Nobel ep 2: Gradert informasjon og livets frukt

En patruljefører i Afghanistan er episodens vinner i andre runde av Nobel.

Denne lille rapporten er skrevet av Geir Dolonen-Marthinussen. Han synser litt om hver episode av Nobel fremover, så følg med.

Her kan du lese gjennomgang av Nobel episode 1

«98 – 98 dette er Oscar Papa 5, melding følger over»

Episode 2 åpner med at Erling får Wasima i trygghet hos Adella Hanefi, etteretningsoperatøren de hadde med seg på oppdraget i Afghanistan. Hun sliter på sin side med at forholdet til Jon Petter ikke lenger eksisterer etter Jon Petters nattlige raid i Afghanistan.

Deretter blir episoden en krysning mellom Riisers private etterforskning for å finne ut hvem som sender ham tekstmeldinger fra sjefens telefonnummer, og familiedrama med trykk på relasjonen mellom Erling og kona Johanne. Tilliten dem imellom er ganske så lav, Erling med masse han ikke kan fortelle henne på grunn av at det er gradert informasjon, og Johanne som på sin side da skaper konflikter og hendelser i hodet som ikke eksisterer. Velkjent konflikt for alle som jobber med gradert informasjon på det nivået Erling Riiser opererer.

Serien hopper frem og tilbake i tid mellom Oslo og Afghanistan, for å flytte handlingen videre, og vi blir presentert for VG-journalisten som åpenbart skal spille en stor rolle i handlingen senere. Han stjeler nemlig hjelmkameraet til en av soldatene.

Her får vi også innblikk i forholdet mellom patruljefører Jon Petter og etteretningsoperatøren Adella. Her er det samkvem som ikke jeg var i nærheten av mens jeg var ute i tjeneste. Får nær sagt si heldigvis!

På den storpolitiske arena introduseres vi for utenriksministeren spilt av Christian Rubeck, og sleske Hektor Stolt-Hansen. Sistnevnte liker vi absolutt ikke. Stolt-Hansen viser en unormalt stor interesse for Johanne Riiser, hvert fall i arbeidsmessig sammenheng, og han er involvert i bistandsprosjekt Fruit For Life i Afghanistan. Bistandsprosjektet er ikke noe stort opplegg, men måten det presenteres på i serien gjør at det nok kommer til å bli skrudd inn mot plottet etterhvert.

Så er det sekvensen hvor troppens geitekoker og maskot Sigurd Sønsteby blir drept av en IED på vei tilbake til basen. Patruljefører tar dette veldig tungt, og påfører seg skyld for ikke å ha kjørt bilen selv. Anders Danielsen Lie er her stor i rollen som Jon Petter, og som seer får man fyp medfølelse med ham for situasjonen han blir satt i.

Episoden avsluttes med medaljeseremoni på Akershus, hvor det blir litt dramatikk med moren til den døde soldaten som får tildelt medalje posthumt. Erling ringer ellers et nummer på mobiltelefonen til Sharif, og det ringer i en telefon i lokalet. Med andre ord, den som «beordret» drapet på Sharif er tilstede.

En god oppbygging av historien i episode 2. Det bygges på flere lag med relasjoner mellom karakterene, og spenningen drives videre i cliffhangeren på slutten.

Episodens medalje går til – som nevnt – Anders Danielsen Lie. Han er fantastisk i rollen som patruljeføreren som får verden ødelagt med drapet på kollegaen av IEDen, kanskje det beste den etter hevrt så meritterte skuespilleren har gjort så langt i karrieren.

Foto: Eirik Evjen/Monster Scripted