Syv av åtte episoder av Mammon er unnagjort. Vi oppsummerer før finalen.

Når man driver en blogg litt på siden av alle andre ting vi holder på med av jobb og familie, er det  noen ting vi ikke rekker å kaste oss over. I år ble det Mammon 2, som vi knapt har nevnt her på bloggen. Dølt, siden en norsk thrillerserie i beste sendetid er midt i blinken for OP-5.

I kveld er det sesongfinale på Mammon 2, og da er det vitterlig på tide, vi har da tross alt sett episodene (mer eller mindre) fortløpende! Her er noen strøtanker før siste episode:

(Vi skal ikke oppsummere alle episodene, det har folkene hos Serienytt allerede gjort på finfin måte. Sjekk sakene deres her.)

Politikken funker
— Mammon-skaperne har aldri lagt skjul på at de ønsker å lage en thrillerserie med internasjonal schwung, en serie hvor man slår på de store trommene om de største temaene. West Wing møter State of Play? Kjør på! Vi snakker religion, politikk, spionasje og sånne ting som er yndet material for thrillerskapere. I sesong 2 går de for politikken, og materien er det som fungerer best med serien. Mammon 2 veksler fint mellom de store, nasjonale hendelsene (drapet på statsministeren, lansering av utdanningsreform osv), indre maktkamp (rådgivere som skurker seg rundt som slanger blant håpefulle ministerkandidater) og det personlige (folk som ligger med hverandre, hemmeligheter som skjules), og arbeidet som er lagt ned for å få dette til å fungere gir god uttelling på lønningsdag.

Tunge skuespillere og dufustryner
— Ingar Helge Gimle har fått myevelfortjent ros for sin rolle som påtroppende statsminister . Han er like irritert som han er ambisiøs, og har et nervær som regelrett forlanger plass på skjermen. Rollen hans er/car er en perfekt kontrast til liksom-folkelige, smilende statsminister Woll, glatt og effektivt spilt av Trond Espen Seim. Mektige folk med mektig utstråling, det blir ofte god TV av slikt, og både Gimle og Seim har pondusen som trengs. Som en motsetning til Johs Hansen, den sleipe spindoktoren spilt av Anders Danielsen Lie. Jeg så for meg at han han skulle være en mektig Mr Fix It, men jeg synes Danielsen Lie spiller ham som veik dufus fra tidlig i serien. Klessetryne, som de sier i Bergen. MEN det er jo egentlig meningen, han skal være en sleip sniker.  Hm, sitter på gjerdet der. Les mer om Laura Christensen lengre nede i saken, hun fortjener også en plakat på gutteromsveggen.

Musikken lager high concept
— Som nevnt trykker Mammon 2 på alle knapper tilgjengelig for å skape en slags high concept-opplevelse. Av og til blir det for mye, som når de lesser på med avledningsmanøvrer, men når det gjelder musikken gir gamblingen full uttelling. Gambling fordi musikken er lett parodibar i sin storslagenhet, men den presser frem adrenalin mer enn fnising. Dét er en god ting, og det holder tempoet og intensiteteten oppe . Fistbump til Martin Horntveth som må ha brukt opp hele NRKs pauke- og basunerbudsjett på disse åtte episodene.

Renner over av referanser
— Yggdrasil, Tor med Hammeren (Thor Hammer), Ibsen-skuespill og 88. Mammon er så lastet til randen med sirlig utplukkede referanser – de fleste av dem norske – at det fremstår som en hvilken som helst Neil Fallon-tekst. Jeg liker dét veldig godt. At referansene gir en ekstra lokal dimensjon for et internasjonalt publikum betyr ikke så mye for seeropplevelsen her hjemme, men er også verdt å nevne. Når jeg ser en fransk TV-serie eller en italiensk film vil jeg ha kulturelle, historiske og popkulturelle referanser jeg ikke forstår på første øyeksast. At man må google ting etter endt episode betyr jo bare at man lærer noe.

Halter halvveis
— De fire første episodene var strålende levert. Tempoet dro alt i riktig retning, de røde trådene ledet til hverandre, og historien var slank og tydelig. Det handlet om politikk og maktkamp, og mystiske møter på mørke steder ga Mammon 2 et deilig dystert thrillerpreg vi vil ha. Så ble Woll skutt og drept, og serien mistet litt grepet. Mammon 2 tar en Game of Thrones og viser at ingen karakterer er hellige (dette skjer jo med redaktør Frank Mathiesen senere i sesongen også), men må også betale prisen for det dramaturgiske grepet. Jeg mener: statsministeren er drept, og så får vi knapt vite hvordan det går med etterforskningen? Jeg vil tro at vi hadde fått et 22. juli-lignende kaos om en statsminister ble drept i ren IS-stil i virkeligheten, men i Mammon forholder politi, PST og politikere seg til det som en kanskje litt vanskelig dag på jobben. At de må kjøre på videre for å drive landet skjønner jeg godt, men de fleste virker helt medium interessert i hvorfor statsministeren har blitt skutt og drept av en mann med svart motorsykkelhjelm. Effekten av drapet er voldsomt stor rent overraskelsesmessig, men i ettertid tror jeg hendelsen også rokket med seriens rytme. Det var ikke bare Øigarden som lurte på om han hadde fått i seg LSD da det begynte å skurre i episode 5.

Gode enkeltscener
— Som i første sesong blir en rekke enkeltscener blir stående. Første runde hadde scenen hvor de finner video av ungen som brenner inne (skumleste noensinne på norsk TV, over både Malstrøm på øyen og Spektralsteinene med bildet på veggen), andre sesong har drapet på Woll og den iskalde likvideringen av Mathiesen, samt kanskje TV-knusingen til Gimle.

God tvist
— Hammerns enke Ellen er den kanskje mest undervurderte karakteren i serien, mye fordi Ingar Helge Gimle har stukket av med mye av godordene. Hun må likevel nevnes og hylles, og det er en sterk tvist når hun viser seg å ikke være den pliktoppfyllende fondsforvalteren hun startet som i Mammon 2.

Dårlig tvist
— Mammon 2 skal ha ros for at de ikke alltid trykker teskjeen ned i ganen til seeren, men de kjappe minuttene mellom Ellen og Peter i lagerhallen i Istanbul ga mer følelsen av et manusmøte hvor man skal presse inn så mye som mulig før episoden rundes av enn en naturlig utvikling.Jeg forstår at “industrielt” betyr industrispionasje og at “Baader-Meinhof-psykose” er en referanse til at Ellen aldri har blitt kvitt radikalismen fra politiske ungdomsår, men det hele ble levert stakkato og oppramsende, og som seer sitter jeg igjen med følelsen at alt er med for at historien skal gå opp i siste episode.

Går det opp?
— Får vi reddet oljefondet fra onde kinesere? Er det virkelig onde kinesere som står bak? Hva er greien til Ellen, er hun kanskje trippelagent i stedet for dobbel? Overlever Øigarden, eller ryker han som Woll og Mathiesen i en sjokkerende skuddscene i sesongens siste sekunder?

Hva synes du om Mammon 2? Kjør på i kommentarfeltet før siste episode!