Flink pike – Gone Girl: psykologisk thrillersensasjon

Gillian Flynn heter forfatteren, og Gone Girl (Flink pike på norsk) heter boka. En bestselgende thrillersuksess for dem av oss som tror vi har lest for mange sånne.

Når vi skriver om amerikanske krimromaner – en Connelly, en Coben, ja til og med en Grisham – har de til felles til at de ikke er i nærheten av enkeltsalget til Gillian Flynns sensasjonsthriller Gone Girl, som utkom tidligere i år. Flynn har forresten jobbet for Asbjørns favorittmagasin Entertainment Weekly. I år er det vel bare Fifty Shades-serien som har solgt mer. Den har allerede rundet to millioner solgte eksemplarer, og oddsene for at dette blir en Hollywood-blockbuster er omtrent like lave som for at Messi får gullballen.

Hva er egentlig greia? Det lurte jeg også på da jeg kjøpte boka nylig. Den handler om Nick og Amy Dunne – et ungt ektepar i Missouri (i Mark Twain-land ved Missisippi). Når fortellingen starter, forsvinner Amy. Nick må lete etter henne, samtidig som politiet blir stadig mer nærgående og mediesirkuset rundt forsvinningen tiltar.

Så langt, intet nytt, sier du kanskje. Men Flynn gjør noen interessante grep. Hun lar de to hovedpersonene fortelle historien i hver sin jeg-fortellig, skjematisk fordelt mellom annethvert kapittel: Nick på desperat leting etter kona i nåtiden, Amy i dagboksnotater om et stadig mer dysfunksjonelt ekteskap. Vi lurer både på hva som har skjedd med Amy, og hva som egentlig skjedde mellom henne og Nick.

De første hundre sidene er det Amys stemme som interesserer meg mest. Selv om beskrivelsen er pratsom (av en eller annen grunn er nesten alltid jeg-fortalte historier på engelsk det), er det en fin kjærlighetshistorie som tilsynelatende rulles opp. De var begge journalisthipstere fra Brooklyn, som fikk fyken da papirmediene gikk dukken og finanskrisen rammet. De flyttet til Missouri. Og så begynte ting å skjære seg…

Det er vanskelig å skrive særlig mer om plottet uten å røpe det. Det har jeg heller ikke tenkt til, for det er noe av det mest utspekulerte og intelligente jeg har lest på en stund. Såpass bra er det at jeg anbefaler alle kriminteresserte å sjekke det ut snarest. Men la meg gi et lite hint: Kan vi stole på fortellerne, eller bløffer de?

På en måte kan dette minne litt om Harlan Cobens suburbane mysterier fra New Jersey, med familiehemmeligheter, middelklasserealisme og spektakulære twister i plottet. Men jeg-fortellergrepet løfter det faktisk over Cobens beste ting. De to stemmene er såpass distinkte at vi raskt er med dem. Hvis jeg kan komme på en bok som faktisk har et beslektet plott, må vi ut av thrillersjangeren. Jeg snakker om Ian McEwans mesterverk Atonement. Hint, hint.

Det blir ekstremt mørkt til slutt. “How fucking noir” reflekterer Amy selv et sted. Det kunne vært en presis oppsummering av selve boka. Men ofte dukker det opp virkelig originale og gode litterære bilder mellom spenningen. Smak bare på denne (min oversettelse fritt etter hukommelsen): Søvn er som en katt. Den kommer bare til deg hvis du unngår den.

Varmt anbefalt, dere. Årets thriller i USA – og årets thriller for min egen del.