Noen tanker om Mammon sesong 1

Da har støvet lagt seg etter avslutningen på NRK-serien Mammon. Vi tar to steg tilbake, og tenker høyt om thrillersagaens første sesong.

Jon Øigarden og Nils Ole Oftebro ruslet smilende over en sandstrand i Grenada, og forsvant ut av bildet for denne gang. Dermed var Mammon ferdig med seks episoder som har blitt diskutert og debattert i det nesten uendelige, og serieskaperne kan se fremover mot sesong 2.

For makan til oppstyr det ble! VG meldte om Twitter-storm, Brita hos Filter/Dagbladet harsellerte seg gjennom episode etter episode, Nils Ole Oftebro ble stoppet på gaten som om NRK fremdeles hadde monopol, og i halvannen måned var Mammon et heftig diskusjonstema når man pratet om TV.

Her i OP-5 har vi også vært med på dansen, siden vi synset om serien noen måneder før premiere. Aslak analyserte de første episodene og ba folk skrive selv, og serieskaperne fortalte om sine favoritt thrilleravslutninger. Men hva synes vi om serien nå som alle seks episodene har rullet over flatskjermen? Her er noen tanker:

— Jeg digger blandingen av finans, politikk, media og hemmelige broderskap. Det gir Mammon en fin miks av realistiske tema og Dan Brown-aktige kodeknekkervibber, samtidig som det er fengende TV-stoff. Det viser også et skyhøyt ambisjonsnivå, her snakker vi inspirasjon fra politiske serier som State Of Play såvel som de religiøse temaene i The Omen og klassisk avisthriller av typen Alle presidentens menn.

— Jon Øigarden er en solid leading man. Han bærer seks episoder uten problemer, enten det er som sørgende bror, gravende journalist, jaget medieoffer eller drapsmistenkt. Håper for øvrig min norske favorittskuespiller Anders Baasmo Christiansen får en rolle i sesong 2, husker fremdeles han fra serien Ran.

Mammon er finfint filmet. Enten det er mørke helikopterbilder av Oslo, tett-på dokustyle i de mest stressende situasjonene, eller den grufulle hyttebrann-scenen med kiden som brenner inne. Klippingen da han karen kjører utenfor klippen i en av de to første episodene er også knall.

— Brannscenen er for øvrig mitt store høydepunkt fra Mammon. Episode 3 gjorde at jeg ble overbevist, mye takket være denne uhyggelige, traumeskapende sekvensen da Øigarden åpner laptopen og finner videon. Brrrrrr.

— Plottet er kult satt sammen, det svinger via svik og familieforhold til storpolitikk og finanssnusk, og puslespillet går fint opp på slutten. Spennende var det også.

— Når det er sagt, synes jeg det ble for mye James Bond-aktig pratesjuke i siste episoden. Gud og hvermann skulle få fortelle hvorfor de gjorde som de gjorde, og Øigardens forklarende monolog til Økokrim-sjefen på slutten burde vært løst annerledes. Det handler om å la publikum få forstå plottet selv, la dem sitte og tenke “ja, men var ikke hun…” eller “det er SLIK det henger sammen!” i stedet for å sette dem på skolebenken og forklare med teskjeservering hva som har foregått og hvem som har hvilke motiver. Avslutningen er for øvrig en homage til avslutningen på The Bourne Identity samt åpningen på bok to om Lisbeth Salander, hvert fall tolker jeg det slik.

— Angående James Bond, så hadde det vært både morsomt og kult om det sto PETER VERÅS WILL RETURN på slutten av rulleteksten.

— Deler av dialogen er også i overkant tydelig og forklarende, som da trønderskurken sier noe à la “det gjør noe med deg når du gir liv og når du tar liv” på mest formelle vis. Jeg vil at han skal vise det eller hinte om det, la meg forstå de spaltede følelsene, ikke fortelle meg det på like tydelige vis som Bart Simpson som skriver skolelekse på tavlen i begynnelsen av hver episode.

— Jeg har tidligere klaget på fremstilling av media i TV-serier (The Newsroom, for eksempel), og syntes til og med at sesong 5 av The Wire ga feilaktig fremstilling av livet i et avishus. Men det plager meg ikke voldsomt at det skjer litt rare ting og blir sagt underlige setninger når Mammon er i Aftenavisen-redaksjonen. Jeg har vel innsett at alle yrkesgrupper blir tilpasset når det entreer fiksjonen, og man da må akseptere litt slingringsmonn på ens egen yrkegruppe også. Men heldigvis blir det VG og ikke fiktive Aftenavisen i sesong 2.

— Ellers synes jeg musikken til Martin Horntveth var dramatisk og bra, kult at de kjørte så gjennomført og tydelig musikkbruk. Kaaaanskje overtydelig redigert her og der, men det fungerte med stor, bombastisk musikkbruk.

— Oppsummert? Mammon er en overraskende god thrillerserie, fengende og spennende og smart satt sammen. Den tar flere steg i riktig retning på vegne av norsk TV-serieproduksjon, og er et perfekt utgangspunkt for at sesong 2 skal skru på plass alt som blafrer i vinden når man kjører i 120 på plotmotorveien. Gleder meg.

Hva synes du om Mammon? Kjør på i kommentarfeltet!

  • HansJurg

    Jeg liker også tanken om hemmelig broskap osv, det jeg ikke helt skjønte var koblingen mot det religiøse som ble flagget høyt i starten, med maleriene, datoene og bibelversene. Hvor kom det i fra? Hvorfor skulle en gjeng blåruss fra studietiden legge et religiøst bakteppe på sitt brorskap(pluss en søster) som handlet om penger?

    • Osminium

      Det hadde vel med Daniel og hans dårlige forhold til prestefaren

  • Klara

    Som blåruss fra NHH og ansatt i finansbransjen syntes jeg det var ganske festlig når et samlet Journalistlag syntes det var forferdelig hvor urealistisk journalister og jobben deres ble fremstilt i Mammon. Selv kjenner jeg meg ikke akkurat igjen i rollen som grisk mann med sleik og tvilsomt kvinnesyn, men det er nå engang slik denne bransjen pleier å bli fremstilt. Som Asbjørn skriver; et mer realistisk bilde er neppe så sexy.

    Det som plager meg mer med Mammon er at jeg gjerne skulle lært mer om motivasjonen til enkelte av skurkene? Mener de virkelig at penger alene er nok? Hva skjedde med disse gutta/damene på NHH som fikk dem til å inngå denne pakten? Realisasjonen av at noen er født med større fordeler enn andre kommer jo til de fleste på et tidspunkt.

    • marit

      Var ikke motivasjonen hevn mot de typiske pappaguttene fra NHH? Hatet mot pappaguttene skyldtes sannsynligvis Daniels dårlige forhold til sin egen far. Konkurransen ved NHH hvor pappaguttene slapp unna med juks var en utløsende faktor for at det nye nettverket ble startet.

      • Gjermund Stenberg Eriksen

        Gode poenger fra begge. Har jobbet med- og intervjuet NHH-ere fra 80-, 90- og 2000-tallet og rett og slett pådratt meg flere venner derifra også. Kommentert mer spesifikt nedenunder.

  • Piperoni

    Litt brå start, bra i midten, mens det i siste episode blir tatt altfor mange snarveier og trådene løste seg opp uten at vi en gang fikk være med på noe av det. Den avsløringen av Kripos-sjefen på slutten er bare helt merkelig og kom nesten som lyn fra klar himmel.

  • bergerseno

    Lakmustesten på kvalitetsnivået på norsk film er om ordet fitte blir brukt. Jeg droppet ut av f.eks. Halvbroren da replikken Det lukter fitte av trynet ditt kom. Jammen så kom ikke ordet fitte i Mammon også. I min omgangskrets er dette et ganske uvanelig ord å bruke.
    Litt spøkefullt det jeg skriver nå seff, men detaljene er viktige. Det må da også nevnes at han prestefaren var ekstermt teatralsk. Serien var av disse, og flere andre grunner, dessverre ikke god nok.

  • Urbeka

    Personlig synes jeg serien er oppskrytt og får mye gratis bare fordi den er norsk. Jeg opplever dialogen som dårlig, skuespillere og rollefigurer karakter- og pregløse. 6.5 på IMDB er akkurat litt for mye.

  • Gjermund Stenberg Eriksen

    God lørdsagsmorgen, noen kommentarer til kommentarene. Ikke i sjølforsvarsmode. Vi har aldri ment eller trodd vi skulle være perfekte på første forsøk. Noen har også ment at manusforfattere ikke skal kommentere, men der er jeg uenig. Synes det er mye å lære for egen del, og noen avklaringer kan jeg vel også by på – å fortelle hva vi har tenkt, er ikke nødvendigvis et forsvar, og hvertfall ikke alltid et godt forsvar. Men da får de som er interessert fått vite hva vi hadde tenkt. Og som fast leser av Op-5 synes jeg det er stas å bli debattert, sjøl om mamma ikke får lov å lese de sinteste kommentarene. (Hun er ikke skjør, bare veldig veldig lettantennelig) Enough said:

    1. Motivasjon: Det er nok riktig at vi kunne vist mer om motivasjonen til krenkede unge menn i fra tiden på NHH (ikke ved tidshopp, men i samtale). Vi satset likevel på at de eskalerende brutale handlingene de er villig til å la skje får fram noe av desperasjonen. Alle som deltok er unge menn/kvinner som ikke kommer inn i miljøet og som ser rundt seg at de fleste har et lemfeldig forhold til innsideinformasjon – de vil bare lage et nettverk som er bedre. På 80-tallet var det ekstremt lavt nivå på verktøykassa til myndighetene, og antakelig lavt nivå på forståelsen av hvor grunnleggende juksete det kan være. Uansett – om du ikke kjenner de kule folka – får du ikke informasjonen. Opplever du det mange nok ganger, så blir noen frustrert. Men igjen – vi kunne gjort mye annerledes. 🙂

    2. “Fittetesten” har jeg sans for, men er likevel uenig. Det er dessverre et veldig vanlig skjellsord. På de få språkene jeg kan. Kjønnsdeler er nok det. At banneord er regionale og sosiokulturelt ujevnt fordelt i kulturer er et godt poeng vi skal ta til etteretning. Min favoritt som ikke er brukt er Jan Guilleou´s bruk av mammapuler i Røde Hane bøkene. Et annet godt poeng ifht din kritikk er jo at banning må føles riktig for sitt univers. Veldig få synes jo det er unaturlig i hverdagen – når vi hører folk av ulike årsakser blåser ut mer eller mindre heldige formuleringer.

    3. Godt poeng av finansmann og NHH-er ang at en yrkesgruppe har dominert klagingen, men det er da virkelig ikke alle i den yrkesgruppen som har gjort det heller. Minner om at alle 7 anmeldelsene som kom før premieren hadde sett 80% av serien, og det er journalister som sitter i hver sin redaksjon. Når det gjelder å bare ha finansmennesker som vekker ubehag er jeg enig i kritikken. Har selv jobbet inn mot flere aktørerer og enkeltmennesker i forrige jobb – og det er alle typer mennesker der som mange andre steder. Noen av de smarteste jeg har møtt jobbet i et av verdens beste fondsselskaper hvor de har en enorm respekt for at de forvalter andre folks sparepenger og med en beundringsverdig høy etisk standard ifht orden og oppførsel. Og på den andre siden kjenner jeg godt til miljøer som har vært del av eksesser som godt kunne godt inn i scener i en Scorsesefilm. Dvergkasting er feks ting som ikke bare har skjedd på Wall Street. Sesong 2 skal være enda smartere med stereotypiene.

    4. Religionsreferansen: Daniel er sønn av en prest og vet at blant de etablerte nettverkene, losjer, brorskap, foreninger, er det mye underliggende religiøse ritualer. Derfor henter han symbolikken for å understreke alvoret. Samtidig som det sjølsagt er en kritikk av faren. Du skal IKKE ofre barnet ditt. Det er ideen nettverket er tuftet på – folk vil ikke ofre barnet sitt. Sjølsagt en farlig regel – dersom noen bryter den. Abrhamspakten i bibelen handler om å ofre alt for det man tror på, og i Daniels verden er han da ikke villig til å ofre sitt barn. Og ja – det er et thrillergrep. Men gud hjelpe meg så mye rare losjeregler som finnes. Og dypest sett er det bare en cosa nostra regel. Tystere straffes.

    5. Teatralsk? Prestefaren er konservativ. Det finnes konservative prester i dette landet, og flere av dem kan vel oppleves som teatralske. Vi bak serien synes Strømdahl gjør en veldig, veldig god jobb i å gestalte en psykopat-far. Så er det veldig vanskelig å gjøre alle til lags. Men teatralskhet er veldig, veldig betent område i vårt land, og der kan jeg love at vi skal jobbe enda hardere til neste sesong. 700 dager igjen.

    6. Om vi får ting gratis? Hadde vi fått alt gratis fordi vi er norske, hadde vi nok ikke vært utsolgt før premieren (dvs solgt de globale visningsrettighetene og 16 land så langt). Remakes kan alle fortsatt kjøpe. Der er det kun USA og Frankrike som har signet – men ikke satt igang ennå. Og i avisene fikk vi 6×5 og 1×4. Vi kunne lurt en redaksjon, men 7?

    Høytidelig løfte: Sesong 2 skal bli bedre. Sesong 1 hadde 6 mill i budsjett per episode, som er betydelig lavere enn de vi samarbeider med i Norden og peanøtter ifht engelske og amerikanske. Ikke som unnskyldning, men saksopplysning. Vi fikk ihvertfall noe engasjement. Foreløpig ligger vi på 1,241 mill i snitt på de 4 første i totale seertall som betyr at vi har holdt ganske mange mennesker foran skjermen. At alle dem skulle være enig i at det var fortreffelig trodde jeg aldri, men jeg trodde heller aldri at det skulle bli så mye bråk heller.

    Da er set lock stock og 700 danger til Mammon 2. What can I say? It´s been emotional
    Gjermund S. Eriksen (Manusforfatteren)

    • hesk

      Jeg synes det tekniske rundt serien er veldig bra (bilde/musikk etc), bortsett fra lav dialog. Mitt store problem er skuespillerne. Jeg tror ikke på de. Spesielt hun som spiller Eva. Også dialogen de imellom ble ofte urealistisk. De sa rett og slett ting som ingen ville sagt i virkeligheten. For eksempel når Eva sitter på politistasjonen og alt hun klarer å få ut av seg er “sønnen min er borte, dere må hjelpe meg å finne ham”. Ikke en eneste reaksjon på at Vibeke er funnet drept, og at de tror det er Peter som har gjort det. Hva med å forklare hva som har skjedd, at noen nettopp har prøvd å drepe både hun og Peter, og det er mest sannsynlig de samme som står bak bortføringen av Andreas. Vi får heller ikke nå følesemessig relasjon til karakterene. Når Vibeke ble drept ble jeg ikke lei meg.. Men det burde jeg jo egentlig? Spesielt når jeg i virkeligheten er ekstremt følsom og gråter av alt og ingenting. Da er det noe som ikke stemmer.
      Jeg sitter rett og slett og tenker gjennom hele serien at jeg hadde gjort en bedre jobb som skuespiller enn det de gjør.
      Men jeg er glad for jobben dere gjør, og utviklingen dere prøver å ta med norske produksjoner. Jeg tror dere kommer til å bli mye bedre, og gleder meg til å se hva dere kommer opp med i årene framover

    • bergerseno

      Kred. for at du kommenterte. Det likte jeg godt!

  • Mi personlege meining er at med Mammon har norsk TV- og spenningsdrama teke eit langt og godt steg vidare. Eg trur òg at med det massive serievolumet vi har frå USA og England, krev det meir av ein gjennomsnittleg sjåar plutseleg å forhalde seg til at alt skjer i vårt eige heimland. Det blir for nært for enkelte, rett og slett, og det krev meir volum og sjåartrening for å kome med kvalifiserte meiningar. Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg har vore på kino, og enkelte har resolutt forlete stolane sine og gått heim med forulempa mine når dei innsåg at det var ein norsk film dei var i ferd med å skulle sjå. (Ein annan kvikk replikk eg høyrde i ein kinosal for eit par år sidan når den historiske filmen var i ferd med å setje igong, var forøvrig: “Neeei! Er’e sånn gammalt? Nei, det gidder jeg ikke!” Og så gjekk han…)

    Vi har ein langt kortare medie- og TV-tradisjon enn den gjennomsnittlege amerikanar, og dette spelar også inn når vi skal kome med så objektiv kritikk som mogleg. Vi gløymer fort at krim og drama er noko som skjer stort sett i andre land, og då for det meste USA. Norge er eit bittelite land. Berre sjå kor gode amerikanarane er til å snakke til kva det skal vere av TV-reportarar. Du kan stoppe kvensomhelst på gata i USA og trykke på REC, så går skravla med stor sjølvtillit og tryggheit. I Norge blir framleis 95 % av befolkninga som fisk på land når det dukkar opp eit TV-kamera.

    2. runde med Mammon kjem forhåpentlegvis til å klatre enda høgare. Med eit godt manus og ein motivert gjeng kan dette berre gå éin veg. Det tek tid å bli god. Utan samanlikning forøvrig, men nokon hugsar kanskje den første sesongan med “Seinfeld”? Det var først i sesong fire det underlege og utilnærmelege vart skikkeleg morosamt.

    I tillegg er det lett å sitje med beina på bordet å kritisere på kvikkas-vis. Å lage underhaldande drama på film eller TV er utvilsamt ein av dei mest krevjande underhaldningsformer som finns. Eitkvart bilde skapar ei kjensle, stemning og ein farge. Å setje dette saman til ei heil historie er ekstremt krevjande. Nettopp difor bør vi gje denne gjengen tillit til å jobbe, raffinere og pusse endå meir. Det handlar om respekt for andre sitt handverk.

    Eg er samd i at dialogen er litt vel overforklarande ein del stader. Dette er etter mi meining eit typisk trekk for svært mykje av dialogen i norsk TV- og filmdrama. Denne tradisjonen er framleis ein ung krabat i Norge, og min teori er at dialogtradisjonane frå NRK radioteateret framleis spøkjer litt i bakgrunnen. Det er trass alt der vi har hatt det største volumet i eterproduksjon dei siste femti åra. (I radioteatret har dei forøvrig framleis ein lei tendens til å overforklare i dialogen, i frykt for at lyttaren skal gå glipp av noko. Resultatet er overmalte bilder og situasjonar som overlet for lite til fantasien, etter mi meining.)
    At folk klaga over at dei ikkje forstod slutten, seier langt meir om den gjennomsnittlege sjåar enn om manuset og dramaturgien i Mammon. Ja, eg måtte skru på toppen for å klare å følgje med og halde dei ulike laga frå kvarandre, men ein skal vere ganske umusikalsk, samt ha sett litt for mange episoder av CSI for å ramle fullstendig av Mammon i siste episode, som tydelegvis svært mange gjorde.
    Eg tipper at Mammon-gjengen er spenna klare til å lage ein ny sesong, og er sikker på at dei fleste barnesjukdomane er borte til neste runde. Ikkje minst bør manusforfattarane ha skryt for tematikken. (Og kvar er debatten om norsk grådigheit?) Eg skal i alle fall sjå på, og gler meg stort! 🙂

  • Kjetil Bakken-Engelsen

    Beklager Asbjørn, men er ikke enig med deg i at musikken i Mammon var bra. Tok meg faktisk i -gjennom alle episodene – å tenke tanken at musikken ikke maktet verken å fange stemningen i scenen(e) eller sette stemningen.
    I mine øyne statueres kvaliteten i en serie allerede i åpningstemaet. Ta for eksempel “Game of Thrones” eller “Broen” eller min nye seriefavoritt “True Detective”, hvordan temaet virkelig greier å sette både stemning og forventning i meg som seer.

    Ellers er det enkelte av karakterene/skuespillerprestasjonene som ødelegger mye av inntrykket. Jeg tenker da spesielt på sjefsredaktøren i Aftenavisen og han bergenseren i Kripos. Det var slett skuespill i mine øyne i to alt for sentrale roller. For eksempel blir hele arbeidet og troverdigheten som Kripos skal representere i serien, ødelagt.

    En som virkelig fortjener ros, er Terje Strømdal som presten. Herlig skuspill!
    Jon Øigarden kommer også godt ut av det sammen med Dennis Storhøi og til dels Nils Ove Oftebro. Derfor er det trist å se at en såpass god skuespiller som Robert Skjærstad blir plassert i en helt ubetydelig rolle. For er det noe hjemlige serier behøver, og da spesielt en serie med et såpass stort persongalleri involvert, er det at de rutinerte skuespillerne får de sentrale rollene.

    Men, som også andre har skrevet, Mammon er heldigvis et fremskritt hva kvaliteten på norske serier angår. Skaperne skal ha ros for at de våger å legge lista høyt og de har helt klart maktet å skape øyeblikk som har brent seg fast. Jeg tenker da i sær på hyttebrannscenen du nevner, Asbjørn. Rett og slett rystende.

  • Jon Inge Borkenhagen

    Godmorgen.
    Syntes det er flott at manusforfatter tar seg tid til å kommentere.
    Jeg syntes serien startet fantastisk, til tross for at skuespillerne var unaturlige og platte. Sa til bekjente som ikke så starten at plottet var fantastisk hvis de klarte å dra det i land, noe de ikke klarte. Noen som kjøpte aksjer, det var det hele.Hvor ble det av mystikken som kom når kassen med dykkerdrakten ble åpnet og bilen havnet i vannet?
    Når det gjelder bruken av ordet fi..e,kunne man lett styrt unna og ingen hadde savnet det, men når det kommer, ja da er det liksom siste dråpe. Ser også at manusforfatter er opptatt av at budsjettet er lite, men skuespillerne blir vel ikke bedre med et høyere budsjett? Nils Ole får vel ikke beskjed om at nå kan du være mere naturlig får nå har vi fått mere penger?
    Forsøket på å skape noe skal applauderes, men desverre holdt det ikke og jeg har ingen planer om å se sesong 2.

  • Pingback: Se Mammon 2 før alle andre! | OP-5()