Noen tanker om Homeland s03e01


Da er Homeland endelig i gang. Vi har sett første episode, og her er en oppsummering full av SPOILERS, synsing og høyttenking.

Vi har fulgt Homeland tett her på bloggen gjennom to sesonger, og gleder oss helt vilt til å følge Carrie og Brody gjennom en ny sesong med drama, bipolaritet, spionasje, terror og Gud vet hva. Blir de kjærester, skal Brody sprenge hele USA, hva skjer med CIA etter bombingen, hvor koko blir Carrie? Så mange ting å tenke på.

Men nok småprat, vi må rett på sak. Her er første reaksjon etter s03e01:

— Vi møter Carrie og gjengen to måneder etter en bombe sprengte toppledelsen i CIA i fillebiter. Nå er det kongresshøringer, politikk i kulissene og en resultatløs jakt på Brodys som gjelder. Akkurat slik jeg håpet, egentlig. Det hadde vært litt dølt om sesong 3 skulle begynne i ruinene av bomben. Nå kan serieskaperne ta seg god tid med å male ut karakterene, for de står ikke alle på tuppa dagen etter bomben har sjokkert USA.

— Carrie er åpenbart på bristepunktet, og det tar ikke lang tid før faren konfronterer henne med manglende pillesluking. Gråte-Carrie dukker kjapt opp, og det føles bittelitt irriterende. Hun er åpenbart i ferd med å miste grepet, noe hun da også gjøre flere ganger. I høringen, med faren, på restauranten da hun stormer inn og skjeller ut Saul.

— Dana fortsetter å være ungdomsalibiet til Homeland, nå med #selfies og greier. Men denne gangen oppleves det mye mer interessant enn det tidvis har vært tidligere. HUn fremstår reflektert og oppegående etter det mislykkede selvmordsforsøket i badekaret, og flere av scenene med Dana er blant de sterkeste i episoden. Manusmessig den lille sekvensen da hun ser at badet er nymalt/oppusset gnistrende bra skrevet, da hun bare kommenterer det forsiktig med et “looks nice”. Flere ganger i løpet av episoden kunne Dana blitt parodisk breial og skrikete, men rollen hennes skal tydeligvis nyanseres. Og ja: det er rimelig åpenbart at den selfien kommer på avveie.

— Den beste scenen i hele episoden er uansett minuttene opp mot at Saul og gjengen skal ta ut seks terrorister. Ordet “drone” nevnes ikke en eneste gang, men hele fremstillingen av Saul og de forskjellige seksjonssjefene fremstår kald, kynisk og ubehagelig ekte. Ingen highfives eller roping om USA! USA USA!, bare henrettelse av utenlandske borgere uten tiltale, rettssak eller dom.

— Og du kan bite deg i nesen på at Quinn sitt kjipe drap på den kiden kommer tilbake som en murstein i ansiktet på CIA. Tipper det blir satt opp mot Sauls utsagn om at det var en “textbook operation”. Ikke mye textbook over å drepe 11-åringer.

— Noen negative ting. Vi må til tjukkeste Mongolia eller indre Malawi for å finne et samfunn hvor folk fremdeles ringer hverandre og sier “I guess you read the paper”, for så å oppleve at vedkommende faktisk går ut på dørstokken og HENTER AVISEN. Snakk om anakronisme når serien er lagt til en moderne by som Washington. Det føles også litt søkt at Carrie og Saul står og diskuterer Brody høylytt på en restaurant i sladrebyen Washington, uansett hvor manisk Carrie var da.

— Ellers var Venezuela-scenene med Quinn suverene, og det eneste innslaget av virkelig action i løpet av den første episoden. Akkurat slik jeg liker serien, egentlig. Små, eksplosive spenningssekvenser, mens resten er mer drama, paranoid stemning, renkespill og triksing i kulissene. 10 prosent Black Hawk Down, 40 prosent West Wing og resten beinhard 70-talls noiathriller.

— Hva skjer med Saul? Er det taktikk at han outer Carrie, eller skal han faktisk bli pragmatisk og følelsesløs CIA-sjef?

— Og til slutt det mest åpenbare. Vi fikk aldri sett Brody! Han ligger som et spøkelse over hele episoden, men det ga et ekstra preg av usikkerhet og ubalanse at han aldri dukket opp. Smart.

— Jeg er rett og slett veldig fornøyd med første episode av sesong 3, og håper serien fortsetter slik. Er redd for at det blir mer 24-aktig, slik det var en del av i sesong 2, men foreløpig er det highfive.

Har du sett første episode? Hva synes du? Kjør på i kommentarfeltet.