Sesong 4 av Homeland leverer et tett og heftig spionplot. Hvorfor prøver Carrie å ødelegge?

Vi er kommet til fjerde episode av Homeland-sagaens fjerde sesong, og etter en meget god start er det på tide å sette oss ned og prate litt alvor. Sjekk vår synsing om episode 1/2 og 3 for litt oppvarming, så går vi rett på S04E04:

— Kjapp oppsummering: Carrie jakter den mystiske mannen fra videoen i forrige episode. Med hjelp fra John Redmond – han som trodde han skulle få jobben som Islamabad-stasjonssjef –  knytter hun ham til den pakistanske etterretningen ISI, og Carrie må ty til Sauls hjelp for å starte spillet med demn beryktede organisasjonen. Samtidig drar Aayan tilbake for å hente bagen hos kjæresten sin, men faren har funnet den, knust innholdet og rapportert Aayan som medisintyv til universitetet. Aayan oppsøker Fara/Carrie, som klarer å overtale ham til å henge med dem under påskuddet at de jobber “in a London paper” og skal fikse visum til og studieplass i UK. Aayan får 5000 spenn for å shoppe noe han ikke vil si hva er, og de følger etter ham, bare for å finne ut at han treffer onkelen, terroristen Carrie trodde de drepte i det skjebnesvangre droneangrepet i episode 1. Aayan kommer tilbake for å gjemme seg i Carries leilighet, og hun forfører ham. Innimellom her et sted treffer Saul folk fra ISI, som ikke er spesielt sugen på å dele info med CIA eller amerikanere. Og jo! mannen til ambassadøren viser seg å ha stjålet informasjon fra henne, for så å gi dem til Sandy, han som ble drept på gaten. Nå kommer en mystisk pakistansk dame for å fortsette den lyssky ordningen.

— Jeg liker godt den dårlige stemningen internt på CIA-stasjonen, og jeg håper John Redmond-karakteren blir en viktig birolle videre. At han forteller Carrie om den underjordiske tunnelen ut av ambassaden/stasjonen er et tydelig frempek mot at han faktisk bidrar, samtidig som Carries arroganse ovenfor de som har jobbet der lenge må betale seg. Sideplottet med ambassadørmannen er også pirrende, han er for alvor fanget av egne løgner og handlinger. Det borger for desperate handlinger med katastrofale resultater. Kult.

— Introduksjonen av ISI er også heftig, spesielt det møtet på restauranten hvor alle plutselig forlater lokalet, men i likhet med portretteringen av Islamabad virker det endimensjonalt og demonisk. For all del, ISI er kjent for å være et vepsebol av agendaer, tystere, ambisiøse militærdudes og al-Qaida-venner, men det blir så kjedelig at de blir så enkle skurker. Akkurat som hvert gatehjørne og hver bakgård i Islamabad minner mer om Black Hawk Down enn en autentistisk gjengivelse av Pakistans hovedstad. Jeg har ikke vært i Pakistan selv, men etter vår kjefting på fremstillingen av Beirut tviler jeg ikke på at denne artikkelen i New York Times har gode poenger. På den andre siden: Pakistan var landet hvor bin Laden kunne gjemme seg i årevis, så dette er ikke tatt helt ut av det blå.

— Videre slite jeg med å finne noe sympati for Carries handlinger, delvis fordi det ikke står noe viktig på spill. Det er helt forståelig at hun vil finne ut hvem som bestilte/regisserte drapet på Sandy, for hun vil ha noen skal stå til ansvar, men som Saul sier: “Accountability isn’t in the job description”. Verden blir ikke noe bedre sted om hun finner ut av det, serien har ikke gitt oss tegningen av et stort sluttspill som Carrie må vinne for å redde oss, seerene, og resten av verden. Homeland burde spilt opp viktigheten av dette, ikke tatt for gitt av vi bryr oss.

— I tillegg synes man jo regelrett synd på Aayan, som ikke bare førføres av en alkoholisert, pillenarkoman spiondame som nettopp har prøvd å drukne sitt eget nyfødde barn, men også må høre på løgnene hennes om studieplass og nytt pass. Bla-bla-bla sier hun med dådyrøyne lysende over den smilende munnen. I den anledning lurer jeg på hvorfor ikke den oppegående studenten Aayan kjører et kjapt google-søk på denne påståtte avisen Carrie jobber for? Om han da ikke får ett treff på JÆVLA BRA BYLINE på Carrie, er hun beviselig ikke den journalisten hun gir seg ut for å være.

— Til slutt til det som skurret aller mest med denne episoden, Iron in the Fire: Carries oppsjekking av Aayan. Hvorfor skjer dette? Thrillerplottet hvor de leter etter kilden til Sandy, hvor de prøver å nøste seg innover i ISI for å avdekke konspirasjonen er jo mer enn bra nok? Når Carrie setter seg skrevs over den stakkars pakistanske studenten tenker jeg umiddelbart på det amerikanske uttrykket “to jump the shark”. Det stammer fra femte sesong av TV-serien Happy Days, hvor hovedpersonen Fonzie står på vannski og hopper over en hai. Scenen var et desperat forsøk på å tiltrekke seg seere og oppmerksomhet etter synkende ratings, og jeg er ikke fremmed for at dette blir Homelands klønete forsøk på å hoppe over en hai. Det er riktignok kult at en hvit amerikansk dame har et forhold til en ung muslim i en svær TV-serie, men jeg klarer ikke å se motivasjonen for det bortsett fra sjokkeffekten.

Nok for denne gang, jeg må svitsje til HBO Nordic og episode 2 av The Affair. Hva synes dere om ukens Homeland-episode? Kjør på i kommentarfeltet.