Noen som har sett Pulp Fiction i det siste?

Quentin Tarantinos mesterverk fra nittallet holder fremdeles mål. Og vel så det.

http://lukeknowles.com/press/ For tiden har jeg en aldri så liten nittitallsrevival. Det var tross alt tiåret jeg vokste opp. Og hvilket tiår! Når jeg sammenlikner det med det mørke og triste 00-tallet for eksempel, med terrorkrig og framtidspessimisme og Facebook-avhengighet, da framstår de glade nittiårene ganske mye mer forlokkende. Obama, innvender du kanskje. Vel. Jeg likte alltid Bill Clinton bedre.

where to order Lyrica Sammen med ham er det vel ingen som manifesterer tiårets zeitgeist bedre enn Quentin Tarantino. Til tross for ecstasy, britpop og CK One. Og av Tarantinos filmr fra den tiden (han regisserte tre) står Pulp Fiction i en særklasse. Ok, jeg var heldigvis for ung til å skrive semesteroppgave på Blindern om postmodernismen i filmen. Men den slo ned som en bombe, også for en sekstenåring som jeg var i 1994. Jeg så den igjen. Hørte på soundtracket. Digget dialogene. Royale with cheese, liksom, hvor kult var ikke det?

Når jeg forleden dro opp filmen igjen, hadde det gått mange år siden sist. Noen ganger kan filmer fra ungdomstiden falle helt sammen ved nærmere ettersyn. Blood In, Blood Out er en sånn. SOM jeg digget den da den kom, dessverre er den ganske svak, uten at den skal sammenliknes med Pulp Fiction… Men Tarantinos film hadde holdt seg.

Du merker det fra starten. Nesten alle scenene er ikoniske: John Travolta om Europa, Samuel L. Jacksons resitering fra Bibelen, Uma Thurman og Travolta i svingkonkurransen, overdosen, voldtektsscenen med Ving Rhames og Bruce Willis. You name it. Musikken er like velvalgt som den framstod da, selv om man nesten glemmer at det var Tarantino selv som skapte trenden.

For hvis det var en ting tenåringer gjorde på nittitallet, så var det å høre på soundtracks. I dette tilfellet: obskur pop-, surfe- og soulmusikk blandet med snappy 30-sekunders dialoger. Tarantinos begynte dette med lydsporet til Reservoir Dogs (1992). Hør på “Little Green Bag” eller “Stuck in the Middle With You”. Det er en tidsreise, og enda sterkere er det i Pulp Fiction. Når Uma Thurman danser til Urge Overkills “Girl, You´ll Be a Woman Soon”… Ja, hva skal man si?

Jo, en ting. En ting jeg digger fra nittitallskanon i film er bruken av dop. Når jeg så Pulp Fiction igjen er det påfallende mye dopbruk i første halvdel. Travolta på herointrip, Thurman som snorter den samme heroinen. Kall meg gjerne nostalgisk, men jeg savner dette. Tenk på Oslo 31. august for eksempel. Der virker dopen bare som et bilde på meningsløsheten. Som nittitallist i filmsammenheng vil jeg at narkoen skal være synlig, eksplisitt, injektert. Du skal vri deg i stolen når sprøyta trenger gjennom huden. Akkurat som i Trainspotting eller Pulp Fiction.

En siste ting som virker typisk for tiden er den novelleaktige formen filmen har. Den er delt i kapitler, med ganske vage sammenhenger mellom de forskjellige subplottene. Den er ikke kronologisk. Er ikke det også ganske typisk for fortellermåten på den tiden? Tenk Short Cuts eller The Usual Suspects eller Lost Highway eller Magnolia. Og mange definerende filmer med dem.

Og joda, alle disse elementene ble på en måte med oss utover på 2000-tallet. Likevel ble verden mer svart-hvitt, da, liksom. Enten var man med eller mot oss. Sånn tenkte man ikke på nittitallet. Da var det “Live Forever”, for å si det med Oasis. Eller kanskje det bare var jeg som var ung?