Oliver Stone sin storhetstid. Kan det bli bedre?


Til sommeren er Oliver Stone klar med Savages, en film basert på boka til OP-5-favoritten Don Winslow. Perfekt påskudd for å skrive om en av våre store regissør-helter.

Savages ser kul nok ut den, om man som oss liker camp action med gamle nittitallshelter (Uma Thurman, John Travolta, hey!) med raske replikker i trengte situasjoner. Don Winslow er vanligvis kongen av slackerkrim blant potheads og surfere på Vestkysten, men det virkelige krimmesterverket hans – den episke The Power of the Dogs om krigen mot narkotika i Mexico – er også den mest alvorlige boka hans. Det bør det bli tv-serie av en gang.

Men nok om det, for denne filmen er bare et påskudd til å skrive litt om Oliver Stone. Det er ingen overdrivelse å si at Stones kred som regissør har vært i fritt fall lenge, kanskje helt siden Natural Born Killers (1994). Det siste tiåret har han laget filmer som Wall Street: Money Never Sleeps og bleke W. (om Bush), samt noen dokumentarer om Hugo Chavez og etter sigende snart Mohammed Ahmedinejad. Som Galtung har han også blitt beskyldt for å flørte med Sions vise protokoller. Da tikker klokka mot midnatt.

Men når Stone likevel er en av de viktigste filmskaperne i Hollywood de siste førti årene, skyldes det rekka av filmer han laget i en kort kreativ raptus mellom 1986 og 1994. Jeg har ikke glemt jobben han gjorde som manusforfatter med Oscar-vinneren Midnight Express (1978), en killer fortelling om en amerikansk narkosmugler i tyrkisk fengsel, eller klassikeren Scarface (1983), der manusforfatter Stone etter sigende satt med nesa like langt nede i kølposan som Tony Montana.

Stones rennomé som en slags Hollywoods Hemingway – lidenskapelig opptatt av dop, damer og krig – ble konsolidert i 1986. Dette året utkom først Salvador (er den løselig basert på Joan Didions reportasjebok?), en herlig krigsromanse satt i El Salvador. Her møter vi James Woods som dekadent krigskorrespondent og James Belushi som sidekick, samt grusomme dødsskvradroner og venstreorienterte katolske prester. Dessuten er det en obligatorisk og temmelig over-the-top romanse med en lokal skjønnhet, så vidt jeg husker, og det hører selvsagt med.

Men det var selvsagt Platoon som plasserte Stone i Hollywoods toppsjikt. Den ble også sluppet i 1986, og innbrakte ham Oscar for blant annet beste film og regi. Da jeg nylig så filmen på nytt, ble jeg minnet på hvor dypt inn i vår mentalitet den hadde trengt. Willem Dafoe (Sergeant Elias) og Staff Sergeant Barnes (Tom Berenger) med adagio-strykere i bakgrunnen gjennom jungelen var gjennom hele oppveksten mitt bilde av Vietnam-krigen.

Hva drev egentlig Stone med i disse årene? Året etter kom Wall Street, i 1989 Born on the Forth of July, i 1991 The Doors – de to første rene klassikere fra åttitallet, den siste en aldeles brukbar og kontroversiell film om Jim Morrison (som fikk meg og mange andre trettenåringer til å digge The Doors). Makan til kreativitet, makan til evne til å finne orignale historier som speilet tidsånden.

Men 1991 var også året da Stone etter min mening laget sin aller beste film. Når jeg ser JFK på nytt, blir jeg både minnet på hvor inspirert jeg som dokumentarforfatter har vært av klippeteknikken han bruker (der historisk footage klippes mot hovedfortellingen i et heseblesende tempo) og viktigere, hvor sterkt medium film er.

Jeg husker ennå hvor jeg så den i 1992: På Soria Moria. I mange år trodde jeg at “the grassy knoll” var løsningen på Kennedy-drapet, og jeg var overbevist om det “military-industrial complex” måtte bekjempes med alle midler. Dessuten er Kevin Costner magisk som sekstitallsmann med hornbriller og høyt liv i buksa. Og birollelista? Tommy Lee Jones, Donald Sutherland, Joe Pesci, Kevin Bacon og Gary Oldman som Lee Harvey Oswald. Kan det bli stort bedre?

Jeg holder fremdeles JFK som en av de sterkeste politiske thrillerne fra de siste tiårene, uansett hvor konspiratorisk teorien bak måtte være. Styrken til Oliver Stone er nettopp skamløsheten og mangelen på respekt – for politiske autoriteter eller den gode filmsmak. Og om Hollywood-regissører glatt kan neglisjere den gode smak er Stones respektløshet ganske imponerende i en filmby som sjelden tør det. Han er god fordi han våger og vil mer enn andre filmskapere.

Det siste kunne vært skrevet i fortid, for etter JFK gikk det nedover med karrieren. Natural Born Killers holder jeg utenfor, den er kanskje mer spekulativ enn virkelig god, men fremdeles rå og provoserende som Stone på sitt beste. Men Nixon? Nei. Any Given Sunday? Tja, litt kjedelig? Alexander? Nei, nei, nei.

Men kan Stone komme tilbake? Jeg tviler, men håper jeg tar feil. Hva tenker dere?