvalgene dine. Mange tradisjonelle spenningsforfattere (tenk Follett eller Forsyth) kjører ofte et todelt perspektiv. The hunter and the hunted, liksom. Er du ikke redd for at mange perspektiver skal forvirre og ødelegge framdriften?
Jo, det er jeg redd for. Og jeg ser fordelene ved å være streng på synsvinkler. Men det gir flere kameravinkler, en karakter kan belyses bedre når han eller hun sees gjennom flere par øyne. Det handler som regel om hvor fort du greier å tegne en karakter og gjøre leseren villig til å se handlingen gjennom vedkommende øyne.

Når jeg leser forfatterskapet ditt, kommer tydelige faser til syne: De to backpackerkrimmene fra 90-tallet, Oslo-trilogien (eller kanskje kvartetten?), horror-vendingen i Snømannen og Panserhjerte, mer realistisk The Wire-inspirert narkokrim i Gjenferd. Hvor vil du plassere Politi i dette landskapet?
– Bra analyse. Den har vel skrekkelementer fra Snømannen, men slekter kanskje mer på Marekors og Frelseren.

I den sammenheng: Gjenferd har en nesten direkte homage til The Wire, når politi og lokalpolitikere manipulerer overdosestatistikken med dopet “fiolin”. I Politi finnes også et komplisert lokalpolitisk bakteppe, samtidig som boka er mer av en grøsser enn den forrige. Hva er artigst å skrive – urban sosialrealisme eller skrekkfilm i bokform fra mørke skoger?
Det er ikke så viktig, det viktige er at jeg tror på idéen, at jeg våkner hver dag og kan tenke: nu, jävlar. At jeg ikke må overbevise meg selv hver dag om at dette er bra greier. Det skjedde med en bok som jeg heldigvis til slutt skjønte jeg måtte delete

Oslo som by har forandret seg siden Harry Hole vendte hjem i Rødstrupe. Byen har vokst, nye høyhus er reist i Bjørvika, det er ingen som raner banker lenger og gamle gjengmedlemmer har blitt med i Profetens Ummah. Hva tenker egentlig Harry om den byen han ser? Er han optimist eller pessimist?
– Harry er pessimist. Alltid pessimist.

Hvordan ville egentlig Tom Waaler og Mikael Bellman kommet overens?
Interessant. Som rumblefish, kanskje. Nei, jeg tror de begge er tilpasningsdyktige, vet sitt eget beste og ville jaget i flokk.

Bellman klatrer, får vi vite. Er det et tegn på at du har begynt å identifisere deg mer med antagonisten enn med Harry?
Jeg må alltid identifisere meg med begge. Ofte sier antagonistene ting jeg er hjertens enig i. Noen ganger ikke helt bra ting, antar jeg.

Er det noen av personene i de tidligere bøkene dine du angrer på å ha tatt livet av? Og hvem synes du mest synd på?
Tatt livet av aldri. Det eneste jeg har angret på er at jeg i Panserhjerte tok volden og sadismen et knepp for langt i to konkrete scener.

Det ses mye på tv-serier i Politi. Gjelder det samme forfatteren? Hva slags ting leser du? Hva ser du egentlig på?
Jeg ser mye TV-serier. Kan ikke se at noen har klådd Man Men ennå. Homeland er bra, jøsses, men litt tydelig og opplagt i dramaturgien. Sømmen synes, om du skjønner. Det er der Mad Men er så bra, den bryter så mange regler at man ikke vet hva man kan forvente. Selv ikke etter fem sesonger.

The Wire eller Breaking Bad?
Liker begge, men velger The Wire.

Stephen King eller Dennis Lehane?
Dennis Lehane, selv om Stephen King foreløpig har et viktigere forfatterskap bak seg.

Og sist men ikke minst: Hva i all verden driver du med i LA?
– Skriver og har vondt i ryggen. Og skal reise litt på turné for Gjenferd i resten av landet.

Her kaster vi terning på hele Harry Hole-serien

Dette intervjuet ble først publisert i Aschehoug Litteratur og er gjengitt med forlagets tilatelse