Utenriksminister Jonas Gahr Støre bruker Knausgårds Min kamp til å reflektere over ”det nye vi.” Han burde heller lese Zlatan.
Ok, dette er ikke krim akkurat, men OP-5 DIGGER Zlatan og jeg var nylig i Sverige. I Stockholms journalistkretser var det to bøker det ble snakket om. Den ene var selvsagt fenomenet Jag är Zlatan, den unike beretningen om Zlatan Ibrahimovic´ vei fra fattigdom i innvandrergettoen Rosengård til fotballens superstjernehimmel. En halv million bøker er revet ut av bokhandelen på under to måneder.
Den andre var det omstridte seksbindsverket Min kamp av Karl Ove Knausgård. Nå har han nok et godt stykke igjen til Zlatans salgstall, men blant kulturinteresserte svenske barnevognstrillere hersket Knausgård-feber, litt som i Norge for to år siden. ”Her jogget Knausgård,” sa de og pekte mot en park på Söder.
Men bortsett fra fordrukne fedre, berømmelse på hvert sitt felt og at begge har hus i den sydsvenske byen Malmø – har disse to fortellingene noe til felles? Tilsynelatende er det svært lite. Jag är Zlatan er en tidløs historie om drømmer som blir til virkelighet, fortalt av en ramp det er umulig å mislike. Min kamp er en midtlivsroman, om å frigjøre seg fra sin far, men bli innhentet av farsrollen, og erkjenne at dette er livet, at det var slik det ble.
Likevel tror jeg de to bøkene har et tydelig fellestrekk: De handler begge om utenforskap, i forhold til sine nærmeste og i forhold til et nasjonalt fellesskap. I sin Knausgård-analyse griper utenriksminister Jonas Gahr Støre fatt i ”det sjette bindets tankevekkende refleksjon rundt begrepet “vi.”
Kunstneren Knausgård har aldri følt seg som del av noe nasjonalt fellesskap, inntil han ser bildene fra Utøya og gråter, som andre nordmenn. De døde ungdommene ligger utover et skogkledd og knausete landskap ingen moderne forfattere har beskrevet mer presist og poetisk enn ham selv.
At han senere sidestiller ”den enorme kraften” i landesorgen med Tyskland på 1930-tallet, understreker at Knausgård alltid har vært en mer subtil følelsesfortolker enn historisk essayist. Jeg tror ikke hans utenforskap stikker særligere mye dypere enn en opprørt gymnasiast eller salongradikalers. Det forstår vi best når vi sammenlikner med Zlatan.
Avstanden fra Rosengård til Malmø sentrum er i overkant av fem hundre meter. I selvbiografien forteller Zlatan at han knapt hadde vært i sentrum før han var sytten år. Etter VM i 1994 dukket den svenske landslagskeeperen Thomas Ravelli opp for å spille kamp i Malmø. Tretten år gamle Zlatan hadde ikke hørt om ham. ”Men jeg var altså fra Rosengård! Jeg ga fullstendig faen i svenskene. Jeg hadde holdt med brassene…”
I likhet med andre svenske drabantbyer ble Rosengård bygget som en del av ”Miljonprogrammet” i perioden 1965-1975. Over en million boliger, over 25% av landets samlede boligmasse, ble reist for å møte boligkrisen og huse den mannssterke svenske arbeiderklassen og et stadig større innslag av fremmedarbeidere fra Sør-Europa og Balkan.
Selv om det ble bygget drabantbyer i Norge også, var størrelsesordenen så mye mindre. Arbeiderklassen i norske byer var fåtallig sammenliknet med Sverige; industrien var betydelig mindre; befolkningen var spredt ut over landet. Norges motsvar til millionprogrammet var ikke Groruddalen. Det var alle byggefeltene som skjøt opp i småbyer og tettsteder.
Helt siden debuten Ute av verden har Knausgård vært byggefeltenes ledende poet og kronikør. Hans beskrivelse av de pregløse husene, sjelløse veinavnene (”Kongleveien”) og fullkomment ordinære menneskene som bor der kunne aldri kommet fra en som stod på utsiden av et norsk fellesskap. Knausgård har absolutt gehør for den skandinaviske middelklassens livsangst.
Derfor tror jeg utenriksministeren heller burde brukt Jag är Zlatan til å reflektere over framtiden til det nye norske vi. For Zlatan uttrykker en urban fremmedgjøring som har kommet lenger i Sverige. Tross alt: Mens de mest belastede svenske drabantbyene har en minoritetsandel på 80-90%, har ingen bydel i Oslo etnisk norsk minoritet. Men det kommer.
Hva skjer da med det nasjonale fellesskapet Støre er opptatt av? I motsetning til alarmistene tror jeg ikke Norge går under av at Groruddalen tømmes for etnisk norske elever. Men det stiller et lite og egalitært samfunn overfor nye utfordringer i forhold til fattigdom og fremmedgjøring. Bruk Zlatans fantastiske selvbiografi som utgangspunkt for en viktig debatt. På den annen side gleder jeg meg over tanken på at den neste Knausgård neppe er en forknytt kunstner fra boligfelt-Norge, men en cocky gettoramp som vet å nyte suksessen.
For det nye norske vi er det ikke sikkert det er entydig negativt.
Først publisert i VG 15. januar