Årets Emmy-vinner går inn i en ny sesong. Homeland har brakt paranoiaen tilbake til TV-skjermene.
Denne saken sto på trykk i Dagens Næringsliv fredag 5. oktober. NB: det er haugsveis med spoilers fra sesong 1 her, og noen fra første episode av sesong 2.
På mandag viser TV 2 første episode i sesong 2 av Homeland, en av de mest bejublede nye TV-seriene som har kommet på 2000-tallet. Etter første sesong rullet over amerikanske TV-skjermer forrige høst via Showtime, ble et år med heftig nettdebatt, jungeltelegraf og spekulasjoner om fortsettelsen kronet med at Homeland, for øvrig basert på den israelske serien Hatufim/Prisoners Of War, vant en prestisjetung Emmy for beste dramaserie.
Les også: Homeland sesong 2 får fantastisk kritikk i USA
Men hvorfor fenger denne lavmælte serien om en hjemvendt krigsfange fra Afghanistan (Nicholas Brody, spilt av Damian Lewis) og den bipolare CIA-agenten (Carrie Mathison, spilt av Claire Danes) publikum både i USA og resten av verden? Det er to grunner til det. For det første har Homeland en sober tilnærming til terrorfrykt og CIA sammenlignet med sin heseblesende forgjenger 24. Og for det andre fordi Homeland distanserer seg komplett fra eksplosjonene og de blockbuster-vennlige konspirasjonene som preget 90-tallets Hollywood, og fokuserer på enkeltmenneskene i den store maskinen. Ikke ulikt slik historien om Jason Bourne på tidlig 2000-tall ble en massiv suksess i en tid James Bond gikk seg bort i stormannsgalskap i The World Is Not Enough (1999) og Die Another Day (2002).
Inspirasjonen til Homeland finner vi i spionfilmens storhetstid på midten av 70-tallet, da filmer som Three Days Of The Condor (1975) med Robert Redford, The Conversation (1974) med Gene Hackman og The Parallax View (1974) med Warren Beatty laget sine små universer basert på mistro, paranoia (ikke som diagnose, som stemning) og det ene menneskets utrettelige kamp mot et system som er korrupt og/eller infiltrert av fienden. Gjennom hele sin første sesong spiller Homeland på den gamle tesen til CIAs besatte muldvarpjeger James Jesus Angleton (tips: se TV-serien The Company, hvor Angleton portretteres briljant av Michael Keaton) om at all etterretning og kontraspionasje er “a wilderness of mirrors”, en verden hvor alt er enten en illusjon, et svik eller illusjonen av et svik.
Man kan bli svimmel av mindre, slik mange ble av fjorårets intense og trykkende John le Carré-film Tinker Tailor Soldier Spy, men siden Homeland sikter seg inn mot et bredt TV-publikum, holdes konspirasjonene mer forståelige. Skarpskytteren Nicolas Brody blir funnet i et afghansk fangehull, åtte år etter han forsvant sammen med partneren Thomas Walker. Han kommer hjem som hyllet krigshelt og gjenforenes med sin kone og to barn, men CIA-agenten Carrie fikk intel fra en irakisk fange i Bagdad om at en amerikansk krigsfange er snudd til al-Qaida-agent. Carrie er overbevist om at Brody ikke er en rakryggede amerikansk soldat, men en livsfarlig terrorist. Den eneste som nesten tror på henne i CIA, er Saul Berenson, mentoren som rekrutterte henne.
Usikkerheten og paranoiaen i plottet understrekes av at Carrie er avhengig av sterke medisiner for bipolariteten hun skjuler for CIA. Når hun glemmer å ta medisinene viskes linjene mellom virkelighet, spekulasjon og konspirasjon ut, og “wilderness of mirrors” får en ekstra dimensjon. I tillegg er det uklart hva som egentlig har skjedd i tiden Nicholas Brody var fanget av al-Qaida, og hva skjedde med partneren Thomas Walker?
Så hva kan vi håpe ut fra den første episoden i sesong 2? Når vi nå møter Carrie noen år etter hun ga opp jakten på Brody, og la seg inn for elektrosjokk, er hun mest opptatt av å stelle plantene og grønnsakene i søsterens hage, mens Nicholas Brody har tatt steget inn i politikken og blitt Kongressmedlem.
Den første utfordringen for Homeland-produsentene er å holde på den dirrende spenningen mellom Carrie Mathison og Nicholas Brody, uten å falle for fristelsen for å gjøre Homeland til en overtydelig spenningsserie som skal fange absolutt alle potensielle seere det amerikanske TV-markedet har å by på. Den neste og kanskje viktigste utfordringen er å overbevise erfarne TV-seere om at de har en plan for hvordan det skal ende, slik at man ikke ender opp som Lost eller Prison Break, serier som startet med fengslende anslag, før lukten av nye sesonger og større inntekter gjorde at seriene lå gispende på bakken, kvalt av sine egne usannsynlige plot.
Ut fra den første episoden er det grunn til å tro at sesong 2 faktisk blir et noe mer forutsigbart spiondrama enn sesong 1. Scenene på hjemmebane hos Brody-familien er kranglete (les: drama for nye kvinnelige seere), Brodys hemmelige tilværelse er enklere forklart (les: spenning for nye mannlige seere) og tenåringsdatteren i huset har fått en enda mer opprørsk rolle (les: identifikasjon for nye unge seere). Det som derimot fungerer meget bra, er Beirut-scenene med Carrie og Saul, som til tross for at de er filmet i Israel er troverdig spionfortelling om skjulte agendaer, falsk informasjon og det store spillet om den siste, avgjørende biten i puslespillet. Og når de siste sekundene avslører hvorfor episoden har fått navnet The Smile, da får man igjen følelsen av å være hektet på Homeland.