Snakk om å lyve som om man skal imponere Dar Adal! Jeg lovet ukentlige oppsummeringer av Homeland, men akkurat som for Carrie kommer familielivet i veien når verden brenner rundt kvartalet.
Les også om Homeland sesong 6, episode 1-5: Finnes det en stat i staten?
Så da kjører vi tre episoder i slengen denne gangen også, fra episode 6 til 8, og så skal jeg prøve meg på ukentlig fremover.
La oss gå rett på sak:
— Episode 6 var nok et høydepunkt i sesongen etter den seige starten. Jeg likte spesielt hvordan FBI-agenten Ray Conlin tidligere var Carries fiende, men lar seg overtale av hennes argumentasjon og litt lurvete bildebeviser fra Quinn. Slike karakterer gjør at skillene mellom venn og fiende hviskes enda mer ut enn hva vi er vant til i Homeland, lekkert gjort av serieskaperne.
Anmeldelsen min av de første episodene, i Aftenposten
— En av favorittreplikkene mine kommer også da Conlin snakker med tysteren, som forteller at mannen han snakket med «looks like government, man. He looks like you». Det blir kanskje litt vel mye sci-fi når Conlin drar til det private overvåkingsfirmaet, men det skaper også en krypende følelse av at alt sees av noen.
— Det var typisk Homeland å la housekeeperen (mangler norsk ord, beklager!) kjøre president-elect Elizabeth Keane inn til byen. Gjennom at de knyttet bånd over sine døde soldatsønner, kan serieskaperne bruke Keane på en helt ny måte fremover. Cheesy grep, men veldig effektivt. Og som vi fikk se i episodene fremover, viktig for handlingen.
— Herlig The Americans-stemning over Sauls kontakt med sine gamle russervenner. Det er få ting som er finere i Homeland enn når Saul treffer gamle spionfenner og -fiender, da får man et øyeblikk av agentnostalgi og CIA slik vi husker dem fra filmer om den kalde krigen.
— Det som ikke var herlig, men ikke overraskende, var barnevernsporet. Helt siden Carrie lekte med tanken om å drukne Franny (HUSKER dere den scenen?! Har fremdeles mentale blåveiser) har det vært åpenbart at hun ikke alltid er skikket til å være mamma.
— Det overrasket meg egentlig litt at det var Dar Adal som sto bak barneverntipset også, selv om jeg i etterpåklokskapens navn burde sett den komme. Hovedkarakterer i Homeland blir jo ikke fratatt barn uten grunn.
— Det ga oss også en av de sterkeste scenene i Homeland på lenge. Når Saul kryper til korset og trygler Carrie om hjelp, og de sitter i bilen foran fosterhjemmet og spionerer på en lykkelig, lekende Frannie er det så mange sting som spilles ut samtidig. Carries brennende behov for å klemme datteren, samtidig som det går opp for henne at datteren muligens har det bedre med et trygt, stabilt fosterhjem. Samtidig snus forholdet mellom Saul og Carrie nok en gang, og han er plutselig avhengig av Carries hjelp for å nå den kommende presidenten.
— Og for et spor det blir! Carrie rigger til møtet mellom Elizabeth Keane og Majid Javadi, bare for å oppleve at han har forhandlet om en annen sannhet med Dar Adal på siden. Nok en gang klarer Homeland thrillertrikset med å peke så lenge og så insisterende i én retning at jeg ikke får med meg hva som kanskje skjer andre steder.
— Det ble kanskje litt vel melodramatisk med Carries fylleringing til president-elect Keane, men samtidig satte det perfekt opp til øyeblikket hvor det engang så gode forholdet deres smuldret bort som en tørr Marie-kjeks i hendene til haukekonspiratøren Dar Adal.
— Her om dagen synset Dagbladet-journalist Geir Barstein på Facebook om ikke Alex Jones-karakteren (han koko talkshow-verten) var litt lite brukt. Det viste seg at Barstein ikke hadde sett episode 8, for der tar jo han steget inn i lyskasteren. han er også en del av Dar Adals sluttspill, selv om det et øyeblikk ser ut som Adal muligens har en bitteliten følelse av tvil om hvordan de skal bruke videoopptaket av Keanes sønn som løper gjennom kuleregnet. Denne sesongen av Homeland lovet at de skulle dra Home, og med en koko, konspirasjonsteoriavhengig talkshow-vert føles serien virkelig hjemme.
— Vi burde snakket mye om Quinn, men jeg orker ikke. Jeg sliter virkelig med scenene hvor han befinner seg i en vortex av posttraumatisk dritt, selvbebreidelse og fantasier, og når det hele kulminerer med at Astrid blir skutt er det sesongens desidert tristeste øyeblikk. Men det virker som Quinns rolle er så stor at han garantert får posisjon midt på scenen når sesongens klimaks kommer.
Det var det jeg kom på i farten. Jeg har sikkert glemt noe, men da kan vi ta det i neste runde. Snakkes til uken!