…så kan godt Charles Cumming ligge i fanget ditt. A Colder War er en lettlest og fengende spionthriller.
For to år siden skrev Aslak om Charles Cumming (les saken her), den unge engelskmannen som har fått den umulige hypetittelen “den nye le Carré”. I forrige uke ble A Colder War lansert, og det er finfin tidtrøyte for fans av moderne spionlitteratur.
A Colder War er andre boken om Thomas Kell, en Secret Intelligent Service-agent som er suspendert etter en uheldig episode i Kairo med en CIA-agent og en terrormistenkt som fikk smake det amerikanerne kaller utvidede avhøresteknikker.
Les også: Spionen som sviktet alle – briljant bok
Kells tidligere kollega Paul Wallinger, sjef for MI6 i Istanbul, dør i et mystisk flykrasj, og Kell blir reinstallert i tjenesten for å etterforske dødsfallet. Inn i miksen kommer Wallingers hotte datter Rachel, den nye SIS-sjefen Ameila Levene og en håndfull CIA-agenter med diverse agendaer. I fin spionstil foregår handlingen i mystiske Istanbul, tradisjonelle London, kjedelige Ankara og noen rikmannsøyer her og der.
Det viser seg raskt at det er en muldvarp i systemet, og her kommer John le Carré-sammenligningen inn. For Tinker Tailor Soldier Spy og de andre Smiley-romanene til spionmesteren le Carré hviler som en skygge av mørk inspirasjon over Cummings skriverier. Var Wallinger selv muldvarp? Hva er egentlig planen til Rachel? Hvorfor holder Amelia så mange ting hemmelig? Driver CIA dobbelagenter eller trippelagenter?
Les også: De beste le Carré-filmatiseringene
Selve plottet er snedig komponert, og brettes ut akkurat sakte nok til at man henger med fra side til side, kapittel til kapittel. Cumming viser dog sin unge alder (født i 1971) med å drysse popkulturelle krydderreferanser som Amy Winehouse, The Wire og Breaking Bad over handlingen, og skriver effektivt nok til at A Colder War er perfekt litteratur for sløve dager på stranden eller lange interkontinentale businessflights (Ole Johan, denne er noe for neste Asia-tur!).
Noen umiddelbar klassiker er A Colder War dog ikke, karakterene blir litt for flate og dialogen gir ikke nok mystikk eller gåsehud. Men hey! Man kan ikke alltid spise kake, av og til er det godt bakt kneippbrød som fyller magen på beste vis.