Hvordan skrive krim etter Utøya?

Norge pleide å ha Europas laveste kriminalitetsrater i virkeligheten – og de høyeste i bøkenes verden. Men så kom 22.juli…

I helgen tok en lengre artikkel i The Guardian opp et spørsmål OP-5 har tenkt mye på i våre mer seriøse øyeblikk: Hvordan kan man skrive krim i etterkant av en massakre? Hvordan kan norske krimforfattere nærme seg tragedien på Utøya?

Det hører med til saken at den angloamerikanske verden er over middels interessert i “Nordic Noir” – krim fra eksotiske Skandinavia. Mens suksessen tidligere var et hovedsakelig svensk fenomen (tenk Sjöwall og Wahlöö, Henning Mankell og Stieg Larsson), har norske forfattere fått sitt gjennombrudd de siste årene. Jo Nesbø er åpenbart bjellesauen, men også folk som Kjell Ola Dahl, Karin Fossum og Anne Holt kan du risikere å finne i stabler i amerikanske bokhandler.

Men hvorfor? Én grunn er det eksotiske – fjorder og fjell, skoger og snø. Det fenger. Ikke for ingenting fikk Nesbø det store gjennombruddet i England og USA da han begynte å bruke snømenn, Hardangervidda og snøskred som bakteppe i bøkene sine. Men jeg tror det er mer. Som The Guardian skriver:

Ever since the Swedish couple Maj Sjöwall and Per Wahlöö began their influential series of crime novels in the 1950s, Scandinavian crime fiction– through Henning Mankell, Stieg Larsson and their Norwegian counterparts – has been written largely from a leftwing perspective, as a critique of the failings and hidden hypocrisies of social democracy. Within this viewpoint, neo-Nazism has performed the role of all-purpose bogeyman, as a kind of sinister spectre of capitalism haunting both the margins and the impenetrable heart of society.

Poenget her er ikke alle nynazistene i norsk krim, eller ABBs rolle som den nye “bogeymannen”, men derimot følelsen av at velferdsstatens idyll er falsk, at den fascistiske fare truer rett under overflaten. Hvor mange svensker kriminalromaner har jeg ikke lest der den radikale etterforskeren kommer over en SS-uniform i skapet?

Lenge pleide jeg å tenke at dette var ganske søkt. Sverige var kanskje slik, spesielt Skåne, men ikke Norge. Og det var her 22.juli forandret holdningen min. Det jeg tidligere hadde avvist som virkelighetsflukt – en beregnende og totalt kynisk morder som bruker ti år på å planlegge ugjerningen sin – dukket plutselig opp. “Ein teikneseriefigur som brått steig ut or cyberspace og laga helvete blant kroppar av kjøt og blod” skrev historikeren Nils Rune Langeland i den beste analysen av ABB hittil.

Vi kunne dermed konkludere med at krimforfatterne fikk rett, akkurat som ingen kom nærmere i å foregripe angrepet 11.september enn thrillermesteren Frederick Forsyth. Men jeg er ikke sikker. For det finnes en annen tolkning av Utøya: at virkelighetens jævelskap er så grusomt at vi ikke lenger trenger fiksjonen. De første dagene etter 22.juli følte jeg det sånn. Jeg orket ikke lese noen bøker, og i alle fall ikke krim. Langsomt vendte leselysten tilbake. Kanskje er det sånn flere hadde det?

Jo Nesbø sa i alle fall noe sant om dette da jeg intervjuet ham i august i år:

– Jeg tror det var John Erik Riley som en gang sa om American Psycho at det ikke var sadismen som sjokkerte mest, men fraværet av følelser. Vi rystes over folk som plukker bein av insekter med pinsett. Det vil aldri slutte å fascinere oss. Det samme med Utøya. Du drar til et sted folk ikke kan stikke av fra. Det er så kaldt, rasjonelt og nådeløst. De fleste av oss har behov for å se oss selv som en slags protagonist i historien om oss selv, vi rasjonaliserer, rettferdiggjør og omskriver virkeligheten slik at den stemmer med den forestillingen. Men det er jo ikke mulig her; automatvåpen mot ubevæpnede tenåringer fanget på en øy. Og det er det som er så vanskelige å fatte. At du regisserer deg selv som monsteret i din egen skrekkfilm. At du jo må se det selv; at du er han ingen – heller ikke du selv – noensinne har heiet på i en fortelling.

Puh. Det ble jo en lengre post enn jeg hadde trodd. Men disse spørsmålene bør kriminteresserte folk stille seg framover.