Red Sparrow: Gi den en sjanse!

Den oversette filmatiseringen av Jason Matthews spionthriller Red Sparrow fortjener en sjanse.

I februar ble spionfilmen Red Sparrow
sluppet på kino, og etter middels kritikker klarte den ikke helt å velte billettlukene utenfor verdens kinosaler. Jeg fikk endelig sett filmen, som er basert på Jason Matthews glimrende spionthriller med samme navn, og synes filmen fortjener en sjanse. Etter det korte og ganske spoilerfrie handlingsreferatet kommer fem grunner til å sjekke Red Sparrow.

Jennifer Lawrence spiller Dominika Egorova, en lovende og berømt ballettdanserinne ved Bolsjojteateret i Moskva. Etter en ankelknekkende ulykke må hun finne nye måter å forsørge sin syke mor på, så onkelen Ivan Egorova fikser en plass på Sparrow-skolen. Der blir man agent gjennom å lære å forføre vestlige agenter.

Samtidig har CIAs Nate Nash rotet det til i Moskva. Under et møte med en superhemmelig muldvarp i russisk etterretning påkaller han seg lit for mye oppmerksomhet fra politiet, og sendes hjem til Langley. Når muldvarpen dukker opp igjen, er det kun Nate Nash som kan møte ham, og gjett hvem russisk etterretning setter til å lure Nate Nash ut på dypt vann? Eller til sengs, om du vil.

1. Jennifer Lawrence er i toppform som Dominika Egorova. Filmen er kritisert for for mye hud og nakenhet og forføring, men det er jo det den handler om: honningfeller som skal bruke kåtskap og svakheter hos motstanderens agenter for å vinne den nye kalde krigen. Egorovas ferd fra bitter ballettdanserinne til beinhard agent portretteres sårbart, innbitt og nakent (på mange måter) av Lawrence, som åpenbart har et godt arbeidsforhold til regissør Francis Lawrence (ikke slekt). De har tidligere laget tre Hunger Games-filmer sammen, håper de får mulighet til å gjøre det samme med Dominika Egorova.

2. Musikken er det beste spionthrillerlydsporet på årevis. Regissør Francis Lawrence har nok en gang ringt den faste samarbeidspartneren James Newton Howard, som leverer et mystisk og nervepirrende lydspor som kler spionparanoia like bra som vocoder passer T-Pain. Sjekk for eksempel skumle «Searching Martha’s Room»

3. Red Sparrow bruker kanskje litt lang tid på å sende Dominika og Nate mot hverandre, men når det atmosfæriske og dvelende blir ferdigstilt smeller Red Sparrow til med et killer spionplott. De siste vendingene og overraskelsene er det Tinker Tailor Soldier Spy-nivå på.

4. Joel Edgerton er god som Nate Nash, men birollene gestaltes av et virkelig stjernelag.Ciarán Hinds og Jeremy Irons gnistrer dunkelt som russiske spioonsjefer, mens det belgiske stjerneskuddet Matthias Schoenaerts (du må se Bullhead, den belgiske filmen om mafiaen som doper kyr!) er ordentlig kald og kjip som onkel Igor. Mary Louise Parker er ikke med lenge, men spiller en alkoholisert amerikansk politiker med mest skjelvende innlevelse. Og ikke minst treffer vi Charlotte Rampling, 60-tallsikonet som ble favoritt hos franske kunstregissører, som streng lærer på Sparrow-skolen.

5. Visuelt er Red Sparrow der oppe med de lekreste spionfilmene. I motsetning til den hektiske, håndholdte Greengrass-filmingen (som vi også lesker) byr Fancis Lawrence og kamerasjef Jo Willems på sveipende og mektige bilder fulle av detaljer og stemning.

Red Sparrow er ikke en perfekt film, og heller ikke en . umiddelbar klassiker i sjangeren. Men den byr på enormt mye som spionthrillere ofte mangler: knallgod plotting mot slutten, paranoid atmosfære, lekre og dystre bilder som aldri stresser, og et tema som føles både retrospektivt og aktuelt. Gi den en sjanse.