OP-5 presenterer: Første utdrag fra EN NORSK SPION

Den ene halvparten av OP-5 kommer med spionroman i høst. Her kan du lese det første utdraget fra thrilleren En norsk spion.

Her i OP-5-redaksjonen sitter vi stadig og drømmer oss bort i bøkene vi leser, filmene vi ser og TV-seriene vi pløyer gjennom. Eventyrlig drama, episke hemmeligheter, mystiske spioner og skumle forbrytere er jo det beste vi vet, det er derfor vi blogger nesten daglig om det.

For min del har det blitt med lesingen og tittingen og bloggingen, men kollega Aslak Nore har tatt entusiasmen enda mer på alvor. Nå i høst er han klar med sin første roman, med den effektive tittelen En norsk spion.

Aslak har holdt kortene så tett til brystet at jeg faktisk ikke har lest mer enn den første siden, så jeg er like spent som forhåpentligvis dere andre når vi nå trykker det første utdraget fra boken. Så vær så god, folkens, under her finner dere åpningen på En norsk spion.

Asbjørn

Dubai
15-17. mars 2011

Oppdraget var å rekruttere en iransk avhopper. Den jobben var vi tre om. Vi ankom hver for oss. Jeg våknet da innflyvningen til Dubai International Airport ble annonsert, rettet meg opp og stirret ned på Hormuzstredets mørke og lyshavet på landsiden. I morgen skulle oppdraget begynne. Byen glitret – skyskraperne, de opplyste motorveiene og de kunstige arkipelagene som buktet seg ut i havet. Dubai var et bedrag, en oppkomling, en forgjeldet livsløgner med de beste klærne og dyreste vanene. Byen var for vår tids kriger det Lisboa og Casablanca hadde vært under andre verdenskrig: nøytrale lytteposter nedsunket i dekadanse og gjennomsyret av etterretningsfolk fra alle sider. På hotellrom og kjøpesentra under meg ble en hemmelig krig utkjempet. I Dubai kunne du aldri vite hvem som var alliert eller fiende. Og jeg merket en mild uro blande seg med spenningen: Jeg hadde ikke vært i felten siden det smalt, og etter den gangen hadde jeg lovet meg selv aldri å vende tilbake.

Iraneren het Reza og var en høyerestående offiser i den iranske revolusjonsgarden. Før avreise hadde vi gått gjennom informasjonen: Reza hadde noen uker tidligere dukket opp på radaren i Beirut da han etablerte hemmelig kontakt med en norsk diplomat. Reza hevdet å sitte på informasjon om hvordan iranerne jobbet med å undergrave den norske ISAF-styrkens innsats i Nord-Afghanistan. Strategien var ganske velkjent: Iranerne betalte lokale landsbymullaer og sendte falske mobilvideoer rundt for å hisse opp folk mot nordmennene. Det nye var at en høytstående revolusjonsgardist snakket om saken. Han hadde også hintet om at disse opplysningene bare var en smaksprøve på det han hadde å tilby, dersom opplysningene kunne byttes mot sikkerhet for seg og sin familie. Avtalen var at vi fikk opplysningene, Reza fikk norsk statsborgerskap og ny identitet. I den rekkefølgen.

Jeg gikk raskt gjennom de sterile korridorene på flyplassen, forsøkte å se for meg
Rezas ansikt. En middelaldrende iraner uten noen spesielt distingverende trekk. Men å stirre på et fotografi forbereder deg aldri 100 % på det du skal møte. Jeg hadde ikke vært i Midtøsten siden sist jeg var på oppdrag, men jeg kjente for så vidt Emiratene godt. Min kjennskap til regionen skrev seg primært fra Libanon, hvor jeg hadde studert og lært arabisk før jeg ble viklet inn i tjenestens nett. Beirut var en forlokkende blanding av arabisk gjestfrihet og middelhavshedonisme. Den kulturløse materialismen i Golfen hadde aldri appellert til meg på samme måte.

Forberedelsene hadde jeg unnagjort i Oslo: Dubais geografi var møysommelig gjenoppfrisket, dens parker og gatenett, champagnebarer og restauranter, shawarma-stands, gallerier, horehus og luftkondisjonerte kjøpesentra, som jeg forstod utgjorde byens nav. Vi hadde memorert kameraer, dødsoner, baktrapper og fluktruter fra Al Bustan Rotana, hotellet der Reza skulle være innlosjert. Men forberedelser er bare én del av en operasjon. Alle forbereder seg. Det er hva du gjør på bakken som skiller de som oppnår resultater fra de som ikke gjør det.

Immigrasjonskontrollen var full av lettkledde nordeuropeere, indere i fargerike sarier, samt arabere og asiater i alle typer bekledninger – oversminkede damer med Hermès-vesker og myk egyptisk overklasse-aksent fra Zamalek, alvorlige menn med lett trimmet brorskapsskjegg, gulf-arabere i sandaler og hvit thwab. Grensekontrolløren, også han i en tradisjonell hvit drakt, gransket venstrehånden min vaktsomt da jeg la passet på skranken, som om han så rett gjennom skjorta til det lyserøde arret som begynte mellom tommelen og pekefingeren min, og som strakte seg opp under skjorteermet helt opp til nakken. Håret mitt var svart, ansiktet markert med høye kinnbein og en neserot som begynte mellom de kraftige øyenbrynene mine. Utseendet var en fordel som operatør, fordi jeg kunne gli umerkelig inn i folkemengder i alle land rundt Middelhavet og langt inn i Sentral-Asia. Jøden, kalte man meg da jeg vokste opp.

Til slutt vinket passkontrolløren meg motvillig gjennom. Jeg lente meg mot de doriske søylene ved bagasjebåndet. I bagen hadde jeg utstyr som var trygt å frakte over landegrensene. Falske pass og elektronisk utstyr lå deponert i Dubai. Bagen dukket opp uten for mange skrammer, jeg gikk gjennom tollen og ut i den store ankomsthallen. Avtalen var at jeg skulle møte Kåre, min makker, på flyplassen. Sist vi hadde jobbet sammen, hadde alt gått galt. Jeg så etter ansiktet hans i mengden. Den gullforgylte palmen midt i rommet var vårt avtalte møtested. Men ved palmen stod det ingen. En lav nordeuropeer i lilla t-skjorte og lyse bukser kom gående mot møtepunktet. En fremmed mann trippet rundt foran utgangen. Nei, det var ikke han, ganglaget var et annet. Hvor var Kåre? Helvete. Etterretning er venting. Etterretning er utsettelse. Jeg kjente stresset komme krypende. Noe hadde gått galt.

Frykt og fare er ikke det samme. Fare er en relativt objektiv størrelse – den kan kalkuleres og estimeres av all verdens analytikere og risikoeksperter nesten slik meteorologene snakker om været. Risiko settes opp mot gevinst, og du kan sette to streker under svaret. Frykt er noe annet: Den handler nettopp om mangel på kontroll, en følelse av kaos. For en etterretningsoperatør er det avgjørende å kunne balansere de to. Frykt og fare, hjerte og hjerne. Det var egentlig derfor jeg hadde sluttet i tjenesten. Jeg visste ikke om jeg lenger hadde roen. Det avbalanserte, evnen til å se gjennom det andre tok for gitt. Du har ikke kontroll i felten, kun instinkter. Du har ikke kontroll i en by, men i det ligger også dens sjarm og gravitasjonskraft. En by er en organisme, med horder av mennesker, der summen av alles handlinger skaper frihet. Og kaos. Deri ligger det en etterretningsmann frykter. Her er alt mulig. I Dubai kunne alt skje. Men jeg var tilbake.

Ti minutter senere var Kåre fortsatt ikke å se. Du er for deg selv nå, tenkte jeg der jeg stod i et mylder av turister, sjåførene med navneskilt, de fleste med vestlige bokstaver, holdt oppe foran seg og de gledesstrålende menneskene som ble gjenforent i ankomsthallens kunstige lys. Du er aldri mer ensom enn når du er alene i felt. Og aldri så levende. Hvor lenge skulle jeg vente? Duften av malte kaffebønner og søtt bakverk lå tung i luften, blandet med bonemiddel og gummi. Jeg kjente meg trøtt og urolig på samme tid. Scannet hallen etter avvik i menneskemengden, etter uventede bevegelser, etter granskende blikk gjemt bak solbriller og over avisforsider. I Norge må du legge det blikket til side, ellers går du til grunne. Nå var det som om jeg hadde skrudd på en bryter. Det er alltid viktig informasjon i omgivelsene. Det vanskelige er å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Ingen tegn til overvåkning, eller hadde jeg bare ikke godt nok fokus? Mobilen ringte. Jeg svarte. Det var Kåre.
”Rakk ikke møte deg, Peter,” sa han. Jeg gransket stemmeleiet. Den var hans, det var en av grunnene til at vi foretrakk samtaler, ikke sms. ”Stikk til hotellet, så ringer jeg deg der.”

Den fuktige heten slo mot meg som en usynlig vegg da jeg trådte ut i den arabiske natten. Jeg praiet en taxi og oppgav adressen til hotellet hvor jeg skulle bo. Så lente jeg meg bakover i setet. Det var omtrent et år siden det smalt i Afghanistan. Hver dag siden hadde jeg tenkt på den siste turen. Hvor tilfeldig det var. At jeg byttet plass med Høvdingen like før. At han var borte og jeg var her. Jeg hadde utført mange oppdrag i årene før. Kåre og jeg hadde vært del av Fredsduene – en liten gruppe operatører som utførte oppdrag andre ikke kunne gjøre. Det hadde mange navn: Spesielle operasjoner, Covert Action, Human Intelligence. Det lød flott, nesten storslagent og stod i kontrast til den siste turen: Smellet fra veibomben, sanden som la seg over kjøretøyet, Høvdingens forvridde ansikt, innvollene hans mot frontruta.

Varm, fuktig luft sivet inn gjennom en glipe i vinduet. Vi kjørte langs sjøkanten, Dubai var en mur av lys. Eneste form for terreng var i skyskrapernes forskjellige høyder, for byen var like flat som den amerikanske prærien. Gjennom høyttalerne i bilen hørte jeg The Killers. Jeg stilte klokken tre timer fram: Snart midnatt. Killers var fra Vegas, all musikken deres var kopi av noe annet, akkurat som byen de kom fra. Akkurat som Dubai. Lysene fra høyhusene glitret i vannet, synet fikk pulsen til å slå raskere, jeg kjente meg med ett lett og klar, for verdensmetropoler har alltid hatt samme effekt på meg som køl. Etterretning er som verdens reneste columbiana, bare bedre, det er yrkeslivets formel-1. Det var derfor jeg hadde reist ut på oppdrag, igjen og igjen. Og det var derfor jeg hadde sluttet.

Blant de få innvidde som kjente til Fredsduenes eksistens, hadde det alltid vært mye skepsis. Norge var et U-land innen denne typen etterretning, ikke minst fordi skottene mellom utenriks- og forsvarsdepartementet var så tette, som om de jobbet i hver sin verden – den ene fredelig og idealistisk, den andre kynisk og brutal. Ideen med fredsduene var å bryte ned dette skillet. Og det hadde gitt resultater. Vi hadde etablert kontakt med geriljabevegelser, diplomater og krigsherrer som de vanlige etterretningsfolkene ikke kunne nå, fordi vi opererte med mye større risiko. Vi jobbet alltid under falskt flagg. Jeg var journalist – for det er ingen som har større bevegelsesfrihet og kildetilgang i et krigsområde enn en vågal reporter. De beste løgnene har alltid en kjerne av sannhet. De siste årene hadde jeg faktisk frilanset for en rekke aviser. Det falt naturligvis ikke i god jord i de mer rigide delene av tjenesten. Militære regler, styrkebeskyttelse og sikkerhetsbegrensninger var bare retningslinjer for oss. Vi gjorde som vi ville. Derfor ble vi selvsagt kalt uansvarlige eventyrere, cowboyer og det som verre var.

Det var ingen selvfølge at vi var på oppdrag igjen. Etter angrepet i Afghanistan året før hadde motstanderne sett sitt snitt til å legge aktiviteten på is. Jeg lå lenge på sykehus, delvis forbrent på venstre side av kroppen. De andre drev rundt i Norge, midlertidig permitterte. Det var tøffe måneder, for når du er operatør er det aldri oppdragene som er det vanskeligste, det er bakrusen som følger etterpå. Jeg hadde bestemt meg for å slutte. Men et par uker før jeg landet i Dubai hadde admiralen samlet oss igjen. Han hadde et nytt oppdrag, sa han, ett bare vi hadde kompetansen til å gjennomføre.
Drosjen stanset under et lite, forfallent neonskilt som markerte herberget Kerman Guesthouse. Jeg steg ut av bilen og inn i lobbyen. Noen kvinner i svarte iranske chadorer satt langs veggene. Når de gestikulerte med armene, liknet de svarte fugler. Luften var fylt av stram svette og krydrete sigaretter. Resepsjonisten gransket meg bistert: ”Peter Wessel?”

Jeg fant fram turistpasset og la det på disken. De praktiske spørsmålene tok jeg på arabisk. Det var lenge siden jeg hadde brukt språket, tungen satt nesten fast i ganen idet jeg framsa ordene. Det føltes som om summingen fra menneskene holdt opp, blikkene brant i nakken. Var min arabisk for god? For dårlig? Visste de hvem jeg var? Nei, det var innbilning. Tenker du sånn, har du ingenting her å gjøre, da er du ferdig. Etter det som virket som en evighet på bakrommet, kom resepsjonisten tilbake med en kopi av passet – mitt eget navn – og rakte meg en gammeldags nøkkel festet til en nummerert kule. Jeg tok en knirkete heis, bort en gang, inn en dør, og slengte fra meg bagasjen på gulvet, la meg på senga og stirret opp i taket. En vifte duret av sted, så langsomt at man kunne se rotorbladene. Veggene, som en gang hadde vært hvite, var misfarget av skitt og tobakksrøyk, som en kjederøykers lunger. Vinduet vendte mot bakgården. En stund lå jeg slik, for oppspilt til å sove, for utkjørt til å reise meg. Hvorfor hørte jeg ikke noe mer fra Kåre?

Ikke før hadde jeg fullført tanken, ringte han. ”Afterski i morgen, som avtalt.” Det var koden for å møte Reza klokken 11. Det var i henhold til planen. Stedet var Hotel Kempinski, i den ene enden av kjøpesenteret Mall of the Emirates, ved enden av det innendørs skianlegget som gikk gjennom senteret. Jeg skjøv bort tanken på alt jeg hadde forlatt i Norge og tenkte på dagen som skulle komme: Tre norske operatører. Innhente opplysningene til Reza. Få familien hans i sikkerhet. Komme oss til helvete ut. Så enkelt og så vanskelig var det. På en helg ville det være over. Så var jeg fri. Men du er aldri fri etter et oppdrag. Jeg sovnet heldigvis raskt, for som operatør er du avhengig av et sterkt sovehjerte, ellers blir du gal. Skjønt, det blir du uansett.

En norsk spion er i salg fra 17.september

Boka kan blant annet bestilles på Haugenbok.no og ARK

For dem som foretrekker lydbok, leser skuespiller Axel Aubert inn boka på lydbokforlaget

  • Geir Dolonen-Marthinussen

    Dette var en bra åpning Aslak! Gleder meg til fortsettelsen 17 september! Vi er ikke akkurat bortskjemt med bøker som dette.

    • Aslaknore

      Takk for hyggelige ord! Se ikke bort fra at våre gutter kommer opp i ordentlig stry etterhvert!

  • EB

    Lovende dette, Aslak. Ser frem til fortsettelsen. Savner en norsk spionforfatter!

    • Aslaknore

      Takk! Jeg har forsøkt å skrive boka jeg selv ville lest da jeg var tretten år og lå på gutterommet mens jeg drømte om å reise til eksotiske land og forføre indianerprinsessen.

  • Dagjonas

    Hvis Peter Wessel bare er halvparten så tøff som Carl Hamilton så blir dette utmerket!

    • Aslaknore

      Hehe. Hamilton er idealet å strekke seg mot, naturligvis. Sammen med Jason Bourne. Men prøver å fortsette der den godeste Carl Gustaf Gilbert slapp. Han tilhører en annen tid og har aldri vært i Afghanistan, for eksempel.

  • Herr G

    Ser frem til lydboken, slik at denne kan nytes på vei til jobb.

  • RoarBergOlsen

    “Reza hadde noen uker tidligere dukket opp på radaren i Beirut da han etablerte hemmelig kontakt med en norsk diplomat.”

    Han hadde jeg veldig stolt på lizzom. Dobbelagent.

    “Beirut var en forlokkende blanding av arabisk gjestfrihet og middelhavshedonisme. Den kulturløse materialismen i Golfen hadde aldri appellert til meg på samme måte.”

    Kvasiintelektuell ronking.

    “Jeg lente meg mot de doriske søylene ved bagasjebåndet.”

    Om ikke “dorisk” settes inn i kontekst, blir dette igjen, du gjettet det, ronking.

    • Vil gjerne påpeke at intellektuell skrives med to l-er inni der.

      • RoarBergOlsen

        Det var det du hadde å komme med liksom? Lættis det her, spionroman for hovedfagsstudenter. Skikkelig troverdig.

        • Aslaknore

          Tror nok etterretnings- og spesialstyrkefolkene jeg kjenner i virkeligheten ville like dårlig å bli belært om troverdighet av deg. Det er mange ekstremt oppegående og intellektuelle folk i den bransjen – min bok speiler det – skjønt det er kanskje ikke så tydelig når du sitter på det akk så trygge nettet og slenger skråsikkert med leppa.
          Apropos skråsikkerhet: Jeg tror nok jeg ville lest et par sider til før jeg konkluderte med hvem som spiller dobbel her. Haha. Noe rett har jeg tydeligvis gjort.
          PS: Hvis du vil rope videre, foreslår jeg at du gjør det et annet sted. Mange muligheter for det på nettavisene, vet du.

  • Pingback: Guide til spionbyen Dubai | OP-5()

  • Kult førstekapittel, Aksel – gleder meg til fortsettelsen!

    • Aslaknore

      Aksel, faktisk! Men takk skaru ha, Hankvonhell!

      • Rbvegard

        Hehe, uff. Jaja. Bra var det i alle fall :))

  • Eirik

    Synes dette ser bra ut! Lenge siden jeg har lest noe god nordisk spion-litteratur (Hamilton er bra, men utdatert, og latterlig farget av Guillous politiske overbevisning) Dette ser i allefall mye bedre ut enn Tom Bakkelis tragedie av en pubertal fantasirunk. Jeg gleder meg til å kjøpe boka. vedr. kritikken mot ditt intellektuelle språk kan jeg ikke akkurat si meg enig i. De ytterst få FSK-folkene jeg har pratet med fremsto absolutt ikke som gung-ho low-brow folk.

    • Aslaknore

      Takk for hyggelig melding. Synes generelt det er ganske lite bra spionlitteratur der ute, også på det engelskspråklige markedet, uten at jeg skal hevde å være bedre. Men troverdighet i denne sjangeren er vanskelig: En e-mann jeg kjenner leste manuset grundig. Han mente det minst troverdige var at operatørene mine gjorde både etterretning og militære spesialoppdrag. Men som han sa: Helten i en spionroman bør være larger-than-life.

  • Anonymous

    Dette virker helt prima! Må bestilles, må leses. Dette har jeg trua på!

  • Elin Johansen

    Takk for utdraget. Det pirret leselysten. Jeg likte veldig godt innledningen, den satt som et skudd. Blir spennende å lese det ferdige resultatet.

  • 2bravo9

    Hei! Dette kan jo ha potensial til å bli noe stort dette min gode venn.
    Som vanlig er du flink med ordene!

    Gleder meg til å lese mer!

    2bravo9

  • Pingback: Hvem skjøt William Nygaard? | OP-5()

  • Aslak Nores bok er bra, har lest den med stor glede over 2 kvelder etter jobb og overtid. Gleder meg til fortsettelsen og håper det blir en serie.

  • Pingback: Søndagschat om En norsk spion | OP-5()