Mitt problem med Zero Dark Thirty

Jeg skal ta på meg rollen som gledesdreper på søndagskvelden. Zero Dark Thirty er ikke fullt så god som jeg hadde håpet. Og den villeder publikum med budskapet om at tortur var avgjørende i jakten på bin Laden.

click resources På mange måter er Zero Dark Thirty akkurat den filmen jeg har ventet på i ti år – en episk thriller om jakten på Osama bin Laden med “terrorkrigens” kulisser: støvete pakistanske gater, afganske militærleire og hemmelige CIA Black Sites. Den har en tidsriktig dokumentarisk vibe og et kobbel av sterke skuespillere i små og store roller. Og den har et heseblesende crescendo vi alle kjenner. Så hva er egentlig problemet?

great site Det første er forholdet mellom fiksjon og fakta. Helt fra de desperate telefonsamtalene 11.september i filmens åpningssekvens, ønsker regissør Kathryn Bigelow og manusforfatter Mark Boal å mane fram en autentisk følelse. De vil fortelle historien, ikke som en Hollywood-blockbuster, men slik den var (Boal er gammel krigsreporter og har understreket at han “don’t want to play fast and loose with history”)

Filmens første halvtime tar seeren med inn i en hemmelig Black Site, der CIA-makkerne Dan (Jason Clarke) og ferske Maya (Jessica Chastain) gjennomfører “enhanced interrogation” av terrormistenkte Ammar. Etter en kavalkade av waterboarding, seksuell ydmykelse og søvndeprivasjon, gir Ammar til slutt opp navnet på Abu Ahmed, som bin Ladens personlige courier. Budskapet er altså ikke til å misforstå: Uten tortur, ingen bin Laden (dette mønsteret gjentar seg flere ganger senere i filmen). Men var det slik?

Et av problemene med å svare på dette er at mye av materialet om CIA-torturen er hemmeligstemplet. Men førstehåndsberetninger antyder at det ikke var tilfellet. “The film creates the strong impression that the enhanced interrogation techniques were the key to finding Bin Laden,” skrev CIA-sjefen Michael Morell i desember. “That impression is false.”

Men skal vi egentlig tro en CIA-sjef i dette spørsmålet? Den mest dyptpløyende boka som er skrevet om avhørsmetoder i jakten på al-Qaida er Ali Soufans Black Banners (les vår artikkel om hans bok her). Soufan var en arabisktalende FBI-agent som både var nær å stoppe terroristene før 11.september, og som avhørte flere av dem senere. Han er klar på at tortur ikke bare var umoralsk; det virker ikke heller. I en samtale med en avhørsmann fra CIA (boka tegner et lite flatterende bilde av dem), sier Soufan:

These things won’t work on people committed to dying for their cause…. People like [him] are prepared to be tortured and severely beaten. They expect to be sodomized and to have family members raped in front of them! Do you really think stripping him naked and taking away his chair will make him cooperate?

Som eksperten Steve Coll skriver i en kritisk anmeldelse av Zero Dark Thirty i New York Review of Books: Å inkludere kritiske røster av denne typen i filmen, ville vanskelig forringet dramaet. Coll peker på filmens innebygde motsetning: Filmskaperne kan ikke både påberope seg kunstnerisk frihet og journalistisk integritet.

I det hele tatt viser CIA-folkene et skuffende lavt refleksjonsnivå over det de er med på. Chastains kritikerroste Maya er et godt eksempel. Etter at hun først virker utilpass over torturen, utvikles karakteren til å bli hard og kynisk. Her er ingen selvkritiske tanker om å verken torturere eller operere i juridisk grenseland på fremmed jord. I en beslektet film som Munich er det nettopp hovedpersonenes økende tvil og desillusjon med oppdraget som skaper nerve.

Den virkelige Maya har etter hvert blitt noe av en legende i CIA, og er etter sigende personen Homeland-skaperne har støpt Carrie Mathison etter. Men sammenliknet med Claire Danes´ briljante tolkning, synes jeg Chastain er blek. Jo, hun spiller med fin tilbakeholdenhet, men jeg savnet scener der man kunne fått fram hvordan jobbbesettelsen kommer i konflikt med privatlivet. Er det ikke når Carrie griner og trøstedrikker vin vi elsker henne, kanskje? Maya bryr jeg meg mindre om.

I det hele tatt synes jeg manuset til Boal er overvurdert. Her er nesten ingen gode og originale dialoger. Sammenliknet med Ben Afflecks fyrveri Argo er manuset mekanisk, faktatungt og gubbete. De få forsøkene på comic relief, som når den ene terroristen ikke vet hvem Gandalf er, faller på steingrunn. (Ok, når James Gandolfini dukker opp som CIA-sjef Leon Panetta lo jeg godt, den var smart)

Filmen er bygget opp i kapitler, der vi får en collage over angrep mellom 2001-2011 (7/7 i London, Hotel Marriot i Islamabad, Camp Chapman-angrepet osv.). I starten slet jeg med denne episodiske strukturen. Men her ligger også det Bigelow er god til. For meg skjer det noe med Zero Dark Thirty når den jordanske agenten skal kjøre inn i Camp Chapman julen 2009. Det er en lang og dvelende, nesten utålelig scene, som i det beste fra hennes tidligere The Hurt Locker, som fanger noiaen i moderne krigføring pitch perfekt.

Derifra og inn er filmen veldig spennende. Mens Maya også mangler streetsmartness i Midtøsten og Pakistan (hun er stort sett livredd for å forlate compounden, IKKE en kul egenskap for en heltinne), skifter nå fokuset til bakkeoperatørene Edgar Ramirez (en OP-5-helt!) og svensken Fares Fares. De er to bra menn, og kommer endelig på sporet av bin Ladens courier. Dette sporet leder til Abottabad.

For det skal sies: Kritikken min handler også om at jeg hadde for høye forventninger til filmen. Det er veldig mye bra der. Skildringen av SEAL Team 6-operatørene er så autentisk at du tror den spilles av ekte spesialsoldater. Scenen der helikopterne letter og flyr i mørket innover i Pakistan er episk. Angrepet på bin Ladens compound er ekstremt realistisk, for dem som har lest No Easy Day (Asbjørn har mer om den og filmen her). Denne filmen er faktisk en der selve crescendoet er høydepunktet.

Men alt dette kan ikke hindre at jeg forlot kinosalen med en ambivalent følelse. Både over filmens svakheter og moralen den framviser. Dette er ting ingen norske filmkritikere har tatt opp. Noen kritikere har bemerket at den har “the potential to shape American public opinion in a disturbing and misleading manner” i spørsmålet om bruken av tortur. Og du trodde kanskje det var noen virkelighetsfjerne dogoodere som sa det? Avsenderen var faktisk John McCain. Han burde vite hva han snakker om.