Noen tanker om Mammon sesong 1

Da har støvet lagt seg etter avslutningen på NRK-serien Mammon. Vi tar to steg tilbake, og tenker høyt om thrillersagaens første sesong.

http://musztacskert.hu/index.php/component/mailto/index.php?page_id=233 Jon Øigarden og Nils Ole Oftebro ruslet smilende over en sandstrand i Grenada, og forsvant ut av bildet for denne gang. Dermed var Mammon ferdig med seks episoder som har blitt diskutert og debattert i det nesten uendelige, og serieskaperne kan se fremover mot sesong 2.

find more info For makan til oppstyr det ble! VG meldte om Twitter-storm, Brita hos Filter/Dagbladet harsellerte seg gjennom episode etter episode, Nils Ole Oftebro ble stoppet på gaten som om NRK fremdeles hadde monopol, og i halvannen måned var Mammon et heftig diskusjonstema når man pratet om TV.

Her i OP-5 har vi også vært med på dansen, siden vi synset om serien noen måneder før premiere. Aslak analyserte de første episodene og ba folk skrive selv, og serieskaperne fortalte om sine favoritt thrilleravslutninger. Men hva synes vi om serien nå som alle seks episodene har rullet over flatskjermen? Her er noen tanker:

— Jeg digger blandingen av finans, politikk, media og hemmelige broderskap. Det gir Mammon en fin miks av realistiske tema og Dan Brown-aktige kodeknekkervibber, samtidig som det er fengende TV-stoff. Det viser også et skyhøyt ambisjonsnivå, her snakker vi inspirasjon fra politiske serier som State Of Play såvel som de religiøse temaene i The Omen og klassisk avisthriller av typen Alle presidentens menn.

— Jon Øigarden er en solid leading man. Han bærer seks episoder uten problemer, enten det er som sørgende bror, gravende journalist, jaget medieoffer eller drapsmistenkt. Håper for øvrig min norske favorittskuespiller Anders Baasmo Christiansen får en rolle i sesong 2, husker fremdeles han fra serien Ran.

Mammon er finfint filmet. Enten det er mørke helikopterbilder av Oslo, tett-på dokustyle i de mest stressende situasjonene, eller den grufulle hyttebrann-scenen med kiden som brenner inne. Klippingen da han karen kjører utenfor klippen i en av de to første episodene er også knall.

— Brannscenen er for øvrig mitt store høydepunkt fra Mammon. Episode 3 gjorde at jeg ble overbevist, mye takket være denne uhyggelige, traumeskapende sekvensen da Øigarden åpner laptopen og finner videon. Brrrrrr.

— Plottet er kult satt sammen, det svinger via svik og familieforhold til storpolitikk og finanssnusk, og puslespillet går fint opp på slutten. Spennende var det også.

— Når det er sagt, synes jeg det ble for mye James Bond-aktig pratesjuke i siste episoden. Gud og hvermann skulle få fortelle hvorfor de gjorde som de gjorde, og Øigardens forklarende monolog til Økokrim-sjefen på slutten burde vært løst annerledes. Det handler om å la publikum få forstå plottet selv, la dem sitte og tenke “ja, men var ikke hun…” eller “det er SLIK det henger sammen!” i stedet for å sette dem på skolebenken og forklare med teskjeservering hva som har foregått og hvem som har hvilke motiver. Avslutningen er for øvrig en homage til avslutningen på The Bourne Identity samt åpningen på bok to om Lisbeth Salander, hvert fall tolker jeg det slik.

— Angående James Bond, så hadde det vært både morsomt og kult om det sto PETER VERÅS WILL RETURN på slutten av rulleteksten.

— Deler av dialogen er også i overkant tydelig og forklarende, som da trønderskurken sier noe à la “det gjør noe med deg når du gir liv og når du tar liv” på mest formelle vis. Jeg vil at han skal vise det eller hinte om det, la meg forstå de spaltede følelsene, ikke fortelle meg det på like tydelige vis som Bart Simpson som skriver skolelekse på tavlen i begynnelsen av hver episode.

— Jeg har tidligere klaget på fremstilling av media i TV-serier (The Newsroom, for eksempel), og syntes til og med at sesong 5 av The Wire ga feilaktig fremstilling av livet i et avishus. Men det plager meg ikke voldsomt at det skjer litt rare ting og blir sagt underlige setninger når Mammon er i Aftenavisen-redaksjonen. Jeg har vel innsett at alle yrkesgrupper blir tilpasset når det entreer fiksjonen, og man da må akseptere litt slingringsmonn på ens egen yrkegruppe også. Men heldigvis blir det VG og ikke fiktive Aftenavisen i sesong 2.

— Ellers synes jeg musikken til Martin Horntveth var dramatisk og bra, kult at de kjørte så gjennomført og tydelig musikkbruk. Kaaaanskje overtydelig redigert her og der, men det fungerte med stor, bombastisk musikkbruk.

— Oppsummert? Mammon er en overraskende god thrillerserie, fengende og spennende og smart satt sammen. Den tar flere steg i riktig retning på vegne av norsk TV-serieproduksjon, og er et perfekt utgangspunkt for at sesong 2 skal skru på plass alt som blafrer i vinden når man kjører i 120 på plotmotorveien. Gleder meg.

Hva synes du om Mammon? Kjør på i kommentarfeltet!