Mystisk forfatter skriver morsom krim

pynchon_photo
Denne mystiske forfatteren har skrevet en av de kuleste krimbøkene på 2000-tallet.

Her om dagen skrev jeg en kjapp sak om 3 morsomme krimbøker man bør sjekke ut, og fikk sporenstreks svar fra P3s ordspillguru og moromann Jørgen Hegstad: Om jeg hadde lest Inherent Vice av Thomas Pynchon?

Hmmmm neim det hadde jeg ikke, og kjøpte boken på Kindle. Når Hegstad anbefaler, shopper man. Bortsett fra når det er for skranglete indie, kanskje. Uansett: To døgn senere hadde jeg pløyd gjennom Pynchons elleville – ordet må faktisk brukes – univers av 70-tallsklisjeer, frekke gangsters, hysteriske ordspill og endeløse strømmer av tjall og syre og alt annet California-hippier brukte som bensin under slengbuksene.

Om du ikke kjenner til Pynchon fra før, er han en av de mest bejublede og mystiske amerikanske forfatterne fra etterkrigstiden. Bildet i toppen av saken er et av få som finnes av ham. En nerdeutgave av J.D. Salinger og briljant skribent, som ofte nevnes som amerikansk Nobel-kandidat sammen med Philip Roth og Tom Wolfe. Å lese en tilsynelatende rett-frem krim som flommer ut av en slik gullpenn er mildt sagt stas. At han har humor, er det heller ingen tvil om – den mediesky forfatteren har vært på The Simpsons flere ganger og tullet med egen mystiskhet:

Men vi må til boken: Los Angeles-privatdetektiv skråstrek weed-entusiast Doc Sportello får i oppdrag å eks-kjærestem Shasta Fay Hepworth å etterforske den planlagte kidnappingen av hennes nye elsker, eiendomsmogulen Mickey Wolfmann. Det går ikke helt som planlagt, og i løpet av Inherent Vices første sider er Doc mistenkt for drap, hyret av lugubre karakterer til å etterforske drapet han selv er mistenkt for, og i det kritiske søkelyset til den egenrådige svenskamerikanske politidetektiven Christian “Bigfoot” Bjornsen.

Pynchon skriver superfunny og fengende, og legger seg et sted mellom Ross MacDonald og George Higgins harde noir-krim, Tarantinos fargerike karakterer og Joseph Wambaughs hardtslående boombap-prosa. Som her, hvor Doc filosoferer dystopisk: “What, I should only trust good people? Man, good people get bought and sold every day. Might as well trust somebody evil once in a while, it makes no more or less sense.”

Karakterene er smarte, steine og munnrappe, men før du aner ordet av det er de på full fart utover sidelinjen i en syremarinert monolog om Manson-familiens herjinger, meningen med livet eller forskjellen på et kilo heroin og en TV.

Vi anbefaler altså Inherent Vice fra 2009 varmt, og kjenner at vi gleder oss skikkelig til Paul Thomas Andersons filmatisering kommer til høsten.