TheKillers

Hvordan kan Serial bli film?

To drapsmenn på en diner i Illinois, en mystisk svenske og Franz Kafka. Du vil ikke tro hva de har med filmversjonen av Serial å gjøre.

NB: Inneholder spoilers om siste episode av Serial og avslutningen av Homeland sesong 4.

Her om dagen så jeg 1946-filmen The Killers, en strålende noirfilm om eksbokseren Swede (spilt av en debuterende og meget sjarmerende Burt Lancaster), drapsmennene Max og Al, forsikringsmannen Jim Reardon og en double crossing dame i Ava Gardners vakre skikkelse. Filmen – som varer i drøye halvannen time – er basert på en av Ernest Hemingways korte noveller, The Killers. I den knappe, iskalde og atmosfæriske novellen skjer det ikke så mye annet enn at to karer valser bestemt inn på en diner, krangler med servitøren om menyen, og annonserer at de skal drepe en fyr med kallenavnet Swede. Svensken.

Da de forlater dineren med uforrettet sak, løper dinergjesten Nick over til svensken og sier at noen skal drepe ham. Svensken reagerer knapt der han ligger i sengen på et gjestehus, og avslutter novellen med å si at han er lei av å rømme. Dette utgjør rundt 13 minutter av filmen, som så bruker manuset fra en ukreditert John Huston og Oscar-vinner Richard Brooks til å utforske disse klassiske og innbydende Hemingway-karakterene videre. Hvem er svensken, og hvorfor gjemte han seg i småby i Illinois? Hvem er de to drapsmennene, som i følge Ernest ate with their gloves on, og hvorfor annonserer de så høylytt at svensken må dø? Hvorfor har svensken resignert? Så mange spørsmål, så få svar, så mye fantasikapital som må brukes.

The Killers er både en gnistrende filmklassiker (jeg anbefaler Arrow Academys flotte Blu-ray-utgave, med restaurert bilde og to interessante dokumentarer) og en novelle som treffer mitt mørke krimhjerte med en skarp, gjennomtrengende pil. Ikke overraskende er dog Hemingways novelle best, med alle spørsmålene den etterlater oss, og de mystiske skikkelsene som beveger seg over sidene som skygger fra en tid så svunnen at hipstere ville betalt i dyre dommer for en tidsmaskin dit.

Drapsmennnene, svensken og George, Nick og Sam på dineren kommer kjapt inn i livene våre før de gir oss akkurat nok informasjon og kunnskap til at vi grubler oss bakover i livene deres. Som Umberto Eco ville sagt det: vi snakker om en veldig åpen tekst. Et slikt forhold har jeg akkurat nå også til Serial, denne sensasjonelle podcasten som gjennom 12 episoder denne høsten har utforsket og etterforsket en 15 år gammel drapssak i Baltimore.

Programleder og journalist Sarah Koenig har gitt den undersøkende journalistikken en ny arena, samtidig som hun gjennom en true crime-historie har vekket til live det gode, gamle hørespillet. Er Adnan psykopaten som fremdeles nekter på at han har drept eks-kjæresten Hae? Hvorfor tystet Jay, og hvilken avtale ble gjort som holdt ham ute av fengsel? Hva er greien med The Nisha Call? Og hvorfor kom den nylig løslatte serievoldtektsmannen inn i podcasten på oppløpssiden? Hhmmm. Har vi å gjøre med et overlagt justismord, slurvete etterforskning eller en drapsmann som fortjent sitter bak lås og slå for resten av livet?

Historien har begeistret og fascinert såpass at den i skrivende stund innehar de ti øverste plassene på iTunes Topp 10 Podcast Episodes. Å lage andre podcasts må være som å ikke være norsk i langrennssporet, og den åpne avslutningen, hvor saken egentlig ikke blir en centimeter nærmere oppklaring, har frustrert, irritert og fascinert lyttere over hele verden. “Nedtur” og “skuffende” er gjengangere fra lyttere, som forventet en John Grisham-verdig oppklaring av saken, eller Harlan Coben-aktige overraskelser som snudde den på siste side.

Jeg vet det er litt umoralsk – eller kind of immoral, you know, som Sarah Koenig slentrende og knirkete hadde sagt det – å gjøre en tragisk drapssak fra virkeligheten om til spekulasjoner og popkulturell begeistring, men avslutningen på Serial endte opp med å bli mystisk hemingwaysk i all sin mørke fortapelse.

Ingen vinner, alle taper (bortsett fra Sarah Koenig, som har fått nok penger fra lytterne til å begynne på sesong 2), og fantasien løper løpsk når man tenker på hvem, hva, og hvorfor? Dersom noen kjøper filmrettighetene fra Sarah Koenig og Adnan (jeg tviler på at han vil dét, men bli med for tankeeksperimentets skyld) ser jeg levende for meg at de følger oppskriften fra The Killers, og lager en moderne krimthriller hvor de fyller inn hullene, skaper fantasirike bakgrunnshistorier og syr sammen et krimplott som gjør at hele historien brått går opp som en vellagt kabal i lunsjpausen.

Eller ender det opp som Kafkas Slottet, en så perfekt og ambisiøs roman at forfatteren selv aldri klarte å få den til å gå opp? En historie som står uløst og frustrert malt inn i et hjørne for evigheten? Det er hvert fall bedre enn avslutningen på årets heseblesende og intenst spennende Homeland-sesong, hvor serieskaperne prøvde å overraske med en sober, nedpå familiedramaepisode samtidig som de sirlig fikk plottet til å gå opp. Kjedelige greier. For hva skal vi snakke om da?

Denne teksten var først publisert i Aftenposten