Noen andre som digger L.A. Confidential, eller?


Noen filmer kan man ikke se for mange ganger. Curtis Hansons noir-mesterverk fra 1997 er en slik film.
Come to
 Los Angeles. The sun shines bright, the beaches are wide and inviting and the orange groves stretch as far as the eye can see. There are jobs aplenty and land is cheap. Every working man can have his own house and inside every house a happy all-American family. You can have all this, and who knows you can even be discovered-become a movies star or at least see one. Life is good in Los Angeles. It’s paradise on earth heh! heh! heh! That’s what they tell you anyway, ’cause they’re selling an image they’re selling it through movies, radio, and television.

Slik begynner L.A. Confidential, filmatiseringen av OP-5-favoritten James Ellroys klassiske krimroman. Det er sladrejournalisten Sid Hudgens (Danny DeVito) i magasinet Hush-Hush som snakker. Og det er starten på en komplisert intrige – om spillet mellom politifolk, femme fatales og mafiabosser som tilbyr horer kledd opp som filmstjerner.

Som i alle noir-fortellinger fra LA (tenk Ellroy, Chandler eller Chinatown) handler det om at noe er mørkt og råttent under den solfylte og velpolerte California-fasaden. I L.A. Confidential skal tre politifolk på hver sin måte nærme seg løsningen på “The Nite Owl Massacre”. Unødvendig å si at de graver opp mye faenskap på veien.

Men hvorfor er egentlig filmen så bra? Jeg så den igjen her forleden, og kom til å tenke på noen elementer jeg liker spesielt godt.

1. Castingen er helt utenomjordisk fantastisk. Guy Pearce er strålende som moralens vokter i politikorpset. Kevin Spacey ser ut som han ble født til å spille sleezy politimann med hvit dressjakke. Kim Basinger ser ut som en klassisk skjønnhet fra Hollywoods gullalder. James Cromwell og David Strathairn er fabelaktige skurker.

2. Russell Crowe. Filmen ble hans store gjennombrudd i Statene (noen av oss hadde latt oss fascinere i australske Romper Stomper). For en presence den mannen har på lerretet, for en virtuos og retthaversk voldsmann han er. Det er alltid bevegende å se store og sterke menn lide. Ingen gjør det bedre enn Crowe.

3. Sjelfull regi fra Curtis Hanson. De som ikke får lyst til å reise til L.A. etter å ha blitt med på denne odysseen gjennom barer, dinere og art deco-bygninger, bør tenke nøye gjennom livet sitt (neida, joda, neida). Digg femtitallskoloritt fargelegger hele opplevelsen.

4. I motsetning til svakere kriminalfilmer, gjennomgår faktisk hovedpersonene i L.A. Confidential en personlig utvikling. Crowe viser seg som mer enn en stupid voldsmann (om enn med gode hensikter), Spacey finner et jobbmessig kall som går utover kjendislivet han lever, Pearce viser seg som en ekte leder. At den klarer å gjøre dette med tre fortellinger synkront, er rett og slett imponerende.

5. Plottet er tett og spennende hele tiden. Hanson er tålmodig og lar oss vente en halvtime før “the inciting event” finner sted. Dermed gir han også hovedpersonene en dybde de ikke ville hatt skulle vi blitt kastet rett inn i krimhandlingen.

Og ja, jeg har en innsigelse. Selv om Brian Helgelands manusadapsjon av Ellroy er effektiv (han skrev også manuset til Mystic River), er han noen ganger overtydelig, et gjennomgående problem med hans manus, synes jeg. Guy Pearce trenger ikke fortelle seeren at han føler presset for å leve opp til sin berømte politifar. Det skjønner vi.

Men dette er småting. Jeg koste meg, og ergres over at Hollywood ikke lager flere thrillere for voksne av denne typen. Hva synes dere?

  • Prient Mahes

    Takk for tips! Er nå ført opp på må-se-lista, blir vel ikke ferdig med den før jeg er dau. 🙂

  • Nora

    En av de filmene jeg også kan se igjen og igjen. Synes kanskje gjennomføringen av Rollo Tommasi-motivet er det kuleste plottmessig. Og hele Dudley-karakteren – og sjokket når man skjønner at han er en sviker! – er i toppsjiktet av filmhistoriens skurkefresmtillinger. Men det du ikke har nevnt, Aslak, er den moralske dimensjonen (LA er ikke noe sted for idealister, her er det femti nyanser av pragmatisme som gjelder). Skurken selv forteller Exley (er det ikke det han heter?) i en av eksposisjonsscenene at han ikke har det som skal til for å komme seg oppover i politiet. Han vil ikke kunne skyte en mann i ryggen mens sirenene varsler at kollegene er på vei til åstedet. Exley avviser premisset, helt til filmens siste dramatiske scene. Exley gir avkall på idealismen, det viste seg at mentoren/skurken hadde rett: Noen ganger er det moralsk riktig å skyte en mann i ryggen. Vakker symmetri!

  • Slindahn

    En annen udødelig film med Guy Pearce og på favorittlista sammen med LA Confidential er Memento 🙂

  • Pingback: PÅSKEKRIM – Topp 5 True Crime gjennom tidene | OP-5()

  • Gurunanina Terialiania

    torrentmovie.biz