Krigshelten: Historien om Trond Bolles dramatiske liv

Først skrev de briljante Dødsranet. Nå har Rolf Widerøe og Hans Petter Aas fortalt den dramatiske livshistorien til den norske spesialsoldaten Trond Bolle (i midten på bildet). Vi har lest Krigshelten.

I forrige uke fikk jeg omsider pløyd gjennom Krigshelten – Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle, den nye boken fra mine journalistfavoritter Hans Petter Aass og Rolf Widerøe fra henholdsvis Stavanger Aftenblad og VG. Favoritter fordi jeg er en nesegrus tilhenger av deres forrige bok, Dødsranet, og deres generelle virke som gravende journalister.

Om du ikke har lest Dødsranet, så er det en grundig, gjennomført, intens og superspennende bok om NOKAS-ranet til Toska og gjengen. Delt i tre deler – planlegging, gjennomføring, opprullling – er boken helt der oppe med United 93, Paul Greengrass-filmen om 9/11 som var så spennende at jeg på slutten tok meg i å håpe at de klarte å overmannen terroristene.

Les også: drepte bin Laden, skriver bok

Uansett, nå skal det handle om oppfølgeren. Krigshelten er altså Aass og Widerøes historie om Trond André Bolle, den norske kommandosoldaten som ble drept av en veibombe i Afghanistan i 2010, og posthumt har blitt hyllet med blant annet Krigskorset med sverd. Før sin tragiske død var Bolle med på en rekke aksjoner i utlandet, fra Serbia og Balkan til de mest avsidesliggende avkroker av Afghanistan, pluss en kontroversiell avstikker på et privat oppdrag for å hente ungene til Khalid Skah ut av Marokko.

Her er mine tanker etter å ha lest Krigshelten:

— Oppveksten med tre brødre på Vestby skildres varmt og nostalgisk, og er en feiende flott setup for den videre historien om den rastløse rabbagasten som ble en av Norges mest kjente soldater. Hele familiehistorien er vakkert formidlet, med mer følelser mellom linjene enn vi så i Dødsranet, som var mer som en lang, kanongod nyhetsartikkel. Tiden da Bolle jobbet hardt for å bli marinejeger er også spennende, men kanskje litt kort fortalt?

— Det aller mest interessante med Krigshelten er tiden da Trond Bolle gikk fra marinejegerkommandoen til den hemmelige etterretningsorganisasjonen E14. Her får vi innblikk i en del av Norge som har vært relativt hemmelig, og som er ganske overraskende for oss som ikke er eksperter på norsk etterretning. Kontakten med CIA, måten å bruke HUMINT-agenter (human intelligence) på, arbeidsmetoder i krigsområder, rekruttering til E14, alt sammen er briljant lesning. Og et stort pluss i margen for detaljerte og lettfattelige beskrivelser av operasjoner for oss som ikke er så bevandret i militærlingo. Favorittforkortelse? Helt klart TBF, sjekk boken så skjønner du hvorfor.

—  Fun fact: tre artister namedroppes i boken, og det er Sarah Brightman, Andrea Bocelli og James Blunt. Og der røyk DET forsøket på å intellektualisere norske elitesoldater, selv om Blunt bare nevnes fordi Bolle treffer ham nede i Serbia et sted under dramatiske omstendigheter. Han var jo soldat han også.

— Forfatterne har ikke snakket med Trond Bolles kone, Bjørg, og det lider boken noe under. Jeg tipper det er fordi hun har skrevet en egen bok om ektemannen? De har fått solid med kilder på hans yrkesaktive karriere, men når de prøver å gå inn i hodet til den mest dekorerte norske soldaten siden Kjakan og gjengen, får jeg sjelden følelsen av at de når frem. Men det er jo måten Aas/Widerøe jobber på, de synser minimalt (slik f.eks Håvard Rem gjør i sin biografi om Hank von Helvete) og vegrer seg for å tolke hva folk har sagt eller mente dersom de ikke har kilder på det. Totalt motsatt av en del amerikanere, for eksempel er legenden Bob Woodward ofte kritisert for å komme med direkte/liksompresise sitater fra søvndrukne telefonsamtaler mellom statstopper.

— Jeg savner også litt problematisering rundt Trond Bolles krigsrolle og machomiljøet han åpenbart beveger seg i. Ikke for å være helt rosabloggete, men de problemene og konfliktene som dukker opp (brødrenes posttraumatiske stressyndrom, slossingen på fylla, turen til Marokko) kunne gjerne vært diskutert i et litt skarpere lys. Det var tross alt krig Trond Bolle holdt på med, og selv om han åpenbart var en eventyrlysten kar, lurer jeg på hva som drev ham. Var det bare action og spenning, eller var det enkelthendelser og dypere resonnement? Til sammenligning var Jon Krakauers bok om Pat Tillman – amerikansk NFL-spiller som ble drept av friendly fire i Afghanistan – Where Men Win Glory svak på formidlingen av teknisk informasjon, men de personlige sekvensene om Tillmans oppvekst og hans valg i livet var rørende, dyptpløyende og tankevekkende.

— Men ikke misforstå, for dette er bare noen innvendinger mot en bok som forteller en drøy livshistorie på fengslende vis. Og som alle gode bøker, tar Krigshelten tak i noe i utgangspunktet begrenset – en manns liv og virke – og gjennom den skjebnen forteller oss mye om samfunnet og landet og verden vi lever i. Akkurat som at jo færre kvartal på Manhattan Woody Allen konsentrerer seg om, jo mer forteller han oss alle om våre nevroser.

— Men nok prat, på tide med kjapp oppsummering: Vi har vært et land i krig gjennom store deler av 2000-tallet, og Trond Bolle har vært på frontlinjen hele veien. Historien om livet hans er både spennende og dramatisk og interessant. Strålende lesestoff for høsten.

PS: Krigshelten er gitt ut på Gyldendal, forlaget som bloggkollega Aslak jobber for.

Har du lest Krigshelten? Kom gjerne med kommentarer og tanker i feltet under.