Hårsår Hennie?

Her om dagen skrev jeg at Hodejegerne er en “finfin film”. Slik leste ikke Aksel Hennie det.

For noen dager fikk jeg omsider sett Hodejegerne, som jeg har gledet meg til lenge. Jeg likte filmen, og skrev om hva som var bra. Actionscener, kunsttyveriet, legendarisk utedassdykking, godt vevd plott og sånt. Og så skrev jeg litt om noen ting med filmen som jeg synes kunne vært bedre. Spesielt at dialogen er litt stokkete, og så synes jeg det er litt oppramsende mot slutten.

Les hele omtalen av Hodejegerne her

Jeg konkluderte med at “som sjangerfilm innenfor krim/thriller fungerer Hodejegerne finfint”, satte Blu-ray-disken tilbake i hyllen, og tenkte at jeg sikkert kom til å se den igjen om noen år, slik man gjør med filmer man liker.

Så tenkte jeg ikke så mye mer på Hodejegerne, før noen gjorde meg oppmerksom på denne meldingen fra Aksel Hennie på Twitter:

Hmmm, underlig. Slakt? Først tenkte jeg å svare Hennie på Twitter, men hadde så mye å si at jeg heller kunne skrive en sak her på bloggen. Det er jo slikt man har blogg for, eller?

For jeg forstår ikke helt hvordan han (Hei Aksel! Regner med du leser denne posten også. Svar gjerne i kommentarfeltet. Du kan også skrive et eget svar som vi kan trykke, om du vil. Men jeg regner med at du ikke har tid til det, altså. Setter også pris på om andre av våre lesere vil dele tanker om Hodejegerne i komm-feltet) klarer å tolke omtalen min som en slakt av Hodejegerne. Og da tenkte jeg litt videre på en del erfaringer fra noen år som anmelder, hvordan noen artister/kunstnere forholder seg til oss som omtaler eller anmelder dem.

Mange har et pragmatisk forhold til dette med kritikk og presse. De blir glad for god omtale, sur eller irritert på dårlig kritikk, men stort sett rister de både ris og ros av seg og fortsetter med det de vil og kan: lage musikk, spille inn film, skrive bok eller hva det måtte være.

Så er det også noen som dyrker dette med “kritikerne hater meg, men folket elsker meg”, og for dem er det viktig å opprettholde et inntrykk av at anmeldere/journalister – som meg – ikke forstår det holder på med, og ikke er i takt med folket som flommer til kinoene eller konsertsalene for å hylle dem.

Det er også noen som tolker annet enn en nesegrus hyllest som slakt. Jeg har opplevd at artister har blitt sure for å få terningkast 5 for platen sin, fordi alt annet enn terningkast 6 er som å si at det er noe galt med mesterverket deres. De overser glatt alle de positive ordene man skriver om dem, og bruker Terminator-blikket sitt til å zoome inn på, lagre og analysere de setningene som påpeker at noen ting kunne vært annerledes, eller at noe ikke funker like bra som alt annet på platen eller i filmen.

Om jeg skal tolke Aksel Hennie ut fra den ene tweeten, så har han kanskje et snev av begge de nevnte kategoriene? Det kan også være at det var en sleivete spøk som jeg bruker altfor mye tid på å tolke.

Uansett. Et av poengene med å starte denne bloggen, var at både Aslak og meg – som begge har vært ute og slengt i media om ting andre holder på med – hadde lyst å ha et sted hvor vi kunne få ut vår barnslige entusiasme for krim og spenning og thrillers og spioner, enten det er på filmlerretet, som TV-serie eller mellom bokpermene. Nettopp fordi vi opplevde det som at våre favorittfilmer og serier ikke tas på alvor av større medier. Derfor hyller vi Tony Scott, fronter Jason Bourne som verdens mest interessante menneske, bøyer oss i støvet for Carl Hamilton, og skriver mer nerdete om Jo Nesbø i én post enn Morgenbladet gjør i løpet av ti årganger.

Faktisk har vi en uoffisiell kjøreregel om at vi ikke orker å bruke tid på å skrive om ting vi ikke liker eller brenner for, så når vi for eksempel skriver noe kritisk om Homeland, så er det fordi vi elsker Carrie Mathison og er fans av TV-serien, og derfor har et oppriktig engasjement for hvordan den utvikler seg.

Og når jeg skriver om Hodejegerne, er det fordi jeg syntes det var en spennende film som jeg vet at mange av leserne våre også er interessert i, og som jeg tror jeg har noe vettugt å si om. Dersom jeg hadde slaktet den, hadde det for øvrig sett ganske så annerledes ut. Bare spør (sett inn navn på morsom komiker som ble så-som-så singer/songwriter).

Dette ble litt rantete (men igjen: det er derfor man har blogg), og overskriften om at Hennie er hårsår var mest fordi jeg synes den er morsom sammen med bildet av ham som Roger Brown.

Men avslutningsvis vil jeg ønske Aksel Hennie et hundre prosent uironisk lykke til med innspillingen av The Last Knight, filmen han i tweeten sier han fikk rolle i på grunn av Hodejegerne. Norsk presse har fokusert på at Hennie skal spille mot Morgan Freeman, som i seg selv er stor stas. Han spilte i Se7en, goddammit! Personlig synes jeg dog det er hakket større at Clive Owen fra favorittfilmen Inside Man er på samme lerret som Hennie. Men her i OP-5s hovedkvarter er vi aller mest begeistret for at Hennie skal spille mot selveste Ayelet Zurer, den smellvakre og vilt talentfulle israelske skuespillerinnen som portretterte Eric Banas kone Daphne i München, en av tidenes aller beste filmer. Vi avslutter derfor med en hyllest til Ayelet Zurer, rett etter hun har født barnet hun har laget sammen med Avner Kaufman, den pliktoppfyllende, men samvittighetsfulle Mossad-agenten som hevner seg gjennom hele München: