Netflix: Den nye seriemesteren?


Du og jeg og millioner av abonnenter skal hjelpe Netflix å lage perfekte tv-serier. Det første resultatet er House Of Cards.

Denne teksten sto først på trykk i Dagens Næringsliv tirsdag 12. februar.

Ifjor høst lanserte Netflix sin norske tjeneste av filmstreaming til skingrende fanfarer og løfter om å endre tv-landskapet. Etter at lanseringsrøyken hadde lagt seg, sto kundene igjen med en middels god videobutikk med et tilfeldig og ganske svakt utvalg. Og presentasjonen av innholdet var omtrent like entusiastisk som en hvilken som helst norsk bensinstasjon fra 80-tallet som griskt kastet seg over det da ekspanderende VHS-markedet.

Likevel meldte – ifølge Netflix – 150.000 nordmenn seg som prøveabonnenter til en måneds gratis testing. Og for dem som har hengt med siden starten, begynner tålmodigheten nå å betale seg.

Les også: Oioioi, vi gleder oss til House Of Cards

For halvannen uke siden lanserte Netflix den 13 episoder lange serien House Of Cards, med Kevin Spacey i hovedrollen som kongressmannen Frank Underwood. På papiret er det ikke noen sensasjonelt med en ny dramaserie, men måten serien ble produsert og lansert på er det all grunn til å studere inngående. Den erfarne engelske regissøren og produsenten Peter Kosminski sa nylig på en bransjesamling i England at «dersom jeg var en tradisjonell kringkaster, ville jeg gjort i buksen av å se på serien».

Hvorfor? La oss spole litt tilbake. Netflix er i utgangspunktet en online videobutikk som kjøper innhold fra film­selskaper. House Of Cards er selskapets første forsøk på å gå rett i produksjonsmodus selv (Netflix’ første eksklusive serie for det amerikanske markedet var faktisk Lilyhammer, men den var bestilt av NRK), og når Netflix først produserer innhold, gjøres det  grundig og overraskende.

Les også: 5 filmer du bør sjekke ut hos Netflix – del 1

Selskapet har leid inn regissør David Fincher,
Oscar-nominert for briljante The Social Network i 2010, og i hovedrollen finner vi Kevin Spacey, som i løpet av karrieren har vunnet Oscar for både beste mannlige birolle (The Usual Suspects) og beste mannlige hovedrolle (American Beauty).

Det som kanskje overrasker mer, er at Netflix har gått tilbake til 90-tallsserien House Of Cards, en sylskarp, satirisk BBC-serie som hadde premiere i 1990. Og kjernen i denne historien ligger nettopp her, i årsaken til at Netflix parret David Fincher og Kevin Spacey med denne BBC-serien. Og det er ingen tilfeldigheter å spore.

Les også: 5 filmer hos Netflix – del 2

Kommunikasjonsdirektør Jonathan Friedland sa i november 2012 til Wired at «Vi vet hva folk ser på Netflix, og vi er i stand til å forstå med en stor grad av sikkerhet hvor stort publikum er for en gitt serie, basert på folks seervaner». For med selskapets tallknusere i ryggen, kunne Friedland og ledelsen lese at Netflix-abonnenter var overraskende begeistret for denne gamle BBC-serien, og den samme kundegruppen pleide å få med seg filmene til regissør David Fincher, og satte veldig pris på filmer med Kevin Spacey i hovedrollen.

Wired: Netflix gambles on on Big Data to become the HBO of streaming

Plutselig hadde Netflix’ private lager av «big data» gitt et enkelt svar på et vanskelig spørsmål: Hva vil folket ha? Svaret er rett og slett en algoritme fra brukerdataen til Netflix: House Of Cards.

Også i lanseringen gjorde Netflix ting annerledes enn vanlig. For da House Of Cards ble lansert fredag 1. februar, la selskapet ut alle 13 episodene av første sesong samtidig. For den samme analysen som viser hvilke regissører og skuespillere abonnenter liker, forteller at den moderne tv-seer foretrekker seriemaraton foran én ny episode hver uke. Og da får vi det som vi vil. Ring etter pizza, fyll opp brusglasset og len deg tilbake, her skal det tittes på tv!

Så langt rapporterer Netflix minimalt med tall fra House Of Cards-lanseringen, det er tross alt disse resultatene som skal brukes for å skape videre innhold. En talsmann sier i en kort kommentar til The Telegraph at «Vi er fornøyd med mottakelsen i mediene, på sosiale medier, og fra våre medlemmer i anmeldelser».

Men uansett hvor ydmykt de uttaler seg, er Netflix’ folk godt i gang med å knuse alle tall og nummer de får inn fra House Of Cards. Siden jeg pauset tredje episode halvveis, må det bety at jeg ikke var helt hektet av fremdriften der, kanskje? Jeg spolte stadig tilbake for å høre Frank Underwoods monologer, det må betyr pluss i boken for Kevin Spacey og hans rollefigur før andre sesong skal planlegges? Og siden jeg så de fem siste episodene i en strekk, ble jeg åpenbart fanget av finaleløpet til Underwood, journalisten Zoe og de andre involverte?

Les også: 5 filmer hos Netflix – del 3

Alt i alt er jeg fornøyd med House Of Cards, som er en vellaget, stort anlagt dramaserie fra det jeg velger å tro er verdens mest kyniske miljø: de dresskledde herrene som sniker seg rundt på Capitol Hill og drømmer om Det Hvite Hus. Men det Netflix ikke får med seg, er når jeg irriterer meg høylytt i sofaen over at det er for mye personlig drama som kommer i veien for det politiske spillet. Eller når jeg sier høylytt til flatskjermen at det mørke sexspillet mellom den middel­aldrende kongressmannen Frank og unge Zoe er skrevet for å treffe en viss gruppe seere med «dampende fantasisex». Og at selv om jeg som alle andre filminteresserte elsker en Kevin Spacey i storform, ble han tidvis satt på sidelinjen av Robin Wright, som spiller hans minst like kyniske og ambisiøse kone, Claire.

Spørsmålet er om jeg vil at Netflix skal vite alt om hva jeg liker og ikke liker når jeg ser på tv-serier. For vil vi ha tv-serier som er perfekt designet for oss, eller vil vi av og til bli blåst i bakken og overrasket over noe vi ikke hadde anelse om at vi kom til å elske?

PS: Etter jeg skrev denne saken fikk jeg tak i masse tall på hvordan House Of Cards ble sett av abonnenter på Netflix. Kommer snart egen sak om det med masse deilig nerdete info og statistikk.

Update! her er saken jeg snakket om. Tall og analyse og grafer og slikt

 

This entry was posted in Artikler, Film/serie and tagged , , , . Bookmark the permalink.
  • Anonymous

    Du godeste, for en serie!

    Skuespillet, musikken, kynismen, fargeleggingen osv osv er helt fantastisk! Jeg digger også måten vi blir kjent med karakterne på, her er det ikke snakk om overfladisk bekjentskap, ta feks måten vi blir kjent med Peter Russo på!

    Kevin Spacey imponerer stort, og man vet liksom aldri hvor langt underwood er villig til å for å få det han vil…

    Tar av meg hatten!

  • http://twitter.com/richardpaulsen Richard Paulsen

    Dette er hvorfor jeg digger denne bloggen. Evnen til å plukke ut detaljer og vinkler rundt populærkulturelle fenomener presentert på en underholdende og lettfattelig måte!

    Jeg var ikke klar over at dette var strategien til Netflix, fyttirakkern. Det kan by på store omveltninger. For det første løper vi selvsagt faren av klinisk tilpassede serier, som gjør at vi kanskje ikke utvikler bredden og interessefeltet vårt. Eller som Aslak sier; den deilige a-ha opplevelsen av å oppdage noe nytt.

    På den annen side er konkurransen enorm på innholdstjenester, og tilpasning er derfor ønskelig for å se mer av det man liker. De andre store aktørene har aldri hatt slik data før, og det har ført til utallige bommerter på serieproduksjon. Hadde NRK brukt 150 millioner på to serier fra “Norge anno 60-70 tallet”, hvis de så at Lilyhammer traff mye bedre? Jeg kjenner dog ikke de spesifikke tallene, men bruker det som et eksempel på at begrensede ressurser må anvendes på best mulig måte. Forhåpentligvis kommer det flere aktører på banen, som tilpasser seg mindre segmenter og rendyrker de ulike sjangrene som allerede eksisterer, til glede for alle.

    • http://twitter.com/Asbjorn1975 Asbjørn Slettemark

      Tusen takk! Det var enormt hyggelig å høre. Det er lesere som deg vi skriver denne bloggen for.

      Og ja, det aspektet med NRK er veldig interessant. Tipper dette er en større del av fremtiden enn hva vi er klar over. Sjekk også saken DN hadde om Big Data for noen uker siden. I lørdagsmagasinet deres.

  • Pingback: House Of Cards! Seertall! Prosenter! Grafer! (NB: for TV-nerder) | OP-5

  • http://twitter.com/Bokelskerinnen Bokelskerinnen

    Takk for supert tips! Det er videreformidlet til mannen som er stor fan av West Wing.

  • Pingback: Yes! Leserrekord i årets korteste måned! | OP-5

  • Pingback: Frank Underwood, ny pave i Vatikanet? | OP-5

  • Pingback: Ny Netflix-serie: kjip voldsporno eller sjokkerende spennende? | OP-5

  • Pingback: Ny serie fra Netflix – nå fra kvinnefengsel | OP-5

  • Pingback: Amazon Originals: Kunden har alltid rett | OP-5

  • Pingback: HBO-favoritt fra Washington – Veep | OP-5

  • Pingback: Endelig kommer denne karen på DVD og Blu-ray! | OP-5

  • Pingback: Noen tanker om Orange Is The New Black | OP-5

  • Pingback: House of Cards sesong 2 – en spoilerfri rapport | OP-5