Hva har Downs syndrom, EF-drap, casanovas i Venezia og jakten på Alexander den Stores grav til felles? Alt hører hjemme i den norske krimhøsten.

I forrige uke var jeg ordstyrer på en krimsession på Oslo Litteraturfestival. Jeg snakket med veteranen Karin Fossum, eventyrdebutanten Vidar Sundstøl, altmuligmannen Hans Olav Lahlum og operasanger-blitt-krimforfatter Øystein Wiik om deres seneste romaner.

I den anledning pløyde jeg også gjennom alle bøkene, så her er en kjapp gjennomgang av de fire av utgivelsene i den norske krimhøsten.

Karin Fossum – Carmen Zita og døden
— Fossum omtales som “Queen of Scandinavian crime” på engelske wikipedia, og det som hvert fall er sikkert er at hun er en ganske så unik stemme i et ellers litt grått norsk krimlandskap. I Carmen Zita og døden møter vi et ungt par som opplever at deres lille barn med Downs syndrom blir funnet død i fjæren nedfor huset deres. Gjennom 200 sider følger vi det som skjer inni hodet til Carmen Zita, kjæresten og politimannen Konrad Sejer, og ikke noe som helst annet. Karin Fossum sjalter bort alt annet, og tar oss med på en reise inni hodene til folk. Ikke ulikt slik hun gjorde i forgjengeren Jeg kan se i mørket.  Resultatet er en ubehagelig bok av selvrettferdigiggjøring og grusomheter. Anbefales deg som likte Gone Girl, men synes den var litt for mainstream.

Vidar Sundstøl – Besettelsen
— Vidar Sundstøl har vunnet priser for Minnesota-trilogien sin, med Besettelsen er han i gang med en eventyrserie om arekologijournalisten Clive Ohre. han jobber for magasinet Lost Worlds (tenk National Geographics redigert av Indiana Jones), og jakter på graven til Akexander den Store. Intet mindre. Sundstøl åpner sterkt og spennende, mister litt tempo mot slutten (det blir et par enkle snarveier samt litt mye frem og tilbake mellom nåtid og 1985), men nøster seg fint inn mot klimakset. Og ikke minst reiser vi verden over, fra Alexandria til Napoli til Island, hvor som helst. Tom Egeland er fremdeles kongen på eventyrhaugen med sine Bjrn Beltø-romaner, men jeg ser ikke bort fra at Clive Ohre kan bli en konkurrent når spenningsfolket skal plukke romaner i fremtiden. Anbefales til alle som leter etter den nye Tom Egeland, Sundstøl har herved meldt seg på konkurransen.

Hans Olav Lahlum – Kameleonmenneskene
— Fjerde bok om K2 og Patricia, denne gangen med EF-valget (EU/EEC?) som bakteppe. Lahlum skriver nøyaktig slik vi forventer etter de første romanene, altså tegneserieaktige karakterer som snakker slik de gjorde i Filmavisen, og plottet er velsydd med drapsgåte, mørke hemmeligheter og hemmelige agendaer. Anbefales alle som likte de forrige krimromanene fra Lahlum, om du likte dem går denne rett hjem også.

Les også: Kan Lahlum anbefale en god krimbok om sjakkmiljøet?

Øystein Wiik – Casanova-syndromet
— Øystein Wiik er i ferd med å bli mer krimforfatter enn sanger, og resultatet er romaner som Casanova-syndromet. Jeg ser for meg at Wiik sitter med vind i håret i skrivestuen sin, slurper dyr Amarone-vin, bryter ut i opera og taster inn dramatiske setninger på skrivemaskinen sin. Når man leser bøkene hans føles det hvert fall slik. En drapsgåte i romiljøet ved Harvard-universitetet utenfor Boston går side om side med et mildt sagt episk plot i Venezia med casanovas, sexopplæring, transkjønnede operasangere, sabling av champagneflasker, gondoler som flyter gjennom mørke bakgater…eh, bakkanaler, og alt vi etter hvert forventer oss fra levemannen Øystein Wiik. Midt inni dette står Tom Hartmann og prøver å finne ut av galskapen. Anbefales alle som vil ha over-the-top, entusiastisk krim fra en av de artigste blomstene i den norske krimfaunaen.

Les også: Harvard-drap, Venezia-drama og snart også norsk black metal