Ny CIA-favoritt, sleipe ISI-folk, overraskende drap og dronedrama. Ukens episode av Homeland var topp spionthriller.

Ny uke, nye muligheter til å spionere, ta ut fiender og lure folk trill rundt. Homeland er halvveis i seosng 4, og vi oppsummerer og tenker høyt. Som vanlig. Her kan du sjekke oppsummering av sesongens fem første episoder, så kommer ukens runde:

Episode 1/2: Sterk spionstart
Episode 3: Hardkokt spionasje og ulovlig kjærleik
Episode 4: For mange jern i ilden?
Episode 5: Sjokk, vantro og 1 stk tapertryne

— Episoden startet med at Carries klinefestival i safehouse med Aayan fortsatte. Da da han ble kosete, hostet Carrie opp en konvolutt med pundsedler og et pass med visum til England. Tilbake på ambassaden bestilte Carrie en ovevåkingsoperasjon fra Quinn, som ble så sur at hun sendte oppdraget videre til vår nye favoritt, Redmund. Quinn møter Dennis, den spionerende ektemannen til ambassadøren, som får snike ufortrødent rundt i CIA-lokalene. Quinn får ikke tak i Saul på telefon. Carrie og Aayan blir overrumplet av noen skumle menn på tilholdsstedet, og hun blir kidnappet og han stikker av, men det hele er selvsagt Carries planlagte opplegg for at Aayan skal oppsøke onkelen/terroristen Haqqani. Det gjør han, og akkurat når de skal bombe hele gjengen med droner, drar Haqqani den kidnappede Saul ut av bilen og peker opp mot dronen. Carrie gir blanke faen, og vil bombe uansett, men Quinn setter foten ned. Carrie stormer ut av kontrollrommet og blir sint på kontoret sitt. Slutt på episode. Puh!

— Episoden åpnet forutsigbart med Aaynans kleine pirking på Carries nakne skulder, men etter det første minuttet var dette en tour de force av en spionthriller. De forskjellige trådene som er lagt ut gjennom sesongen sys sammen til et intrikat og verdifullt persisk teppe, og Homeland lever nå opp til den sterke sesongstarten.

— Spesielt liker jeg sideplottet med CIA-agenten John Redmond, som forrige episode leverte sesongbeste med “I’m a spy, I know shit”. John Redmond minner meg litt om Gust Avrakatos i Charlie Wilson’s War, gnistrende portrettert av en forsoffen Philip Seymour Hoffman. De har begge blitt sparket i bakhodet av systemet, er bitre og åpenbart effektive i spionfaget, og du håper at de skal få så mye skjermtid som mulig. Mine indre klaffeorganer hoppet opp i en highfive da jeg så at Carrie måtte spørre ham om en tjeneste.

— Ambassadørektemann Dennis gir også noe ekstra til sesongen. Hans liksomspionering og lusking i korridorene er i meste laget, det er litt som å se Spy vs Spy, men premisset med at han spionerer på CIA for ISI gir hele intrigen en ny dimensjon. For hvem er det egentlig han spionerer for, er det ISI-folk som har business med Haqqani, eller er det terrorister som gir seg ut for å være ISI? hun som gir seg ut for å være ISI-agent, Tasleem Qureshi, er jo også samme person står bak kidnappingen av Saul.

— Den lille ranten til Fara mot Carrie etter den kjefterunden i garasjen var også fin. Den satte Carrie på plass på vegne av seeren, samtidig som den øker spenningene mellom Quinn/Fara på den ene siden og Carrie alene mot verden på den andre siden.

— For ikke å snakke om avslutningsscenen med droneovervåking, Aayan som blir skutt og Saul som blir dratt ut av bilen? Den vanligvis så sindige Quinn (kremt, bortsett fra på fylla, eller den gangen han knivstakk Brody rett gjennom hånden) som blir stående og måpe ut et “HOLY FUCK!”.  Og Carrie som ikke klarer å rive seg ut av må-drepe-Haqqani sporet og bestiller dronebombing av hele bunten, inkludert Saul? Herlig intenst regissert og klippet, og det minnet meg plutselig om en av de første virkelig gode dronescenene: åpningen på Body of Lies. Noen som husker den? Herlig med Di Caprio uti ørkenen.

— Hele sluttsekvensen gjør også at Carrie Mathison blir the drone queen, den kalde og beinharde agenten som er villig til å ofre alt – absolutt alt – for å nå målet: stoppe terrorister. Hun går åpenbart for langt, men det er også prisen å betale for å være så nådeløs som hun er. Først driver hun med “fucking a child”, som Quinn sa det så spottende, før hun uten å foretrekke en mine vil ofre kiden så vel som eks-CIA-sjefen Saul. Carrie kaldere enn desember.

— Denne episoden var Homeland slik jeg vil ha det: overvåking, spionasje, dobbeltroller, overraskelser og avgjørelser med dyptgående internasjonale konsekvenser. Kjør på!

Hva synes du om ukens Homeland? Har du andre observasjoner å legge til? Sett i gang i kommentarfeltet. You know you want to.