Homeland S02E10 – hva synes vi?


Vi har sett siste episode av Homeland sesong 2, og er litt skuffet. Selv om det var spennende og alt sånt. Er det bare oss?

Episode 10 av Homeland er ute, og som forventet skjedde det svære ting her. La meg prøve å oppsummere.

— Vi fikk litt mer forklaring på opplegget som Quinn og Estes kjører sammen med CIAs mørkemann Dar Adal, men jeg er fremdeles ikke sikker på om det er noe som kommer fra høyeste hold, om det er de som kjører solooperasjon eller om de rett og slett har gått rogue. Jeg tror mest på en kombinasjon av de to første alternativene, at det er en slags black ops-organisasjon inne i CIA.

— Akkurat nå synes jeg den biten med Quinn/Estes/Dar Adal er det aller mest spennende som skjer i Homeland, samt den ekle følelsen av at Saul er i seriøst trøbbel med sine arbeidsgiverne i CIA. For hele plottet med visepresidenten som blir drept engasjerer meg forbløffende lite. Fyren er jo en klassisk drittsekk, spesielt etter han dekket over sønnens bildrap, og når Brody styrer på med den pacemakeren vil jeg bare at han skal bli ferdig og komme seg videre.

— Selve den inn-på-kontoret scenen er ganske så utroverdig og tilgjort, synes jeg. Som Carrie påpeker, det skulle vært bra med sikkerhet der. Og hvorfor er ikke Brody mer opptatt av fingeravtrykkene han etterlater på den pacemaker-laderen (eller hva det var)? Og hele sekvensen der Brody intenst prater mot mobilskjermen mens Abu Nazir vil ha koden til pacemakeren, det ble too much av gal-mann blikket til Brody. Fin fyr han Damian Lewis, men han er ikke en skuespiller med gigantisk rekkevidde.

— Det ble noe feilaktig jamesbondsk over at Brody skulle fortelle Walden at “nå skal jeg DREPE DEG”. Det funker i James Bond-filmer, men ikke i en jordnær serie som Homeland. Kunne ikke Brody bare gitt ham et lite smil eller et blikk som fortalte alt, men ikke avslørte noe med verdens mest tydelige monolog?

— Samme gjelder den dialogen mellom Abu Nazir og Carrie, der hun er frihetens evige forkjemper og han er den unyanserte, svart/hvitt-tenkende arabiske terroristen uten hjerte eller sjel. Den dialogen var for øvrig nydelig spilt, men beviser noe Aslak og jeg snakket om da vi hadde OP-5-julebord her om dagen (jepp, bare oss to!), nemlig at mesteparten av dialogen i Homeland er ganske streit og rett-frem. I motsetning til storheter som The Wire og The Sopranos, som vi alltid kommer tilbake til, er Homeland handlingsdrevet mer enn dialogdrevet. Kanskje bortsett fra de beste scenene mellom Carrie og Brody (hotellbaren i sesong 2, hytteturen i sesong 1).

— En annen detalj som trakk ned var da han kollegaen kom inn og sa i fullt alvor noe à la “I heard Carrie disappeared, I want to help”, som om han spilte sidekicken til Bruce Willis i Armageddon.

— Fun fact: viste du at “Pacemaker” er Secret Service sitt kodeord for visepresidentens stab?

— Hva var greien med at Finn, sønnen til visepresident Walden, plutselig skulle lette hjertet sitt for Dana? Jeg kan ikke skjønne annet enn at den sekvensen er en setup for noe viktig i de to avsluttende episodene.

— Det samme gjelder hele visepresidentplottet, det er jo bare starten på det som garantert blir heseblesende action/suspense de to neste ukene.

— Kul tittel på kveldens historie, forresten: Broken Hearts. Jeg trodde det skulle være noe med Carrie og Brody, men så var det full pacemaker-action. Bra snert. Neste ukes episode heter forresten The Motherfucker With A Turban. Det blir bra!

— Er jeg forresten i overkant negativ nå? Mulig jeg har så latterlig høye forventninger at jeg har flakkende kritisk blikk på Homeland? Men selv om Broken Hearts leverer det Homeland skal av spenning og slikt, sitter jeg igjen med følelsen av å ha sett en episode av 24 – som produsentene laget før Homeland – enn det beste spionshowet på TV på årevis. Hva synes dere? Kjør på i kommentarfeltet.