Spionkrigen i Midtøsten – del 2. OP-5 følger den dramatiske utviklingen.

For et par uker siden skrev jeg en sak om Mossad, revolusjonsgarden og andre etterretningsorganisasjoner i Midtøsten her på bloggen. Der refererte jeg til den israelske sikkerhetsanalytikeren og forfatteren Ronen Bergman. Han har blant annet skrevet om “The Dubai Job” og en bok om Israels hemmelige krig mot Iran. Så han burde være ganske kvalifisert til å si noe om det som bygger seg opp nå.

Det har han også gjort. I New York Times her forleden har Bergman en lang artikkel om hvorvidt Israel vil komme til å angripe Iran for å stoppe landets atomprogram. Det er i grunnen ganske skremmende lesning. Men dette er ikke et spørsmål der folk kan stikke hodet i sanden. Bergman har intervjuet Ehud Barak, Israels høyest dekorerte soldat og tidligere statsminister:

As we spoke, however, Barak laid out three categories of questions, which he characterized as “Israel’s ability to act,” “international legitimacy” and “necessity,” all of which require affirmative responses before a decision is made to attack:

1. Does Israel have the ability to cause severe damage to Iran’s nuclear sites and bring about a major delay in the Iranian nuclear project? And can the military and the Israeli people withstand the inevitable counterattack?

2. Does Israel have overt or tacit support, particularly from America, for carrying out an attack?

3. Have all other possibilities for the containment of Iran’s nuclear threat been exhausted, bringing Israel to the point of last resort? If so, is this the last opportunity for an attack?

For the first time since the Iranian nuclear threat emerged in the mid-1990s, at least some of Israel’s most powerful leaders believe that the response to all of these questions is yes.

Bergman er naturligvis godt informert når det kommer til den hemmelige krigen som har pågått mot Iran i en årrekke, og spesielt de mystiske dødsfallene som har rammet iranske atomfysikere. Han skriver:

Israelis cannot enter Iran, so Israel, Iranian officials believe, has devoted huge resources to recruiting Iranians who leave the country on business trips and turning them into agents. Some have been recruited under a false flag, meaning that the organization’s recruiters pose as other nationalities, so that the Iranian agents won’t know they are on the payroll of “the Zionist enemy,” as Israel is called in Iran. Also, as much as possible, the Mossad prefers to carry out its violent operations based on the blue-and-white principle, a reference to the colors of Israel’s national flag, which means that they are executed only by Israeli citizens who are regular Mossad operatives and not by assassins recruited in the target country. Operating in Iran, however, is impossible for the Mossad’s sabotage-and-assassination unit, known as Caesarea, so the assassins must come from elsewhere. Iranian intelligence believes that over the last several years, the Mossad has financed and armed two Iranian opposition groups, the Muhjahedin Khalq (MEK) and the Jundallah, and has set up a forward base in Kurdistan to mobilize the Kurdish minority in Iran, as well as other minorities, training some of them at a secret base near Tel Aviv.

Dette er en velkjent Mossad-strategi, som også ble brukt mot irakiske atomfysikere på slutten av 1970-tallet: En Mossad-katsa (føringsoffiser) foretar en første rekruttering, gjerne som amerikansk forretningsmann. Deretter foretar andre Mossad-folk et åpent vervingsforsøk, som israelere. Det skrekkslagne rekrutteringsobjektet har ingen andre å snakke med enn sin venn forretningsmannen om at han er forsøkt vervet av den “sionistiske fienden”…

Men i alle fall. Bergman konkluderer med at sabotasje og etterretningskrig i beste fall er en utsettelse av den iranske bomben. Man kan ikke stoppe den med sånne virkemidler. Og hva da? Mange europeere har i sitt stille sinn kommet til at en iransk atommakt er til å leve med – som en slags terrorbalanse mellom Iran og Vesten. Nord-Korea har ikke brisket seg etter at de ble en atommakt, eller? Hvilken politikk lander USA til slutt på når det røyner?

Israel tenker uansett ikke slik. Som Bergman dystert konkuderer:

After speaking with many senior Israeli leaders and chiefs of the military and the intelligence, I have come to believe that Israel will indeed strike Iran in 2012. Perhaps in the small and ever-diminishing window that is left, the United States will choose to intervene after all, but here, from the Israeli perspective, there is not much hope for that. Instead there is that peculiar Israeli mixture of fear — rooted in the sense that Israel is dependent on the tacit support of other nations to survive — and tenacity, the fierce conviction, right or wrong, that only the Israelis can ultimately defend themselves.

Hele denne lange artiklen ligger ute på NYTimes. Den anbefales alle politisk interesserte.