Det er lite vi her på bloggen liker bedre enn en god fortelling fra de sju hav. Men hva er den aller beste sjørøverromanen?
Ja, så har vi jommen gått off-topic igjen her inne på OP-5. Forrige uke skrev vi om Per Tangvalds vanvittige liv og biografi. For eventyrlige guttebøker fra havet er vel ikke krim? Men som de ivrige leserne på OP-5 nå bør vite, tar vi den slags kritikk med ro. Sjørøverbøker har dessuten krimelementer, selv om de er så mye mer. Men først og fremst var dette bøkene som vekket utferdstrangen, for meg og sikkert for mange andre.
Men hva er det egentlig med disse fortellingene som fenger sånn? De er ofte dannelsesromaner, om å vokse opp i trygge Vesten for så ta hyre på en båt. Dramatiske ting skjer, ofte et mytteri eller forlis, og helten må ofte søke tilflukt på en øde øy. Ofte vender helten tilbake til hjemlandet innen boka er omme. Slik er altså sjangerkravene. Men hva er egentlig de aller beste sjørøverfortellingene? Her er mine 3 favoritter:
1. Robert Louis Stevenson: Treasure Island (Skatten på sjørøverøya)
Dette er sjørøverklassikeren over alle klassikere. Jeg leste den sikkert 10 ganger som liten gutt, og husker godt hvor redd starten, blant forfyllede pirater og blinde menn i Sør-England gjorde meg. Snart har hovedpersonen Jim Hawkins kommet seg på båt. Scenen der han sitter i epletønna og overhører Long John Silvers konspirasjoner er en av de helt store forræderiske scener i litteraturhistorien. Deretter blir det naturligvis skattejakt på øya. Tror jammen jeg må lese denne boka på nytt. Jeg er sikker på at det står seg.
2. Oluf Vilhelm Falck-Ytter: Håkon Håkonsen
Jada, sjøfartsnasjonen Norge har faktisk produsert en virkelig kongebok fra de sju hav. Håkon Håkonsen likner kanskje mest på Robinson Crusoe. Hovedpersonen forliser på en øde øy og må klare seg, men før det skjer har mye hendt. Han har møtt kvinnen i sitt liv, førstestyrmannen har gjort mytteri osv. Men tiden på den øde øya er levende og fint skildret, mens jeg skriver disse ordene kan jeg huske masse detaljer fra boka – selv om det er sikkert 20 år siden jeg leste den.
3. Carsten Jensen: Vi, de druknede
Jensen har sagt at han skrev denne boka for å understreke at Danmark ikke bare er en nasjon av fremmedfiendtlige-griserøktere-fra-Jylland-som-stemmer-Dansk Folkeparti. Nei, Danmark er også en internasjonal sjøfartsnasjon, og ingenting viser dette bedre enn denne episke sjøromanen, som strekker seg over flere hundreår. Den er lang, og jeg likte spesielt godt de første 200-300 sidene, der vi befinner oss i snuskete havnekneiper i det fjerne Østen. Vold, røverhistorier og vakre damer, med evige temaer liggende tungt under. Sterkt anbefalt!
Boblere: Haiene (Jens Bjørneboe), Lord Jim (Joseph Conrad), Robinson Crusoe (Daniel Defoe)
Hva slags sjøromaner liker dere? Delta i kommentarfeltet under!