HOC_402_02187r2-1

House of Cards S4: Total. Brutal. Frykt.

Vi har sett hele sesong 4 av House of Cards. Er det vaklende politiske dramaet fra Netflix friskmeldt?

House of Cards
gikk på en smell i sesong 3, det ser de fleste ut til å være enige om. For min egen del raknet serien da Claire overnatten på cellen til den russiske dissidenten, og jeg ga opp serien da.

ADVARSEL: Masse spoilers nedover

Etter en rå trailer for fjerde sesong, bestemte jeg meg likevel for å plukke opp den blodige hansken fra Frank Underwood. Da ble det 13 episoder siste døgn, her er mine takeaways:

Les også: House of Cards sesong 2 – en oppsummering

1. Sesongen starter surrete og slapt. Claire og Frank Underwood prøver så godt de kan, men når de kjemper mot hverandre graver serien seg ned i et destruktivt modus som fremstår mer sutrete enn interessant.

2. Det er noen fine stunder i de første episodene, selv om det er for mye fjas. Jeg liker for eksempel godt Claires planer om å bli kongressrepresentant fra hjemstaten Texas, spillet som regisseres mot og med Celia og Doris Jones er mesterlig skrevet og utført. Da er House of Cards enkel og tydelig: politisk drama med store agendaer som ruver i bakgrunnen.

3. Første halvdel sesongen skjemmes uansett av noen håpløse sekvenser, spesielt etter Frank Underwood blir skutt. Hallusinasjoner, syner og drømmer skulle vært forbudt ved lov. Komadrømmescenene var den ene skampletten på The Sopranos-arven, og nå falt Beau Willimon & co også for fristelsen. Scenene da Frank står i et rom med folkene han har drept, er det mest banale og fornærmende jeg har sett siden danskene mikset billig dupstep inn i 1864. At presidenten ble skutt var greit nok, selv om det er litt for åpenbar tvist, men la han nå for Guds skyld ligge i fred i koma.

4. Det hele snur heldigvis, og det er enkelt å peke på hvor. I episode 7 blir Claire og Frank for alvor gjenforent, og når hun viser antydninger til svakhet, kommer de forløsende ord fra ektemannen: “Find your steel”. Når Claire og Frank igjen inngår en diabolsk allianse, og konspirerer som bare de kan, da virker det som serien kvikner til fra både Franks koma og fyllesyken fra røret i sesong 3. Når så episoden avslutter med Franks “we are gonna destroy them all”, som bekreftes av Claires “yes, we are”, noterer jeg kjapt “et av årets TV-øyeblikk så langt”. Legg også merke til de vanvittig lekre klippingene mellom planlegging av møter og møtene. Briljant skrevet, og regimessig er det ren perfeksjon.

5. Serien forsterkes også av gode, nye karakterer. Joel Kinnaman stråler som New York-guvernør Will Conway, den unge krigshelten som er republikanernes arveprins og planlagt motstander til Frank Underwood. Conway og konen Hannah introduseres og utvikles fra sympatisk all-american til kyniske narsissister, og til slutt klarer manusforfatterne til og med å gjøre sønnen Charlie til en mini-nemesis for Frank. Samspillet mellom Kinnaman og Dominique McElligott går dypt og godt, og jeg antar/håper at de følger over til sesong 5.

6. Sesongen har noen av de mest intense dialogscenene jeg har sett på TV på en stund. House of Cards er best når serien beveger seg i grenselandet til parodi, men holder seg rett innenfor. Tenk bare Conways vaklende, men etter hvert vellykkede dialog med og monolog til kidnapperne. Eller da Claire og Hannah diskuterer mens ektemennene forhandler med terrorister, og Hannahs “do you ever regret not having children” følges opp av Claires stålblikk og “do you ever regret having them”.

7. Når vi første snakker om monologer, er Claires tale til partiet noe av det beste som er skrevet for House of Cards. Hennes rolige, balanserte og kalkulerende måte å snakke på og te seg, fungerer som en motpol til alt som er skrevet av West Wing-general Aaron Sorkin. Der Sorkin fyller luften med ord og lar folk gå raskt rundt i korridorer, lar House of Cards luften dirre av pauser, dype blikk og lyden av en arena som såvidt har desibel i seg.

8. Minus: Neve Campbell fikk for lite plass som LeAnn Harvey, den politiske konsulenten fra Texas. Hun var veldig interessant da hun jobbet for Claire i starten, men etter hvert som LeAnn kom inn i varmen (bortsett fra hos Doug, selvsagt) ble hun dessverre skrevet ut mot sidelinjen.

9. Sesongen bød ellers på fin oppnøsting av tråder fra tidligere sesonger. BBQ-kokken Freddy fikk en slags moralsk hevn over Frank, men viste også sine mørkere sider da han banket opp eks-redaktør Tom Hammerschmidt. Journalistsporet fungerte generelt veldig bra. Hammerschmidts  “journey of a thousand miles”, som endte med den knusende artikkelen, bevegde seg seg sakte og spennende innover mot hovedplottet. Remy og Dunbars vei til en slags renselse gjennom å bidra til artikkelen var også fin miks av HoC-historie og friskt plot.

10. Den siste episoden er en nær perfekt miks av krimplott, mediathriller, politisk spill og familieportrett. Underwoods-duoen sa selv at de aldri kom ti å overleve Hammerscmidt-artikkelen, men i løpet av de siste fem minuttene overbeviste de meg om at de bør få en sesong til aka fire år til i Verdens Mektigste Jobb.  Jeg forstår at noen synes det blir for kynisk når Frank ser på Claire med beundring og sadisme i blikket og sier “Let’s attack people’s hearts”. før han går over i punktumssetninger med “Fear. Brutal. Total.”, men det eneste jeg klarer å tenke på er hva i huleste som skal skje i sesong 5. House of Cards er offisielt tilbake.

  • Frode Vincenzo

    Er det bare meg som synes det virker helt god natt at Frank og Claire etter en ganske knusende artikkel bare skal kunne si “Ok, da går vi til krig og er litt tøff i nebbet”, så skal alt ordne seg?

    Kjøpte ikke den i det hele tatt.