Tyler Hamilton avslørte både kompis Lance Armstrong i boken The Secret Race. Vår sykkelkorrespondent skriver om seier, løgn og tragedie, og hvorfor en film om Lance kan bli skuffende greier.
I går skrev vi om de planlagte filmene om Lance Armstrong, og fikk gode lesetips fra Magnus Sveen i TV 2 Sporten. Makan til spennende, lurvete og episk bransje så full av intriger som sykkelbransjen skal man lete lenge etter, og det blir fort gode bøker av slikt.
Det som skulle vært ren, vakker idrett, fremstår mest av alt som en kriminell gjeng som gjør hva som helst for å lure offentligheten og konkurrentene. Med andre ord akkurat som en hvilken som helst spionroman! Kriminiminiminelt.
Så vi utnevnte sporenstreks Magnus – som blant annet har dekket TOur de France for TV 2 – til sykkelkorrespondent for OP-5, og fikk denne rapporten om sykkelbøker og de kommende filmene:
—
Det er ikke hver dag man tildeles nye titler. Skal jeg leve opp til tittelen Asbjørn ga meg her om dagen, må det leveres. Så her kommer mitt aller første bidrag til OP-5: noen tanker om den beste sportsbiografien jeg har lest – en bok like spennende og intens som en hvilken som helst krim eller thriller – og litt om utfordringene som må håndteres når det skal lages film om Lance Armstrong.
Den som sier han aldri har løyet, lyver. Så enkelt er det. Vi har alle løyet, og sannsynligvis har de aller fleste av oss viklet oss inn i løgner det er vrient å komme ut av. Det bør ikke være rare greiene. Det kan være en løgn til læreren om hvorfor du ikke har gjort leksene. Det kan være en iskaldt kalkulert usannhet til samboeren om hvem du får tekstmeldinger av midt på natta. Eller det kan være en svindel av gigantiske proporsjoner, som det å bruke dopingmidler for å jukse til seg triumfer, heder, ære, premier og millioner av kroner.
Fordi vi alle har løyet på et eller annet vis, i en eller annen skala, er boken til Tyler Hamilton – The Secret Race – så fengslende. For selv om du kanskje aldri har løyet om noe mer alvorlig enn hvorfor du ikke fikk levert særoppgaven i tide, føler du det på kroppen når Tyler Hamilton gradvis vikler seg inn i en verden av juks og bedrag der han til slutt lyver så han tror det selv.
Etter et drøyt tiår med juging, juksing, hemmelighetskremmerier og gnagende dårlig samvittighet, bestemte Hamilton seg for å kaste kortene og fortelle absolutt alt. The truth, the whole truth and nothing but the truth. Skulle Hamilton fortelle den fulle og hele sannhet var han også nødt til å dra flere med seg ned i gjørma. Inkludert den største av dem alle, Lance Armstrong.
Den amerikanske klatreren og tempospesialisten Hamilton tar oss med på innsiden av en verden som overgår de villeste fantasier. Tvilsomme leger som tapper blod og fører det tilbake i kroppen igjen. Om testosteronolje man dryppet under tunga inne i lagbussen mens hundrevis av sykkelfans sto rett utenfor. Om kurérer på motorsykler som leverte EPO langs landeveiene midt i Tour de France-sirkuset.
Han forteller om beinhard trening, smerte, forsakelse, kameratskap, svik og intriger.
Ja, han tar med seg Lance i fallet. Så det synger. Men han er nådeløs mot seg selv også. Han understreker gang på gang at han er like ille som resten. At “alle” jukset, at “alle” løy, og at “alle” visste om det.
Kvalene han har underveis, frykten for å bli avslørt, er prisen han betaler for all juksingen. Selv om jeg ikke synes det er greit at Tyler Hamilton jukset seg til stort sett alt han oppnådde i sin karriere, tegner han et menneskelig bilde av én som er feilbarlig, som vi alle er. En som startet å jukse og lyve, og som havnet for langt inn i en verden av bedrag til at han klarte å stoppe. Før nå da.
Jeg anbefaler boka på det varmeste, enten du er sykkelfan eller bare opptatt av en god, spennende bok. Her kommer du så til de grader på innsiden, og ingen spares. Jan Ullrich, George Hincapie, Johan Bruneel, Lance Armstrong. The Secret Race er for meg selve definisjonen på hvordan en biografi skal være.
Så er det da det store spørsmålet om filmen som nå skal lages om Lance blir noe særlig. For den har jo alle forutsetninger for å bli det, eller?
Lance Armstrong overvant kreften, kom tilbake og vant Tour de France sju ganger på rad. Den store helten, den fremtidige presidentkandidaten, mangemillionæren, kreftbekjemperen, inspiratoren, businessmannen. Jo høyere du faller fra, jo kraftigere blir kræsjlandingen. Aldri har en idrettshelt falt fra så høyt til så dypt så fort som Lance Armstrong.
Julet Macur, som skriver boka filmen skal baseres på, er en av journalistene som har vært ivrigst og mest kritisk i dekningen av Armstrong. Cycle of Lies kommer til sommeren, den skal selvsagt leses. Og filmen skal sees. Selv om jeg er meeeeget skeptisk til hvordan de løser filmdelen. For historien om Lance kan ikke fortelles uten actionbilder fra sykkelritt, og her ligger den store utfordringen. Uansett hvor god storyen er, vil alt falle i fisk dersom sykkelscenene ikke blir gode nok. Dette er noe man sliter med i nesten alle sportsfilmer som blir laget. Det vil si, først og fremst de som er basert på sanne historier.
Sportsfilmer kan man grovt sett dele inn i to kategorier: fiksjon der handlingen dreier seg om sport/utøver, eller der sport er en viktig del av historien. Og true stories – filmer som rett og slett handler om en ekte person, noe som har skjedd i virkeligheten.
Det er stor forskjell på disse to sjangrene. Den førstnevnte pleier som regel å funke best. Der står regissøren fritt til å fortelle historien slik han ønsker, han kan selv bestemme hvordan sportsscenene skal se ut. Og så lenge det ikke skal kopiere noe som faktisk har skjedd i virkeligheten, er det enklere å få de scenene realistiske. Det finnes en haug med gode sportsfiksjonsfilmer (er det et ord?). Tin Cup, Any Given Sunday, Rocky, Million Dollar Baby og Escape to Victory, for å nevne noen.
Felles for alle disse er at dette er fiksjon, fri diktning, og dermed er det ingen fare for at seeren blir sittende å sammenligne sportsscener med minneverdige øybelikk en har sett i det virkelige liv. Om sportsscenene da heller ikke er helt hundre prosent ødelegger ikke like mye. Jeg irriterer meg ikke over golfsvingene til Kevin Costner og Don Johnson i Tin Cup, jeg blåser i at boksescenene i Rocky er urealistiske eller at Pele og Hallvar Thoresens kamp mot nazistene i Escape to Victory kanskje blir litt vel drøy.
Men jeg irriterer meg over rekonstruksjonen av The Rumble in the Jungle (Ali mot Foreman) i Ali. Selv om man ikke kan forvente at den skal kunne gjenskapes hundre prosent identisk og tro mot de ekte kampbildene vi fikk se i When We Were Kings (tidenes beste sportsdokumentar!). Basketball-scenene i Hoosiers? Kjøper dem ikke. Og kampbildene fra Miracle, filmen om USAs sensasjonslag i ishockey i OL i 1980… Sorry, mac. Og hva skjer når denne delen av sportsfilmer ikke er bra nok? Det bryter illusjonen. Du snappes ut av verdenen du ønsker å leve deg inn i. Et bitte litte irritasjonsmoment er nok. Ihvertfall for meg.
Så hva kan vi forvente oss av Cycle of Lies? Uansett hvor godt manuset er, hvor spennende de greier å fortelle historien og hvor godt de klarer å portrettere Lance Armstrong, vil kvaliteten og ektheten i sykkelscenene bli avgjørende for hvor godt jeg kommer til å like filmen. Hvor realitisk klarer man å rekonstruere minneverdige øyeblikk fra fjellsidene i Tour de France? Får man fram dramaet i duellene med Ullrich og Pantani? Hva med folkelivet og rammene rundt de elleville etappene? Hvem skal spille Tyler Hamilton, George Hincapie, Floyd Landis, Jan Ullrich?
Det spiller ingen trille hvor godt man greier å fortelle historien om hensynsløse Lance Armstrong som gjorde absolutt alt for å vinne, dersom sykkelscenene blir urealistiske og teite.
Da er det bedre å lese en god bok. Som for eksempel The Secret Race av Tyler Hamilton.
Skrevet av Magnus Sveen