Mitt problem med Zero Dark Thirty

Jeg skal ta på meg rollen som gledesdreper på søndagskvelden. Zero Dark Thirty er ikke fullt så god som jeg hadde håpet. Og den villeder publikum med budskapet om at tortur var avgjørende i jakten på bin Laden.

På mange måter er Zero Dark Thirty akkurat den filmen jeg har ventet på i ti år – en episk thriller om jakten på Osama bin Laden med “terrorkrigens” kulisser: støvete pakistanske gater, afganske militærleire og hemmelige CIA Black Sites. Den har en tidsriktig dokumentarisk vibe og et kobbel av sterke skuespillere i små og store roller. Og den har et heseblesende crescendo vi alle kjenner. Så hva er egentlig problemet?

Det første er forholdet mellom fiksjon og fakta. Helt fra de desperate telefonsamtalene 11.september i filmens åpningssekvens, ønsker regissør Kathryn Bigelow og manusforfatter Mark Boal å mane fram en autentisk følelse. De vil fortelle historien, ikke som en Hollywood-blockbuster, men slik den var (Boal er gammel krigsreporter og har understreket at han “don’t want to play fast and loose with history”)

Filmens første halvtime tar seeren med inn i en hemmelig Black Site, der CIA-makkerne Dan (Jason Clarke) og ferske Maya (Jessica Chastain) gjennomfører “enhanced interrogation” av terrormistenkte Ammar. Etter en kavalkade av waterboarding, seksuell ydmykelse og søvndeprivasjon, gir Ammar til slutt opp navnet på Abu Ahmed, som bin Ladens personlige courier. Budskapet er altså ikke til å misforstå: Uten tortur, ingen bin Laden (dette mønsteret gjentar seg flere ganger senere i filmen). Men var det slik?

Et av problemene med å svare på dette er at mye av materialet om CIA-torturen er hemmeligstemplet. Men førstehåndsberetninger antyder at det ikke var tilfellet. “The film creates the strong impression that the enhanced interrogation techniques were the key to finding Bin Laden,” skrev CIA-sjefen Michael Morell i desember. “That impression is false.”

Men skal vi egentlig tro en CIA-sjef i dette spørsmålet? Den mest dyptpløyende boka som er skrevet om avhørsmetoder i jakten på al-Qaida er Ali Soufans Black Banners (les vår artikkel om hans bok her). Soufan var en arabisktalende FBI-agent som både var nær å stoppe terroristene før 11.september, og som avhørte flere av dem senere. Han er klar på at tortur ikke bare var umoralsk; det virker ikke heller. I en samtale med en avhørsmann fra CIA (boka tegner et lite flatterende bilde av dem), sier Soufan:

These things won’t work on people committed to dying for their cause…. People like [him] are prepared to be tortured and severely beaten. They expect to be sodomized and to have family members raped in front of them! Do you really think stripping him naked and taking away his chair will make him cooperate?

Som eksperten Steve Coll skriver i en kritisk anmeldelse av Zero Dark Thirty i New York Review of Books: Å inkludere kritiske røster av denne typen i filmen, ville vanskelig forringet dramaet. Coll peker på filmens innebygde motsetning: Filmskaperne kan ikke både påberope seg kunstnerisk frihet og journalistisk integritet.

I det hele tatt viser CIA-folkene et skuffende lavt refleksjonsnivå over det de er med på. Chastains kritikerroste Maya er et godt eksempel. Etter at hun først virker utilpass over torturen, utvikles karakteren til å bli hard og kynisk. Her er ingen selvkritiske tanker om å verken torturere eller operere i juridisk grenseland på fremmed jord. I en beslektet film som Munich er det nettopp hovedpersonenes økende tvil og desillusjon med oppdraget som skaper nerve.

Den virkelige Maya har etter hvert blitt noe av en legende i CIA, og er etter sigende personen Homeland-skaperne har støpt Carrie Mathison etter. Men sammenliknet med Claire Danes´ briljante tolkning, synes jeg Chastain er blek. Jo, hun spiller med fin tilbakeholdenhet, men jeg savnet scener der man kunne fått fram hvordan jobbbesettelsen kommer i konflikt med privatlivet. Er det ikke når Carrie griner og trøstedrikker vin vi elsker henne, kanskje? Maya bryr jeg meg mindre om.

I det hele tatt synes jeg manuset til Boal er overvurdert. Her er nesten ingen gode og originale dialoger. Sammenliknet med Ben Afflecks fyrveri Argo er manuset mekanisk, faktatungt og gubbete. De få forsøkene på comic relief, som når den ene terroristen ikke vet hvem Gandalf er, faller på steingrunn. (Ok, når James Gandolfini dukker opp som CIA-sjef Leon Panetta lo jeg godt, den var smart)

Filmen er bygget opp i kapitler, der vi får en collage over angrep mellom 2001-2011 (7/7 i London, Hotel Marriot i Islamabad, Camp Chapman-angrepet osv.). I starten slet jeg med denne episodiske strukturen. Men her ligger også det Bigelow er god til. For meg skjer det noe med Zero Dark Thirty når den jordanske agenten skal kjøre inn i Camp Chapman julen 2009. Det er en lang og dvelende, nesten utålelig scene, som i det beste fra hennes tidligere The Hurt Locker, som fanger noiaen i moderne krigføring pitch perfekt.

Derifra og inn er filmen veldig spennende. Mens Maya også mangler streetsmartness i Midtøsten og Pakistan (hun er stort sett livredd for å forlate compounden, IKKE en kul egenskap for en heltinne), skifter nå fokuset til bakkeoperatørene Edgar Ramirez (en OP-5-helt!) og svensken Fares Fares. De er to bra menn, og kommer endelig på sporet av bin Ladens courier. Dette sporet leder til Abottabad.

For det skal sies: Kritikken min handler også om at jeg hadde for høye forventninger til filmen. Det er veldig mye bra der. Skildringen av SEAL Team 6-operatørene er så autentisk at du tror den spilles av ekte spesialsoldater. Scenen der helikopterne letter og flyr i mørket innover i Pakistan er episk. Angrepet på bin Ladens compound er ekstremt realistisk, for dem som har lest No Easy Day (Asbjørn har mer om den og filmen her). Denne filmen er faktisk en der selve crescendoet er høydepunktet.

Men alt dette kan ikke hindre at jeg forlot kinosalen med en ambivalent følelse. Både over filmens svakheter og moralen den framviser. Dette er ting ingen norske filmkritikere har tatt opp. Noen kritikere har bemerket at den har “the potential to shape American public opinion in a disturbing and misleading manner” i spørsmålet om bruken av tortur. Og du trodde kanskje det var noen virkelighetsfjerne dogoodere som sa det? Avsenderen var faktisk John McCain. Han burde vite hva han snakker om.

  • Anonymous

    ….

  • Anonymous

    Går det ikke an å bare NYTE og glede seg over at dette er en sjelden god film?! Og ikke alltid LETE etter små svakheter i filmen. Noen må alltid ta på seg den akademiske hatten og lete etter mikroskopiske svakheter utfra et akademisk tankesett. Denne filmen er hundre ganger bedre enn Argo – og er en av årets aller beste filmer. Utrolig gode skuespillere, til og med Seal-gutta virker 100% troverdige. Og tortur blir trolig brukt av alle parter i en krigskonflikt. Men jeg tror neppe de som ser filmen blir mer positive til bruk av dette etter å sett denne filmen. Villeder oss om tortur, eller ikke.. De som ser denne filmen – ser på den som underholdning, ikke som noe politisk standpunkt fra CIA eller andre på høyresiden. Gå og se filmen – og NYT!

    • Ærlig talt, om det er en film man skal diskutere opp og ned i mente i år, er det ZD30. Personlig har jeg skrevet i positive ordelag om filmen her på bloggen, og synes Aslak sine innspill er veldig interessante.
      Det er jo filmer som ZD30 vi har laget denne bloggen for. Spenning, action, thriller, historier fra virkeligheten, politisk drama, CIA black sites osv osv.

      I mine øyne og ører er ikke ZD30 en film som skal nytes. Det er en film som skal nytes OG analyseres ned til minste detalj. Akkurat som vi gjør med Homeland eller andre TV-serier vi elsker.

    • Viktig problemstilling. Du kan jo eventuelt la vær å lese kommentarer hvis det plager deg.

      • Anonymous

        jeg håper bare at folk virkelig går å ser denne flotte filmen.. 🙂

  • Andre-johannessen

    Sammenlignet med Carrie blir de fleste litt bleke, så jeg var også litt skuffet over Maya-karakteren. Når det er sagt, koset jeg meg med filmen fra ende til annen. Satt pissetrengt og med fortært baconsnacks langt oppi halsen helt fra helikopterne tok av til Obl ble tatt av dage i den herlige avslutningen.

  • Anonymous

    Synes det er ganske beskrivende om den totalt overdrevne hyllest denne filmen har fått at det mest spennende i den er det som alle vet noe om fra før av (pluss et par andre kortere sekvenser).

  • Bebeto

    Er det blant de beste filmene innen sjangeren? Gleder meg til å se den uansett 🙂

  • Prient Mahes

    Likte filmen godt, det var en dame som forlot salen under torturscenene, men etter min mening så løste de scenene på en akseptabel måte. Jeg satte faktisk pris på at vi ikke fikk vite noe om privatlivet til Maya, og hvordan hun ikke svarte på spørsmål ang. livet hennes utenfor jobben. Gjorde bare filmen enda mer intens for min del.

  • McCain burde vite hva han snakker om, ja. Problemet er jo bare at han har innrømmet at torturen som vietnameserne brukte mot ham fungerte og fikk ham til å knekke. Å hevde at tortur aldri fungerer går imot alt vi vet om menneskets natur, og er et feigt forsøk på å unngå en ekkel debatt om man noen gang kan forsvare å bruke det.

    I et lite omtalt intervju med NPR sa Bill Clinton at en president, gitt en “tikkende bombe”-situasjon og ingen andre alternativer, ville selvfølgelig tatt i bruk de metoder som skulle til for å unngå massemord.

    Leon Panetta, Obamas første CIA-direktør, sa nylig i et intervju at disse metodene bidro til å finne bin Laden, selv om han sa det ikke var de viktigste brikkene i puslespillet. Innbakt i dette er en innrømmelse om at, jo, de fikk faktisk nyttig informasjon gjennom å bruke disse metodene.

    Tidligere MI5-sjef Eliza Manningham-Buller har innrømmet at disse metodene sannsynligvis fungerer, men var likevel uenig med USAs beslutning om å bruke dem. Michael Hayden, enda en tidligere CIA-sjef, har sagt at metodene fungerte og at det var feil å argumentere imot det basert på en holdning om at det ikke gjør det.

    Hayden og Manningham-Buller mener debatten ikke bør være om det fungerer – fordi det kan fungere – men om man likevel vil akseptere å bruke det. Hvis det ikke fungerer, er det en lett sak å avgjøre; derfor later de fleste som dette er tilfellet for å slippe en komplisert diskusjon.

    Folk liker ikke å måtte velge mellom å simulere drukning av en terrorist eller at en ukjent mengde uskyldige mennesker blir drept. Folk liker ikke å havne i en situasjon der de kan risikere å ende opp med å konkludere som Bush gjorde.

    Derfor feiger de ut og later som det aldri fungerer. Til og med de som tidligere har innrømmet at det fungerer.

  • Anonymous

    Må si meg enig med artikkelforfatteren (ikke ofte det skjer). ZD30 var en liten skuffelse, mest på grunn av hovedpersonen Maya. Hun bar ikke filmen på grunn av svak dialog. Jeg ville fange bin Laden for alt i verden, men håpet nesten at hun skulle mislykkes. Synd.

  • Veldig realistisk med arabisk dagligtale i Pakistan… Neste gang blir det vel amerikansk film om Breivik,spilt inn i norge, på swahili…