Historien om Diego Armando Maradona er så spektakulær at det er vanskelig å tro den er sann. Asif Kapadias mesterlige dokumentar Maradona setter ballen rett i krysset.

Gjesteskribent Magnus Sveen er OP-5s faste korrespondent på sykkel og hopp, og nå også Maradona! Les også hans flotte saker om Eddie the Eagle og kule sykkelbøker.

Det har alltid vært noe mytisk, mystisk og utenomjordisk over Diego Maradona. I 1986 var jeg åtte år gammel. Det ble sendt én fotballkamp på tv i uka, og det var tippekampen fra England på lørdag kl 16. Men på løkka ville alle være en mørk liten tryllekunstner vi omtrent bare hadde hørt om.

Det var sånn fotballen var før i tiden. Vi så tippekampen hver lørdag, og så hørte vi om alle disse andre stjernene. Platini, Elkjær, Zico, Maradona. Folk flest fikk bare sett disse spille på tv hver gang det var et stort mesterskap. Da det nærmet seg VM i Mexico var alle spent på å se denne magikeren fra Argentina. Verdens dyreste fotballspiller. Som var eksplosiv som en rakett, hadde balanse som en turner og som kunne gjøre alt med en ball.

Så da Maradona viste seg å være alt det han ble hypet som på forhånd, og mer til, var en hel generasjon med fotballgale kids solgt.  Men fremdeles fikk man kun sett høydepunkter av bragdene hans en sjelden gang. Noen var så heldige å ha en kompis som hadde Sky Channel og videospiller, alle andre måtte krysse fingrene for at det dukket opp noe i Sportsrevyen en tilfeldig søndag.

Ettersom jeg vokste opp har jeg sett alt av videoer, dvd´er og etterhvert Youtube-klipp. Høydepunktene er mange og spektakulære. Men det er ikke de som gjorde Maradona til tidenes største.

Biljakt, mafia og en desperat sør-Italiensk by: Det som først og fremst gjør Kapadias film om Maradona så bra, er måten han klarer å skildre og beskrive den fanatiske galskapen i Napoli på midten av 80-tallet når argentineren ankommer byen. Det starter med en biljakt, fortalt gjennom linsen til et gammelt VHS-kamera.

Napoli er sett på som paria i resten av landet. Rasistiske, nedsettende og fryktelige beskrivelser av et helt folk, en hel by og en hel landsdel møter napolitanere uansett hvor de går. De er mindre verdt en søppel.

«Napoli er Italias, kanskje hele Europas fattigste by. Nå har de kjøpt verdens dyreste fotballspiller» sier den nord-italienske nyhetsoppleseren lakonisk.

Før Maradona skal presenteres foran 85.000 fans på Stadio San Paolo, er det pressekonferanse. Det første spørsmålet som stilles er om Maradona kjenner til Camorra-mafiaens grep på byen, og hvordan de bestemmer alt som skjer, også i fotballen.

Maradona flakker med blikket og blir svar skyldig, presidenten i klubben tar ordet, skjeller ut journalisten og hiver ham ut.

Maradonas første møte med mafiaen er akkurat unnagjort. Det blir ikke det siste.

Under huden: Filmen er laget over samme lest som Kapadias tidligere filmer, Senna og Amy. En fantastisk sammensetning av arkivbilder og tidligere upubliserte klipp. Fra private videokameraer, klipp fra treninger, fester og familieliv, til nyhetssendinger og kommentatorer i ekstase.

Det som gjør filmen om Maradona virkelig skiller seg fra de andre to, er at hovedpersonen selv bidrar på lydsporet. Vi ser aldri intervjuet med Maradona som ble gjort nå i nyere tid, men vi hører stemmen hans som forteller om hva som skjedde den gangen. Hva han tenkte, hva han følte. Grepet med aldri å vise hovedpersonen i nåtid er smart, fordi det holder oss i handlingen, i tiden i Napoli fra 1984 til 1991.

Vi vet alle at det ikke endte vel. Men den intime og rystende fortellingen om hvordan én enkelt mann ble hele Sør-Italias frelser, om berømmelsen og gudestatusen han fikk i Napoli, om kokainen og mafiaen som gradvis spiste seg inn i livet hans, og hvordan han til slutt tryglet om å få reise derfra – uten å få ønsket sitt innvilget, er fengslende.

Om hvordan Maradona kunne spille kamp på søndag, gå på kokainfylla tre dager i strekk fram til onsdag for så å gjøre seg klar til ny kamp neste søndag. Og vinne seriemesterskapet det året. Mens alt han ville var å reise fra byen der han følte han var fanget som et sirkusdyr i bur.

Når han omsider blir tatt for kokainbruk og klubben kaster ham ut i 1991, er det uten ære. «Da jeg kom hit stod det 85.000 og hyllet meg. Da jeg dro, var jeg helt alene» sier Maradona selv.

Hvem som er tidenes beste fotballspiller er en diskusjon enhver person med vettet i behold ikke begir seg inn i. Men det er kun én som har oppnådd den statusen, persondyrkelsen og posisjonen Maradona hadde. Og det viser denne filmen på en aldeles glitrende måte.

Jeg pleier ikke å gi terningkast. Men det er bare én karakter som kan settes på filmen. Og det er selvsagt 10.